NHD/andre: nervøs for min sønn på 16

[Gjest ikke undertegnet]

Han har dessverre arvet min følsomme, engstlige og lett nedstemte sinnsstemning.

De siste seks årene har jeg slitt med mye depresjon og angst, gråtetokter og raseriutfall ved rot og uorden, motløshet fordi jeg ikke har overskudd til å gjøre noe med rotet og dårlig samvittighet fordi jeg 'ødelegger ' for ungene mine.

Har en på 14 som har en helt annen legning. Han greier seg bra. Har fortalt barna at jeg sliter med nerveproblemer, og at hvis jeg blir unormalt sint over bagateller er det pga sykdommen. Det er meg og ikke dem som det er noe galt med. Ber om unnskyldning etter slike tilfeller, selv om det ikke gjør det ugjort. Men er vel bedre enn å ikke si noe håper jeg.

Men han på 16 har bestandig vært usikker, plundra litt sosialt hele veien. Greier ikke beskytte seg mot erting ol. Virker ikke som han evner å ordne opp hvis det oppstår misforståelser med kameratene.

Hvis han feks må avlyse en avtale med en kamerat fordi han hadde glemt at han først hadde en avtale om å være med i familieselskap med oss til samme tid, ringer han bare og sier at han ikke kan. Uten noe videre forklaring. Det ødelegger jo hans rykte blant kameratene. Har prøvd å snakke og forklare. Da sier han bare, mens han ser nærmest litt redd ut: Jeg greier ikke sånt jeg.

På direkte spørsmål (som bare han kan vite svaret på) feks; Vil du være med til byen å handle en tur; svarer han som regel Vet ikke. Hvis jeg spør om han kan tenke over om han har lyst, svarer han; jeg greier ikke tenke sånn jeg.

Jeg må stadig minne han på å gjøre ting som å ta allergipilla, pusse tann, helt normale ting, ellers kan han finne på å glemme det. 'Jeg greier ikke huske sånt, jeg' sier han da.

Har han blitt nervevrak han og ved å vokse opp med mine problemer?

Hvordan skal jeg takle dette på best måte? Føler at jeg ikke er den rette til å hjelpe Synes dette ligner på mye av de 'sperrene' jeg selv har hatt de siste åra, og det skremmer vettet av meg.

Må til slutt si at han er ikke tilbakestående intelligensmessig (da tenker jeg på det vi vanligvis mener med intelligens). Han er skoleflink med toppkarakterer, har teknisk forståelse, kan sette seg inn i andres situasjon. Har god humor, faktisk selvironi også. Tar gjerne andre i forsvar. Ikke avhengig av å være som alle andre. Når jeg oppimellom oppveksten har ytret ønske om at han kunne vøre litt mer sammen med andre, sa han 'Jeg trenger ikke andre jeg'. Men samtidig merker jeg at det bedrer humøret hans når han er ute blant andre.

Han er en så nydelig gutt, og jeg er så redd at jeg har trøblet det til for han. Og at hver gang jeg prøver å hjelpe, så blir det (fordi jeg har problemer selv) bare verre.

Har du noen kommentarer?