Bare en del ting jeg må få ut........

[Gjest Svart engel]

I skrivende stund sitter jeg ute I skogen og røyker, det er så nydelig her hvor jeg bor. Når jeg er på ferie er det den jeg savner og ikke familien min. Vel, litt da. Røyking derimot er en stygg uvane jeg har fått i det siste, og jeg får veldig dårlig samvittighet av det. Men av og til følest det som min eneste trøst. Det er så mange ting som hoper seg opp for tiden, ting jeg tenker på. Kanskje jeg gjør det for mye, tenker altså. Blant annet tenker jeg på familien min, det er vanskelig å prate om for det er ikke ”store” problemer som alkolisme, skilsmisse eller vold det dreier seg om. Eneste gangen foreldrene mine tyr til "slag" er når det virkelig renner over. Synd det er litt for ofte. Bare ”små” problemer som at foreldrene mine har en spessiel evne til å psyke og ned. Man kan bli nervevrak av å bo sammen med de, angrer så sinnsykt på at jeg ikke flyttet vekk etter grunnskolen. For det, det fikk jeg jo ikke lov til! Foreldrene mine er ekstremt overbeskyttende. Moren min maser, kjefter og skriker hele tiden. Jeg tror hun har danne seg en perfekt fasade inne i hodet sitt om hvordan ting skal vere. Alt i alt bunner det ut i hva andre måtte tro. Hun maser ustanselig om at vi må hjelpe henne med å holde orden i huset, men jeg orker ikke. Ikke så lenge hun er hjemme iallefall, siden hun henger over meg og analyserer alt jeg gjør, alltid er det noe galt. Når vi er i familieselskap er det noe med måter jeg tygger, snakker eller går på. Ekstremt matrialistisk og stresset av alt som skjer eller skal skje er hun også, hun kan rett og slett ikke slappe av å nyte naturen eller gi blaffen i hvordan det ser ut i huset 5 minutter.

Da jeg var tidlig i tenårene ble jeg småmobbet på skolen, hovudsaklig for utseendet mitt. Og da jeg kom hjem fortalte faren min at jeg var stygg. Husker spessielt en frase: ” Da du var liten var du så søt, du var ikke pen, men sjarmerende. Nå er du liksom ingen av delene”. Ordene har brent seg fast i minnet mitt og er en av de tingene som har gjort meg sånn som jeg er. Sjenert og ekstremt usikker. Jeg er heldigvis på bedringens vei. Blant annet i sammenheng med utseendet mitt, jeg vet jeg har vokst opp til å bli en flott kvinne. Men tør sjelden å innrømme det for meg selv. Tror også at faren min har gitt meg visse ”sperrer” for hva jeg tror jeg kan klare/ forventer av meg selv. Som å ta matte som studieretningsfag eller ta lappen. Han har gjort meg så nervøs i slike situasjoner. Han trodde foreksempel aldri at jeg kunne klare å jobbe på en bensinstasjon, han sa jeg var for distre og surrete. Den ”sperren” der er jeg stolt av å ha brutt!

Storebroren min var faktisk den eneste i familien jeg følte jeg kunne snakke ordentlig med, men etter at han sendte meg perverse meldinger i fylla forleden helg om at jeg bare måtte komme inn på rommet hans viss jeg ville knulle, og at det hadde vært kult å mastrubere sammen fikk meg til å gå rett inn på do å kaste opp. Forhåpentligvis første og siste gang jeg gjør noe sånt. Grunnen til at jeg vet dette var seriøst er at han har gitt meg lignende hint før. Trodde bare han var over det der nå.

Denne sommeren har vært fin på sin måte, har jobbet mye, og møtet med mennesker har gjort meg mer utadvent og gitt meg større selvtillit. Men likevel føler jeg at jeg har mistet meg selv. Kanskje det er fordi jeg er forelsket i enn prestevikar på 24 år (er selv 18). Jeg har småpratet enn del med han og akkuratt nå følest det som om jeg ikke kan leve uten ham. Vi møtest hver dag på en av jobbene mine men i morgen er min siste dag der, bare tanken får meg til å gråte innvendig. Jeg tør ikke ta noe intinativ eller, har ikke erfaring med sånt. Dessuten må jeg jo vere dum visst jeg skulle tro at han likte meg. Han drar sin vei om en uke, og alt han har gjort er å få meg til å tvile for hva jeg står for, og hvilke venner jeg har. Vennene mine er faktisk et kappittel for seg selv, men jeg gidder ikke engang å begynne på det.

Alt jeg vet er at alt er et stor kaos inne i meg, og jeg greier ikke å plassere ting. Ting som før syntest viktige for meg, er ikke det lenger. Alt jeg vil er å vere lykkelig, men jeg kommer liksom aldri ”dit”.

Takk til dere som gadd å lese dette, er ikke så lett å forklare de familie greiene. Skjønner visst dere ikke forstår. Hadde vært fint med et svar eller to.

Hilsen

[Gjest ikke undertegnet]

Lurte på dette med foreldrene dine. De hørtes helt forferdelig ut. Si slike ting! Men sa de aldri noe pent, slik at det veide litt opp da. Slik at du visste at de mente noe bra om deg også?

Det med broren din var ikke videre koselig. Pass på å la han forstå at dette er du absolutt ikke interessert i. Så han er helt sikker på det mener jeg. Og var jeg deg ville jeg ikke vært sammen med han på fester eller lignende hvor han er beruset. Husker ikke om dere bodde sammen, men i så fall, ville jeg låst døra på innsida om natta tror jeg. Så slipper du den påkjenningen med at han skulle komme inn.

Men tror du ville klare deg aller best alene jeg. Komme vekk fra de dumme foreldrene dine. Høres ut som du kan klare deg godt på egen hånd synes jeg. Så slipper du blant annet kommentarer hvis du etablerer et forhold til en fyr. For 'gamlingene' kan vel kanskje komme til å kommentere det 'på sin måte' også kanskje? Kanskje kan du få et litt bere eller ihvertfall mindre anstrengt forhold til foreldrene hvis dere ikke bor sammen også.

Lykke til!

[Gjest tod]

Jeg syns du formidler tankene og følelsene dine på en svært god måte. Ut fra innlegget ditt får jeg inntrykk av at du har opplevd en del vanskelig. Men jeg syns samtidg at du forholder deg til dette på en imponerende måte. Det er lett å gjøre familiens negative meldinger til sine egne, men det virker som om du er klar over dette og at du gjør noe med det.

Du sier du har møtt mange nye mennesker og at det har vært fint, men at du samtidig har mista deg selv. Kanskje skyldes denne følelesen at du er inne i en positiv forandringsprosess - i så fall er det bare bra at du gir slipp på deler av ditt gamle selv.

Selvsagt er det skremmende å forandre seg, og i en overgangsperiode kan det kanskje føles veldig kaotisk - men det tror jeg det er verdt. Du virker som ei modig og moden jente. Jeg ønsker deg virkelig lykke til videre.