må bare få ut noen tanker..

[Gjest elisabeth]

jeg har alltid slitt med dårlig selvbilde og vært mye deprimert.prøvde av ulike årsaker å ta livet mitt med stor overdose da jeg va 15 år. da en gutt viste stor interesse for meg rett etter hendelsen, var det ikke vanskelig for ham å overbevise meg om at han var verdens snilleste og alt det der. jeg ble rett og slett stormforelsket i ham. han bodde på andre siden av landet faktisk, og vi prata bare i telefon. første gangen vi traff hverandre ble jeg veldig skuffet over utseende hans, for det var ikke slik han selv hadde beskrevet seg, og bildene stemte ikke.. allikevel snakka han meg fra det, og jeg ble glad i ham igjæn, vi hadde ikke sex da. to måneder etter sku vi treffes igjen. vi hadde prata mye om ka vi følte, og jeg sa at jeg likte ham også, men at sex var helt uaktuelt, fordi han var 24 år da, og jeg hadde akkurat fylt 16, og det føltes bare helt feil!!! men da jeg kom dit så hadde han vist glemt avtalen vår om at ikke noe fysisk skulle skje, han tok seg rett og slett til rette på den frekkeste måten. han var større og sterkere, jeg sa jeg ikke ville og ble sint og lei meg. men jeg hadde ikke vondt... deretter hadde vi sex hele helga, jeg ble liksom bare helt likegyldig til det som skjedde, skaden var liksom allerede der..

da jeg reiste hjem gråt jeg i flere uker over dette. jeg viste at dettte ikke var noe jeg hadde vært med på, men overbeviste meg om at det var godt, og det var fordi han var glad i meg, det var jo sånn det måtte være.. bestevenninna mi sa jeg aldri fikk treffe ham ijæn da jeg fortalte henne dette...men jeg klarte ikke å la vær.. hanvar den eneste som virkelig gadd å høre på meg, følte jeg..

i ettertid har jeg blitt veldig rar med det her. jeg skjemmes sånn. selv om det nå er to år siden, nesten tre, da det skjedde føler jeg meg enda "skitten"... jeg klarte å kutte kontakten med ham, men alt ble så rart.

jeg er plutselig blitt mørkeredd, og det verste, jeg er blitt oversexfiksert... vil at alle skal tro at sex er det beste jeg vet, og kanskje det også er det.. men jeg får så dårlig samvittighet av det her.

jeg har aldri kunne prate om det, men nå har jeg plutselig behov for det.vil ikke at folk skal vite det, men bare måtte få det ut.

jeg føler meg tom i dag bare...

[Gjest Anabel]

Hei Elisabeth!

Du kan snakke med fastlegen din, eller med en voksen-person som du stoler på. Jeg syns ikke du er "unormal" som plages av disse tankene. Hvis du ønsker det, kan du be fastlegen din om en henvisning til psykolog. Det hjelper å snakke med noen, ikke vær redd for å be om hjelp! Det vitner om modenhet. Husk på at du ikke bare var i en sårbar alder da dette hendte, du var også syk og han mye eldre! Tror det er viktig at du kommer til den erkjennelsen av at du kan tilgi deg selv for dette, og gå videre i livet ditt med friskt mot. Lykke til!

[Gjest elisabeth]

Hei Elisabeth!

Du kan snakke med fastlegen din, eller med en voksen-person som du stoler på. Jeg syns ikke du er "unormal" som plages av disse tankene. Hvis du ønsker det, kan du be fastlegen din om en henvisning til psykolog. Det hjelper å snakke med noen, ikke vær redd for å be om hjelp! Det vitner om modenhet. Husk på at du ikke bare var i en sårbar alder da dette hendte, du var også syk og han mye eldre! Tror det er viktig at du kommer til den erkjennelsen av at du kan tilgi deg selv for dette, og gå videre i livet ditt med friskt mot. Lykke til!

takk for svar! føltes godt at noen leste det.. takk!

for meg er akkurat det en vanskelig ting, å prate med noen om mine problemer... jeg ble tvunget til psykolog da jeg prøvde å ta livet mitt, ellers hadde foreldrene mine fått vite det.. og det var FØR jeg opplevde dette..og da hadde jeg ingen grunn, føles det som..

jeg er snart 19 år, og føler at dette er noe jeg burde vært ferdi med for lenge siden.. skjedde jo for lenge siden så..

jeg vil ikke prate med psykolog for jeg klarer aldri å si det til noen at jeg sliter med dette.. jeg vil at alle skal tro jeg er sterk psykisk,og at ingenting knekker meg. jeg vil bare være normal..

[Gjest elisabeth]

takk for svar! føltes godt at noen leste det.. takk!

for meg er akkurat det en vanskelig ting, å prate med noen om mine problemer... jeg ble tvunget til psykolog da jeg prøvde å ta livet mitt, ellers hadde foreldrene mine fått vite det.. og det var FØR jeg opplevde dette..og da hadde jeg ingen grunn, føles det som..

jeg er snart 19 år, og føler at dette er noe jeg burde vært ferdi med for lenge siden.. skjedde jo for lenge siden så..

jeg vil ikke prate med psykolog for jeg klarer aldri å si det til noen at jeg sliter med dette.. jeg vil at alle skal tro jeg er sterk psykisk,og at ingenting knekker meg. jeg vil bare være normal..

d verste jeg vet er å føle at jeg ikke er normal.. så.. det er alt jeg vil..

det var i bunn og grunn min egen feil at jeg ikke klarte å stoppe det, så har meg selv å takke. rart det føles så vondt da..

jeg ønsker jeg var den jeg var da jeg ønsket å være den jeg er...

[Gjest ikke undertegnet]

takk for svar! føltes godt at noen leste det.. takk!

for meg er akkurat det en vanskelig ting, å prate med noen om mine problemer... jeg ble tvunget til psykolog da jeg prøvde å ta livet mitt, ellers hadde foreldrene mine fått vite det.. og det var FØR jeg opplevde dette..og da hadde jeg ingen grunn, føles det som..

jeg er snart 19 år, og føler at dette er noe jeg burde vært ferdi med for lenge siden.. skjedde jo for lenge siden så..

jeg vil ikke prate med psykolog for jeg klarer aldri å si det til noen at jeg sliter med dette.. jeg vil at alle skal tro jeg er sterk psykisk,og at ingenting knekker meg. jeg vil bare være normal..

Du sier du ikke klarer å si det til noen - men du klarte å si det til oss da!

Vet det er en del som bruker nettopp den teknikken når det gjelder litt ømtålelige temaer - de skriver det til legen eller psykologen (ta gjerne utskrift av det du har skrevet her), og så er det lettere å snakke om det etterpå ofte. Da har du på en måte fått åpnet opp.

Kan skjønne hva du mener med at du hadde sex selv om du 'ikke var med på det'. Du har dårlig samvittighet fordi du 'burde' greid å stoppet det.

Jeg har selv hatt sex noen ganger opp imellom livet med gutter jeg egentlig ikke ville det med. Det føles ikke godt etterpå. Til og med med min mann har jeg det slik i perioder. Er jo (som i de fleste ekteskap) perioder hvor vi ikke akkurat er perlevenner. Allikevel har vi sex 'for husfredens skyld'. Det føles på samme måten etterpå. Du gjør noe du egentlig ikke har lyst til. Og du undertrykker følelsen av at du ikke liker det.

Siden jeg er nesten 30 år eldre enn deg, så har du god tid på deg til å jobbe med deg selv for å slippe å havne i en slik situasjon. Du kan lære deg til å si nei på en ordentlig måte uten dårlig samvittighet.

Jeg har fått hjelp først nå i voksen alder, så jeg vet at det nytter. Selv om det ligger i personligheten, kan vi lære oss selv å kjenne så godt at vi, selv om vi ikke endrer så mye kanskje, så kan vi ihvertfall lære oss å leve med det, å forstå våre egne reaksjonsmønstre.

Det jeg ville si er bare at er du lur så søker du hjelp nå mens du er ung, før du går inn i et mer alvorlig forhold til en mann. Det vil sikkert gjøre det lettere for deg å unngå slike episoder men andre menn.

[Gjest elisabeth]

d verste jeg vet er å føle at jeg ikke er normal.. så.. det er alt jeg vil..

det var i bunn og grunn min egen feil at jeg ikke klarte å stoppe det, så har meg selv å takke. rart det føles så vondt da..

jeg ønsker jeg var den jeg var da jeg ønsket å være den jeg er...

tror ikke jeg havner i en likens episode en gang til da.. egentlig.. blir aldri mer med hjem til en fremmed gutt på den måten. han tok seg på meg på den frekkeste måten. ALDRI skal jeg gjennom det igjen..!

er i fast forhold nå... det går veldig fint sekxuelt.. det er bare tankene fra den gangen som plager meg.. at jeg alri blir ferdi med et.. mørkeredd og alt sånnt.. reddselen får å se ham igjn..