Depresjoner hos foreldre påvirker ofte barn

[frosken]

Å være deprimert er en stor påkjenning for pasienten selv. Dessverre er det også ofte en påkjenning for pasientens barn, tiltross for at foreldrene ønsker det beste for barnet. Å fremheve virkningen på barnet kan virke brutalt for den som selv er syk, men kanskje burde den psykiske helsetjenesten i mye større grad påpeke risiko-faktorene ?

Smith og Ulvund sier i sin bok Spedbarnsalderen(1999) : "Det foreligger et betydelig antall studier som dokumenterer en klar sammenheng mellom depresjoner hos foreldrene og utrygg tilknytning. En viktig årsak til at slike vansker hos de voksne er såpass utslagsgivende, kan være at foreldre med slike problemer langt på vei er psykologisk utilgjengelige for barna, og at de ofte er ute av stand til å følge opp barnas initiativer på en hensiktsmessig måte. Cicchetti og medarbeidere har vist at barn av depressive foreldre tidlig har vansker med affektregulering, og at depressive foreldre er betydelig mindre sensitive enn foreldre som ikke har slike vansker."

Slike forskningsresultater burde kanskje være snakket mer om - de viser at spedbarn risikerer en dårligere utvikling når foreldre er deprimert rett etter fødsel. Leger burde kanskje være mye raskere ute med å behandle depresjoner rett etter fødsel - og ikke la det gå måneder med "vente og se" holdning. En ser ofte at det stilles spørsmål ved hvorvidt gravide og ammende mødre bør bruke antidepressive medikamenter - men egentlig er det vel grunn til å anta at risikoen for barna er mye større når mødrene IKKE blir tilstrekkelig behandlet for sin depresjon.

Evnen til å være gode og nyttige foreldre påvirkes av psykisk helse - og således får foreldres psykiske helse stor betydning for barns oppvekst. Vondra og Belsky skriver i boken Parenting (1993): "it is unlikely that an individual who is caught up with his or her own psychological concerns will have the ability to decenter and take the perspective of a dependent infant. Without the psychological resources to understand, and consequently tolerate, the daily demands and frustrations of an infant or young child (let alone a teen-ager), a parent will be hard pressed to demonstrate the patience, sensitivity, and responsiveness that effective parenting requires. This is even more apparent among parents who suffer from a variety of mental health problems. "

Poenget med å skrive dette er ikke å påføre foreldre ekstra skyldfølelse og fortvilelse, men å oppfordre både de som selv sliter og andre som står rundt til å være mer opptatt av barnas behov enn pasientens - og ikke omvendt.

Jeg har flere venner som har vokst opp med svært ustabile foreldre. De er alle bitre på at omgivelsene ikke grep inn - at de f.eks. tillot en oppvekst preget av angst mht hvorvidt mor ville være i live når man kom fra skolen...

[Gjest calestia]

oh, yes...

[Fine1365379966]

oh, yes...

Jeg sier også som Calestia: Oh yes.

Litt på siden:

Hvordan påvirker dette barna? HVORDAN blir de ?

En gutt vokste opp med en mor, bipolar. Han fant henne flere ganger etter overdose og ringte lege. De siste åra av sitt liv var hun innlagt på psykiatrisk avdeling med noen permisjoner hjemme. Gutten var 17 da hun døde.

Denne gutten framstår i dag som ufordragelig. Han fungerer ikke sosialt. Han er svært intens, snakker hele tida (for det meste om sære og for andre uinteressanta ting). Han yter ingenting, hjelper aldri til med små ting som å rydde av bordet når han er på besøk. Han spiser opp all desserten, alle kakene. Han takker aldri for maten og han plager andre unge i familien. Han er selv over 30!

Jeg har han av og til på besøk og jeg blir totalt utslitt,

Selv om jeg sier fra om noen ting ("Beina ned fra bordet!), så kan jeg ikke si fra om alt, det blir bare mas.

Jeg er redd jeg avsporer debatten, frosken, men likevel: Hva sier dere til dette?

[Gjest Magna]

Jeg sier også som Calestia: Oh yes.

Litt på siden:

Hvordan påvirker dette barna? HVORDAN blir de ?

En gutt vokste opp med en mor, bipolar. Han fant henne flere ganger etter overdose og ringte lege. De siste åra av sitt liv var hun innlagt på psykiatrisk avdeling med noen permisjoner hjemme. Gutten var 17 da hun døde.

Denne gutten framstår i dag som ufordragelig. Han fungerer ikke sosialt. Han er svært intens, snakker hele tida (for det meste om sære og for andre uinteressanta ting). Han yter ingenting, hjelper aldri til med små ting som å rydde av bordet når han er på besøk. Han spiser opp all desserten, alle kakene. Han takker aldri for maten og han plager andre unge i familien. Han er selv over 30!

Jeg har han av og til på besøk og jeg blir totalt utslitt,

Selv om jeg sier fra om noen ting ("Beina ned fra bordet!), så kan jeg ikke si fra om alt, det blir bare mas.

Jeg er redd jeg avsporer debatten, frosken, men likevel: Hva sier dere til dette?

frosk.

Det er nok sant det du skriver. Barn er følsomme for atmosfæren de er i, så du har nok mer enn rett i det, frosk.

Men jeg tenker at det vet vi så inderlig vel vi som sliter, og hjelp er det umulig å få da må situasjonen være ganske så prekær.

Dermed er det beste vi kan gjøre å styrke selvtilliten og

støtte mora. Fedre er som regel ikke de som stiller mest opp....

Men jeg skal underskrive på at det med angst for å finne min far død når jeg kom hjem fra skolen har jeg virkelig kjent på. (Han var alvorlig fysisk syk.) Det skulle jeg og mine søsken vært spart for.

Som mor selv så ønsker jeg det beste for mine barn, og jeg håper de har fått litt med seg av god ballast.

Jeg husker selv at jeg i oppdraglsen av mine barn var overlykklig for barnehageplass og at ungene hadde venner å være sammen med.

Det jeg savnet aller mest var åpenhet i andre familier, der mine barn var lekekamerater.

Alle barn i nabolaget kom til oss og var hjertelig velkommene, men vi var ganske alene om å ha den funksjonen.

Denne funksjonen har vi fortsatt. Med ei kjellerstue stapp full av ungdom.

Til Fine. (hvis du har lest dette).

Jeg synes forferdelig synd på den gutten du beskriver. Tenk hva han har opplevd...men han burde ha psyk. behandling.

Han er ikke lært opp og har ikke fått oppdragelse og ballast med seg i livet til å takle livet.

Da holdt han på med omsorg for sin mor. Det er ingen undskyldning for dårlig oppførsel, men forstålig...

Jeg håper det er bra med deg, Fine..

[Gjest Anabel]

frosk.

Det er nok sant det du skriver. Barn er følsomme for atmosfæren de er i, så du har nok mer enn rett i det, frosk.

Men jeg tenker at det vet vi så inderlig vel vi som sliter, og hjelp er det umulig å få da må situasjonen være ganske så prekær.

Dermed er det beste vi kan gjøre å styrke selvtilliten og

støtte mora. Fedre er som regel ikke de som stiller mest opp....

Men jeg skal underskrive på at det med angst for å finne min far død når jeg kom hjem fra skolen har jeg virkelig kjent på. (Han var alvorlig fysisk syk.) Det skulle jeg og mine søsken vært spart for.

Som mor selv så ønsker jeg det beste for mine barn, og jeg håper de har fått litt med seg av god ballast.

Jeg husker selv at jeg i oppdraglsen av mine barn var overlykklig for barnehageplass og at ungene hadde venner å være sammen med.

Det jeg savnet aller mest var åpenhet i andre familier, der mine barn var lekekamerater.

Alle barn i nabolaget kom til oss og var hjertelig velkommene, men vi var ganske alene om å ha den funksjonen.

Denne funksjonen har vi fortsatt. Med ei kjellerstue stapp full av ungdom.

Til Fine. (hvis du har lest dette).

Jeg synes forferdelig synd på den gutten du beskriver. Tenk hva han har opplevd...men han burde ha psyk. behandling.

Han er ikke lært opp og har ikke fått oppdragelse og ballast med seg i livet til å takle livet.

Da holdt han på med omsorg for sin mor. Det er ingen undskyldning for dårlig oppførsel, men forstålig...

Jeg håper det er bra med deg, Fine..

Er helt enig med deg, Magna! Man vil det beste for ungene sine, uansett hvor syk man selv er. Syns i tillegg at mange har lett for å gå til "angrep" på psyke foreldre, men er veldig dårlig til å stille opp med oppmuntring og hjelp.

En annen side som man lett glemmer, er vel også at de psyke faktisk har større muligheter til å få større selvinnsikt og forståelse for barnet sitt, enn mange "normale" foreldre, ved at de mottar rettledning fra hjelpeapparatet (psykologisk behandling)?

At man ikke lider av depresjon gjør deg ikke automatisk til en perfekt mor eller far. Hadde det bare vært så enkelt!

Frosken: Greit nok å oppfordre alle deprimerte foreldre til å søke legehjelp, men syns du er rimelig unyansert her! Sier du til alle syke foreldre at de svikter ungene sine (til alle de som ligger på sykehus med kreft ol) eller er det bare fordi du mener psykisk sykdom er et frivillig valg? Jeg bare spør???

[frosken]

Er helt enig med deg, Magna! Man vil det beste for ungene sine, uansett hvor syk man selv er. Syns i tillegg at mange har lett for å gå til "angrep" på psyke foreldre, men er veldig dårlig til å stille opp med oppmuntring og hjelp.

En annen side som man lett glemmer, er vel også at de psyke faktisk har større muligheter til å få større selvinnsikt og forståelse for barnet sitt, enn mange "normale" foreldre, ved at de mottar rettledning fra hjelpeapparatet (psykologisk behandling)?

At man ikke lider av depresjon gjør deg ikke automatisk til en perfekt mor eller far. Hadde det bare vært så enkelt!

Frosken: Greit nok å oppfordre alle deprimerte foreldre til å søke legehjelp, men syns du er rimelig unyansert her! Sier du til alle syke foreldre at de svikter ungene sine (til alle de som ligger på sykehus med kreft ol) eller er det bare fordi du mener psykisk sykdom er et frivillig valg? Jeg bare spør???

Jeg husker hvor overrasket jeg ble da jeg første gang leste om hvor negativt depresjon hos hovedomsorgsperson(er) kunne virke inn på spedbarns utvikling. At psykoser sannsynligvis ville virke negativt hadde jeg alltid syntes var opplagt, men at forskning viste at depresjoner medførte så store konsekvenser for spedbarna hadde jeg ikke vært klar over. Selv om konsekvensene for barna kan være store, så gir jo det ikke noen grunn til å bebreide foreldrene (så fremt de gjør det de kan for å ta ansvar for sin egen helse og sine barn). Men her som ellers er det vel "barnas beste" som bør veiledende mht. hva man gjør og hva man sier - og siden psykisk lidelse hos foreldre så ofte medfører så store konsekvenser for barn bør det etter min oppfatning snakkes mye om.

Det er selvfølgelig enormt mange andre faktorer som kan være minst like negative - og mye verre - men det forandrer ikke på at det er viktig at andre slektninger, venner og naboer forsøker å hjelpe til - og at støttetiltak bør igangsettes dersom det virker som om barna trenger det. Det er også utviklet egne veiledningsopplegg som kan brukes av foreldre som ønsker det.

Sannsynligvis burde mange flere behandlere sørge for at deres klienters barn fikk mer hjelp.

Når det gjelder hvor stor virkning psykiske problemer hos foreldre får for barna, så vil både type problemer og varighet ha betydning.

[Gjest Magna]

Jeg husker hvor overrasket jeg ble da jeg første gang leste om hvor negativt depresjon hos hovedomsorgsperson(er) kunne virke inn på spedbarns utvikling. At psykoser sannsynligvis ville virke negativt hadde jeg alltid syntes var opplagt, men at forskning viste at depresjoner medførte så store konsekvenser for spedbarna hadde jeg ikke vært klar over. Selv om konsekvensene for barna kan være store, så gir jo det ikke noen grunn til å bebreide foreldrene (så fremt de gjør det de kan for å ta ansvar for sin egen helse og sine barn). Men her som ellers er det vel "barnas beste" som bør veiledende mht. hva man gjør og hva man sier - og siden psykisk lidelse hos foreldre så ofte medfører så store konsekvenser for barn bør det etter min oppfatning snakkes mye om.

Det er selvfølgelig enormt mange andre faktorer som kan være minst like negative - og mye verre - men det forandrer ikke på at det er viktig at andre slektninger, venner og naboer forsøker å hjelpe til - og at støttetiltak bør igangsettes dersom det virker som om barna trenger det. Det er også utviklet egne veiledningsopplegg som kan brukes av foreldre som ønsker det.

Sannsynligvis burde mange flere behandlere sørge for at deres klienters barn fikk mer hjelp.

Når det gjelder hvor stor virkning psykiske problemer hos foreldre får for barna, så vil både type problemer og varighet ha betydning.

Jeg er enig i at barnevernet burde vært på banen mye tidligere.

Det er en sjeldenhet at den daglige omsorgen blir tatt fra foreldrene. Det burde skje mye tidligere og mye oftere.

Jeg skulle ønske at jeg hadde vokst opp i en annen familie selv.

Tenk på hva foreldre som adopterer barn må igjennom av undersøkelser.

Rusproblematikk kommer mer og mer til å være hovedtema i barnevernet i fremtiden. Det å "bare" være deprimert er "lite" ift. rus!!!!!

[Gjest Anabel]

Jeg er enig i at barnevernet burde vært på banen mye tidligere.

Det er en sjeldenhet at den daglige omsorgen blir tatt fra foreldrene. Det burde skje mye tidligere og mye oftere.

Jeg skulle ønske at jeg hadde vokst opp i en annen familie selv.

Tenk på hva foreldre som adopterer barn må igjennom av undersøkelser.

Rusproblematikk kommer mer og mer til å være hovedtema i barnevernet i fremtiden. Det å "bare" være deprimert er "lite" ift. rus!!!!!

Jeg er nå slett ikke så sikker på om det å flytte barna fra hjemmet, fordi en av foreldrene er deprimert, er så klokt? Særlig små barn er vare for så store forandringer. Det må da være bedre å sørge for at familien får hjelp (avlastning, veiledning ol), enn å splitte familien evt. søskenene? Hvordan er man 100 % sikker på at ungene ikke opplever trasige ting i fosterhjem?

Syns dette blir som å skyte spurv med kanoner, og jeg tror nok at barn av misbrukere står værre stilt?

[frosken]

Jeg er nå slett ikke så sikker på om det å flytte barna fra hjemmet, fordi en av foreldrene er deprimert, er så klokt? Særlig små barn er vare for så store forandringer. Det må da være bedre å sørge for at familien får hjelp (avlastning, veiledning ol), enn å splitte familien evt. søskenene? Hvordan er man 100 % sikker på at ungene ikke opplever trasige ting i fosterhjem?

Syns dette blir som å skyte spurv med kanoner, og jeg tror nok at barn av misbrukere står værre stilt?

Det foretas alltid en helhetsvurdering av barnets situasjon før det evt. flyttes ut av hjemmet. Depresjon hos en av foreldrene, vil ikke alene være nok til at barnevernet vil gjøre et slikt vedtak.

Men hva hvis det kun finnes en omsorgsperson i hjemmet, og mor jevnlig skader seg selv og ikke klarer å ta ansvar for sitt eget liv? I slike situasjoner synes jeg at man av og til venter alt for lenge uten å gjøre noe som helst.

[Gjest Anabel]

Det foretas alltid en helhetsvurdering av barnets situasjon før det evt. flyttes ut av hjemmet. Depresjon hos en av foreldrene, vil ikke alene være nok til at barnevernet vil gjøre et slikt vedtak.

Men hva hvis det kun finnes en omsorgsperson i hjemmet, og mor jevnlig skader seg selv og ikke klarer å ta ansvar for sitt eget liv? I slike situasjoner synes jeg at man av og til venter alt for lenge uten å gjøre noe som helst.

Det viktigste tiltaket må vel likevel være å yte hjelp til den syke aleneforeldren, samt at det gis avlastning for barnet? Er selvfølgelig enig med deg i at det er uheldig for barn at foreldrene blir syke, men virkeligheten er nå engang så "brutal", enten det dreier seg om kreft eller depresjoner.

Syns også det er viktig å gi den syke så mye støtte som mulig, slik at h*n ikke får en ekstra påkjenning, sånn at det tar enda lenger tid å bli frisk.

Flere mennesker får nå behandling for sine depresjoner, i tillegg er det kjempeviktig at dere i helsevesenet opplyser bla. blivende mødre om depresjoner som av og til utløses av svangerskap/fødsel.

I det perfekte sunnhetssamfunn, burde vel heller ingen deprimerte jenter fullføre sine svangerskap? Bare sånn for sikkerhets skyld? )

[frosken]

Det viktigste tiltaket må vel likevel være å yte hjelp til den syke aleneforeldren, samt at det gis avlastning for barnet? Er selvfølgelig enig med deg i at det er uheldig for barn at foreldrene blir syke, men virkeligheten er nå engang så "brutal", enten det dreier seg om kreft eller depresjoner.

Syns også det er viktig å gi den syke så mye støtte som mulig, slik at h*n ikke får en ekstra påkjenning, sånn at det tar enda lenger tid å bli frisk.

Flere mennesker får nå behandling for sine depresjoner, i tillegg er det kjempeviktig at dere i helsevesenet opplyser bla. blivende mødre om depresjoner som av og til utløses av svangerskap/fødsel.

I det perfekte sunnhetssamfunn, burde vel heller ingen deprimerte jenter fullføre sine svangerskap? Bare sånn for sikkerhets skyld? )

Tror kanskje vi er ganske enige her:-) Det viktigste tiltaket er å støtte foreldre på måter som gjør dem til gode foreldre.

[Gjest Magna]

Tror kanskje vi er ganske enige her:-) Det viktigste tiltaket er å støtte foreldre på måter som gjør dem til gode foreldre.

Stort sett virker det som om barnevernet og andre nærpersoner tar mer hensyn til foreldrene enn til barnet beste.