NHD - Dumt eller???

[Gjest Tussi18]

Da jeg var liten (før jeg begynte på skolen) opplevde jeg og noen andre nabobarn (som var vennene mine den gang) noe ekkelt. En mann hjelpte moren til en av venninnene mine med å pusse opp huset. Uansett, vi ungene sprang mye ut og inn.

Denne mannen var veldig flink til å lage armebånd og ringer til oss (av sånne ståltråder som er i stikkkontakter). Og han lagde det til oss alle. Men når han liksom var ferdig med disse tingene vi skulle få, så måtte vi jo se om de passa (om de var store nok).....og mens han holdt hånda vår så førte han den bort på "den"(vi måtte ta på ham, ufrivillig). Husker ikke om det skjedde bare en gang eller flere, men det skjedde bare med en om gangen liksom.(Hukser ikke så veldig mye av det sånn sett). Men det var mange som opplevde dette. Vi var små da, og forstod ikke hva som hendte.

Uansett, det jeg lurte på: vi er alle i midten av tenårene nå, og de andre virker som om de har kommet over dette. Har spurte dem (da jeg kjenner dem fremdeles) om de tenker noe på det som skjedde (om de plages med dette), men de gjør ikke dette.

Jeg er vel egentlig et unntak.

Føler meg veldig teit.....for det er jo over 10-12 år siden, så burde jeg ikke kommet over det liksom??

Men dette har egentlig ikke kommet før nå i senere år. Det er nå det har plaget meg.

Bare noen holder meg rundt håndleddene så tenker jeg på det (for han holdt meg/oss på samme måten).

Egentlig er det vel blitt bedre, dvs. jeg tenker ikke så mye på dette.....Men jeg føler meg likevel så dum. Hvorfor tenker jeg på det, gidder jeg å bry meg liksom, når de andre tydeligvis har kommet over det. Det er vel sikkert fordi vi er forskjellig....

Uansett, er det dumt å tenke på dette nå, så lenge etterpå liksom? Tenker ikke konstant på det, hele tiden liksom, men det dukker opp i ny og ne.

Har også opplevd at en bekjent voldtok (eller prøvde å voldta) en venninne av meg. Dette tok jeg veldig tungt, både for min venninnes del (først og fremst, selvfølgelig), men også fordi jeg opplevde svik fra han som vi liksom kjente. At han kunne gjøre noe sånnt mot vi som hjelpte med å passe barna hans. Det verste var vel at hun venninna mi bare var barn da dette skjedd, var vel 9-10 år.

Dette har jeg omtrent kommet over. Er nok ikke helt borte, men det blir det vel ikke heller.

Men det som er.....etter disse "to" hendelsene har jeg blitt ganske skeptisk til menn. Ikke at jeg ikke tørr snakke med dem eller noe, men jeg er litt redd når jeg f.eks. er alene med menn, enten det er i bil, rom (i det hele tatt). Selv om jeg kjenner dem, så er jeg liksom ikke sikker på dem. Er usikre på dem. Redd de skal finne på noe sånnt. Får veldig dårlig samvittighet, for de jeg kjenner....de er jo greie og har jo bare vært snille med meg liksom.Men det var jo de 2 "overgriperne" også.

Men det er foressten ikke bare voksne menn jeg har denne "angsten" for, jeg kan bli usikker og redd når det er gutter også.

Det er nok pga. av det som hendte, at jeg har denne redselen....

Men det jeg lurer på, er dette angst? Jeg mener, for jeg har jo ikke problem med å snakke med menn/gutter, er liksom ikke redd for det. Men så snart jeg blir alene med menn/gutter (trenger ikke være mer enn fra et par sekunder-minutter, kanskje bare for å hente noe e.l.) så kommer liksom denne redselen snikende. "Tenk om de gjør noe, hvordan får jeg meg vekk da fortest mulig? Hvordan skal jeg forsvare meg?". Ser ofte for meg at jeg blir voldtatt, eller forsøkt voldtatt, selv om dette aldri har hendt (er bare i hodet det dukker opp sånne bilder liksom.

Er dette normalt, eller er dette syke tanker (unormalt)??

Hva kan jeg gjøre, for å bli kvitt denne redselen. Går det an? Ja, for jeg er jo med menn (unngår det ikke liksom), men likevel....så er denne redselen der. Ikke hele tiden (og takk og lov for det), barenår jeg er alene med menn/gutt, men den er der. Får veldig dårlig samvittighet og blir ganske deppa av det. Vil ikke ha det sånn (selvfølgelig).

Noe annet som er, er at jeg er kanskje litt umoden når det gjelder dette med sex. Tørr ikke si ordet sex muntlig, og liker egentlig ikke skrive det heller. Synes det er ekkelt og flaut. Egentlig ønsker jeg unger selv, men jeg vet jo hvordan man lager unger (for å si det sånn), og derfor vil jeg ikke ha (men jeg er jo ung fortsatt, så dette kan jo endre seg).

Uansett, kan dette være av at jeg har opplevd ting (kanskje ikke selv, men). Men det jeg liksom ikke skjønner, det er jo ikke JEG som har blitt voldtatt/forsøkt voldtatt, så hvorfor har jeg det sånn? Er dette vanlig? Er det normalt at familie/venner også sliter med ting etter sånne hendelser???

Og dette med at jeg ikke liker og/eller tørr å snakke (og egentlig ikke skrive heller, selv om jeg klarer det så vidt) om sex og sånne ting, er det pga. umodenskap, eller er det vanlig at en har det sånn??

Jeg har egentlig ikke snakka så mye om dette med voksne, eller med noen i det hele tatt....eller...jeg har snakka det vekk, på den måten at det ikke plager meg så mye mer sånn sett. Eller, det som hendte med meg selv som liten, det tenker jeg ikke særlig på (annet enn når jeg hører om lignende ting, eller dersom folk tar meg i hendene). Når det gjelder det andre (som egentlig ikke hendte med meg, men med venninna mi) så tenker jeg en del på det, og det kommer som oftest når jeg er i situasjoner hvor jeg er alene med menn, eller når jeg høret/leser om lignende ting i aviser/balder eller lignende.

Kan dette ha noe med selvskading å gjøre? Jeg mener, noe så lite liksom (ja, for jeg opplevde ikke "mer" enn å måtte beføle en mann. Mens venninna mi opplevde mer, for å si det sånn).

Hmm, alt er egentlig bare rot, på en måte, i hodet mitt.

Hva kan jeg gjøre for å bli kvitt denne redselen for menn? (Bortsett fra å snakke om ting da).

Håper du NHD, kan svare.....for jeg har egentlig lurt på dette lenge. Om det er normalt å ha det sånn, i ettertid (selv om det egentlig ikke skjedde noe særlig med en selv liksom).

[Gjest Windsong]

Kjære Tussi18!

Jeg tror ikke det er unormalt eller umodent av deg å reagere på det som hendte! Vil heller si det er modent at du gjør det. Mannen gjorde klart et overgrep. Selv om det finnes grovere former for overgrep, betyr ikke det at det denne mannen gjorde ikke var et overgrep! Jeg ble selv misbrukt av en nabo da jeg var liten, noe jeg la bak meg - trodde jeg. Men da jeg var rundt 17-18 årsalderen kom minnene om overgrepene med at andre gutter viste interesse. Så det du skriver om at du har gått lenge uten å tenke på hva som hendte, kunne jeg skrevet om meg selv også.

Noe jeg tror er at det som hendte med venninna di er med på å forsterke de vanskelige følelsene. Jeg ville antagelig tenkt innerst inne at det like gjerne kunne skjedd med meg. Og det ville vært tøft å oppleve noe slikt på toppen av det jeg allerede har opplevd! Samtidig skjedde voldtekten med en du er veldig glad i, og da vil det føles ekstra vanskelig!

Alle former for overgrep kan forstyrre et menneskes forhold til sex. Slik jeg ser det skal jo sex være noe av det fineste man kan gi noen man er glad i. Men etter misbruket klarer jeg ikke å føle det slik likevel. Han som begikk overgrepene har skadet mitt forhold til sex alvorlig. Dermed er det ikke usannsylig at det samme har skjedd med deg.

Jeg forstår det slik at dette plager deg så mye at det ødelegger for deg i forhold til menn, og slik fortjener ingen å ha det. Har du noen du stoler på som du kan snakke ut om dette med? Kanskje kunne du ha nytte av å snakke med en psykolog? Helsestasjon for ungdom eller fastlegen din er der for å hjelpe deg. Du har skrevet et veldig godt og utfyllende innlegg, som du med fordel kan bruke når du søker hjelp. Ofte er det lettere å vise noe skriftlig enn å snakke rett ut om det.

Til slutt vil jeg si at du ikke bør føle deg flau eller ha dårlig samvittighet for at du tenker som du gjør! Det er IKKE din feil!

Ønsker deg alt godt!