NHD-Hvordan forteller man de man er glad i om at man har psyk. prob.?

[Gjest Tårnfrid]

Hei!

Har vært sammen med en gutt i ca fire måneder nå, men får meg ikke til å fortelle at jeg har psykiske problemer. Er redd for at han skal bli skikkelig lei seg eller at han ikke vil vite mer av meg. Da jeg fortalte familien min om noen av problemene mine tok de det så tungt at jeg begynte å smugspise antidepressiva og "fake" frisk igjen. Har egentlig gjort det i noen år før.

Og hvor mye er det lurt å fortelle hvis jeg isåfall bestemmer meg for å komme ut av skapet? Ifølge psykologen som jeg gikk til (2 ganger) vil jeg ikke bli frisk på lang tid framover. Har ikke lyst til å holde noen hemmeligheter for kjæresten min, men samtidig er det vel visse ting som er lurest å holde for seg selv. Klarer ikke helt å se for meg hvordan jeg skal fortelle det på en skånsom måte.

Det psykologen sa har foresten plaget meg litt i ettertid. Hvor vanlig er det å si slikt til pasientene sine? Betyr det at man er avskrevet som uhelbredelig? Hun sa også at jeg var uvanlig klar i hodet, da må det vel være en ørliten sjanse for at jeg en gang i framtiden klarer å bli frisk?

Er takknemlig for alle innspill.

hilsen jente80

[tigertrollet]

Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å fortelle kjæresten din at du har psykiske problemer; når passer det å fortelle det og hvor mye skal du fortelle.

Først og fremst så er det vel en gutt du ønsker "å satse på", ellers så er det kanskje ikke noe poneg. Men hvis dere har vært sammen i 4 mndr synes det som du er glad i han, og det er naturlig ikke å ville skjule noe for motparten.

Det sliter sikkert på deg at du ikke kan være ærlig, skjuler tabletter (hvis du spiste det da) etc.

Jeg ville fortalt han det.

Du bør gi han nok informasjon sånn at han får forståelse for hva problemet/ sykdommen går ut på.

Ikke ha familien i bakhodet når du forteller han det. Han er ikke familie. Han bekymrer seg ikke på samme måte som dem.

Gjør han oppmerksom på at du er den samme jenta før og etter du har fortalt han om det -og at han kanskje forstår deg enda bedre etterpå.

Hvis du bare har gått til denne psykologen to ganger ville jeg fått en second opinion på varigheten og alvorligheten av problemet ditt.

Jeg har hørt om lignende tilfeller der psykologen har slengt ut en påstand etter et par konsultasjoner om diagnoser f.eks. som viser seg å være feil.

Jeg ville tatt det opp med en annen psykolog som sagt og hørt om denne er enig.

Lykke til:-)

[avil]

Jeg syns det er ålreit å ikke lyve til klientene sine. Angst-behandling skal helst gi resultater ganske raskt, hvis klienten jobber bra selv. Men sånn prognose skal man jo ikke love folk som har problemer med f.eks. langvarig spiseforstyrrelse, personlighetsforstyrrelse eller andre psyk.problemer som pleier å ta noe tid å behandle.

Det blir som å love folk med knekt fot at de kan danse om en måned.

Men du må jo gå i behandling, da, og ta i mot den hjelpa folk prøver å gi deg. Å smugspise pillene og ikke fortelle det til dine nærmeste, og ikke gå til behandler, det er neppe det lureste du gjør!

Håper kjæresten din er en skikkelig fyr, som selvsagt godtar at du går i behandling. Ellers er han ikke mye å samle på, etter min mening!

*håper det beste for deg*

[Eddie1365380359]

Har et lite forslag til deg som jeg ikke er sikker på om jeg ville brukt selv, men du kan jo velge selv:

En mulighet til å få vite reaksjonen hans er å prøve å finne ut hva han mener om mennesker med psykiske lidelser uten at du avslører deg selv. Dette kan ta litt tid, men kan være vært et forsøk.

Dessuten: Hvis han går fra deg pga at du har en psykisk lidelse synes ikke jeg at han er noe å samle på. Er man glad i et menneske så er man glad i det menneske selv om de har en eller annen for for lidelse, enten den er psykisk eller fysisk.

Prøv dette hvis du vil, eller du kan la det være.

I alle fall lykke til!!!!!!

[thinkerbell]

aaah! disse terapeutene må veie sine ord med litt mer omhu.

Jeg tror det hun mener er at "Ting Tar Tid".. ikke dermed sagt at du aldri blir frisk.

Du skriver lite om hva slags forhold du har til kjæresten din på nåværende tidspunkt. Er tillit, ærlighet og åpenhet en viktig del av forholdet ville jeg satta av tid til en samtale med ham.

Det krever mye av deg å være åpen, du må være mottagelig for spørsmål og reaksjoner (som avogtil kan såre og gjøre vondt). Likevel..er dette en gutt du vil satse på råder jeg deg å være så ærlig som du klarer.

lykke til!

Mvh.

[Gjest ikke undertegnet]

Høres jo ut som om du ikke er veldig alvorlig belastet i det daglige. Ihvertfall ikke på måter som belaster de nærmeste. Ellers ville vel kjæresten din skjønt at det var noe vel?

Jeg har ett råd, og det er at du må fortelle han det. HVIS han (mot formodning) skulle være en type som gjør det slutt med en jente han er glad i fordi hun sliter litt psykisk, så er han ikke noe å samle på. Da er det selvfølgelig bedre å få vite det nå, enn å ta et brudd av samme grunn om ett år feks. Mye bedre for deg!

Men jeg tror at ved et gjensidig følelsesmessig avhengighetsforhold tjener en bestandig på å være åpen.

Hvis det er lsik at psyken din gjør at du har enkelte litt 'rare' reaksjoner, så vil hanjo lure på om du kanskje ikke er glad nok i han. Får han forklaring slik at han skjønner reaksjonen, så blir ikke det lenger noe problem (hvis det i det hele tatt er det).

Lykke til!

[Gjest tårnfrid]

Takk for alle de gode svarene. Tror nok jeg får ta mot til meg og og fortelle det. Han har nok forstått at det er noe, men det har aldri vært noe vi har pratet om.

Når det gjelder behandling har jeg vært til en psykiater og to psykologer. Jeg er takknemlig for at de prøvde å hjelpe meg, men samtaleterapi funket ikke noe særlig for meg.Jeg syntes ikke jeg hadde noe å prate om, og terapien stagnerte. Hadde også dårlig samvittighet fordi jeg har sluppet å stå i ventekø på bekostning av andre pasienter. Fant ut at jeg skulle prøve å bli frisk alene. Har klart det en gang før, og da var jeg lengre nede enn det jeg er nå.

Fikk en avtale med en av psykologene om at jeg kan få komme inn med en gang hvis jeg får behov for det, så jeg har et slags sikkerhetsnett.

[Gjest Tidligere kjæreste]

Hei Tårnfrid, og dere andre som har svart her.

Har lest gjennom svarene, og syns, for å være ærlig, noen av dem er svært grunne og tankeløse.

Det blir sagt at dersom gutten din ikke aksepteterer at du har psykiske problemer, så er han ingenting verdt å samle på.

DET er jeg uenig i.

Ikke alle orker den belastningen det er å være sammen med en som sliter psykisk, ikke alle har ressursene, innsikten eller empatien for å være nettopp i et slikt forhold.

Det bør også tas hensyn til HVA slags lidelse du har, Tårnfrid. Har du "milde" psykiske problemer som du vil ha for en periode, eller har du en diagnose som gir seg utslag i din måte å være på/handle på?

Jeg syns så absolutt du skal si dette til din kjæreste, og være så ærlig du kan om dette. Det er veldig tøft gjort av deg, men du kan ikke leve på en løgn. Fortell ham det. Får han derimot vite det en dag i fremtiden,og du ikke har sagt det til ham selv, kan utfallet bli stort.

Jeg sier ikke alt dette for å skremme deg, ei heller for å tynge deg ned, for det er det ingen grunn til. Jeg sier dette av egen erfaring.

Jeg var kjæresten til en schizofren gutt i ett år.I begynnelsen var alt veldig bra. han var tydligvis inne i en god periode, der han fungerte relativt normalt. Men så begynte symptomene å slå ut, og han gikk mer og mer inn i en virkelighetsfjern verden.

Han ble svært vanskelig å forholde seg til, han endret personlighet og jeg kjente ham ikke igjen.

Jeg spurte ham hva som skjedde, men han benektet sykdom, og sa at han bare følte seg litt rar og trist.Og ikke minst ble han også svært aggressiv.

Han fortalte meg aldri noe.jeg oppsøkte tilogmed hans familie og spurte dem hva som skjer med ham.

ALLE holdt de dette hemmelig for meg.

Jeg maktet ikke mer, fordi han gjorde meg så uendelig vondt.

Det har seg jo slik at han ikke "bare" er schizofren heller, da. Han har helt klart en annen diagnose i tillegg.

Jeg er overlykkelig i dag for at jeg gikk ut av det forholdet. Før eller siden ville det gått i stykker uansett, for gutten er alvorlig syk.

Jeg sitter likevel igjen med en bitterhet og et sinne overfor ham selv og hans familie som ikke fortalte meg dette. De valgte bevisst å holde det skjult for meg hvor syk han var. De håpte at jeg skulle "redde" ham og få ham ut av det syke. Noe jeg aldri kan klare, men som de trodde jeg klarte - en stund.

Jeg er rasende for dette i ettertid, og håper de har lært at de bør si fra til hans neste kjæreste. For selv vil han ikke innse at han er syk.

Jeg vet ikke hva slags lidelse du har, men uansett om det er langt i fra schizofreni eller andre alvorlige sykdommer,- så fortell om det.

Er dine psykiske lidelser av mildere karakter, ja, så er jeg enig medf de andre - det bør han kunne klare å takle og støtte deg i, dersom han er glad i deg. Er de av alvorligere karakter, kan jeg ikke garantere at han blir hos deg, ei heller vil jeg si at han "bør" det.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til. Håper du kommer deg ut av dette med kjæresten i behold.

Hilsen fra ei som har vært "kjæresten", og som holdt ut/kjempet så altfor lenge...

[Gjest tårnfrid]

Hei Tårnfrid, og dere andre som har svart her.

Har lest gjennom svarene, og syns, for å være ærlig, noen av dem er svært grunne og tankeløse.

Det blir sagt at dersom gutten din ikke aksepteterer at du har psykiske problemer, så er han ingenting verdt å samle på.

DET er jeg uenig i.

Ikke alle orker den belastningen det er å være sammen med en som sliter psykisk, ikke alle har ressursene, innsikten eller empatien for å være nettopp i et slikt forhold.

Det bør også tas hensyn til HVA slags lidelse du har, Tårnfrid. Har du "milde" psykiske problemer som du vil ha for en periode, eller har du en diagnose som gir seg utslag i din måte å være på/handle på?

Jeg syns så absolutt du skal si dette til din kjæreste, og være så ærlig du kan om dette. Det er veldig tøft gjort av deg, men du kan ikke leve på en løgn. Fortell ham det. Får han derimot vite det en dag i fremtiden,og du ikke har sagt det til ham selv, kan utfallet bli stort.

Jeg sier ikke alt dette for å skremme deg, ei heller for å tynge deg ned, for det er det ingen grunn til. Jeg sier dette av egen erfaring.

Jeg var kjæresten til en schizofren gutt i ett år.I begynnelsen var alt veldig bra. han var tydligvis inne i en god periode, der han fungerte relativt normalt. Men så begynte symptomene å slå ut, og han gikk mer og mer inn i en virkelighetsfjern verden.

Han ble svært vanskelig å forholde seg til, han endret personlighet og jeg kjente ham ikke igjen.

Jeg spurte ham hva som skjedde, men han benektet sykdom, og sa at han bare følte seg litt rar og trist.Og ikke minst ble han også svært aggressiv.

Han fortalte meg aldri noe.jeg oppsøkte tilogmed hans familie og spurte dem hva som skjer med ham.

ALLE holdt de dette hemmelig for meg.

Jeg maktet ikke mer, fordi han gjorde meg så uendelig vondt.

Det har seg jo slik at han ikke "bare" er schizofren heller, da. Han har helt klart en annen diagnose i tillegg.

Jeg er overlykkelig i dag for at jeg gikk ut av det forholdet. Før eller siden ville det gått i stykker uansett, for gutten er alvorlig syk.

Jeg sitter likevel igjen med en bitterhet og et sinne overfor ham selv og hans familie som ikke fortalte meg dette. De valgte bevisst å holde det skjult for meg hvor syk han var. De håpte at jeg skulle "redde" ham og få ham ut av det syke. Noe jeg aldri kan klare, men som de trodde jeg klarte - en stund.

Jeg er rasende for dette i ettertid, og håper de har lært at de bør si fra til hans neste kjæreste. For selv vil han ikke innse at han er syk.

Jeg vet ikke hva slags lidelse du har, men uansett om det er langt i fra schizofreni eller andre alvorlige sykdommer,- så fortell om det.

Er dine psykiske lidelser av mildere karakter, ja, så er jeg enig medf de andre - det bør han kunne klare å takle og støtte deg i, dersom han er glad i deg. Er de av alvorligere karakter, kan jeg ikke garantere at han blir hos deg, ei heller vil jeg si at han "bør" det.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til. Håper du kommer deg ut av dette med kjæresten i behold.

Hilsen fra ei som har vært "kjæresten", og som holdt ut/kjempet så altfor lenge...

Takk for at du svarte. For å være ærlig vet jeg ikke hva slags diagnose jeg har, har vært for redd for svaret til å spørre. At det skal feile meg mer enn det jeg vet om. Tok en personlighetstest hos psykologen jeg skrev om i det første innlegget. Hun sa ikke noe om noen alvorlige forstyrrelser, så da gikk jeg bare utfra at alt var "ok".

Jeg har hatt sosial angst som fremdeles sitter litt igjen, noe som får folk til å synes jeg er en rar skrue. har også hatt depresjoner, men ikke på en slik måte at det har gått utover folk (håper jeg da).

En ting som skremmer meg at jeg har så dårlig konsentrasjon og hukommelse. Jeg har f.eks. ingen minner om hva jeg gjorde i fjor sommer selv om jeg kan resonere meg til hva jeg må ha gjort.

[Gjest tidligere kjæreste]

Takk for at du svarte. For å være ærlig vet jeg ikke hva slags diagnose jeg har, har vært for redd for svaret til å spørre. At det skal feile meg mer enn det jeg vet om. Tok en personlighetstest hos psykologen jeg skrev om i det første innlegget. Hun sa ikke noe om noen alvorlige forstyrrelser, så da gikk jeg bare utfra at alt var "ok".

Jeg har hatt sosial angst som fremdeles sitter litt igjen, noe som får folk til å synes jeg er en rar skrue. har også hatt depresjoner, men ikke på en slik måte at det har gått utover folk (håper jeg da).

En ting som skremmer meg at jeg har så dårlig konsentrasjon og hukommelse. Jeg har f.eks. ingen minner om hva jeg gjorde i fjor sommer selv om jeg kan resonere meg til hva jeg må ha gjort.

hei Tårnfrid!:-)

Er glad du har tatt innlegget mitt i beste mening, Og for at du har stukket hodet i sanda. Betyr det at du har fortalt ham også?

Håper det.

At du ikke, pr i dag, vet hvilken diagnose du har, skal du ikke la bekymre deg for mye. Din psykolog har som oppgave å finne ut av dette, og nå er du jo tydligvis i gang med å testes. Husk at psykologene ofte tester sine pasienter også for å kunne utelukke enkelte diagnoser.

Kanskje er faktisk mange ting ganske bra med deg?! Kanskje du ikke har noen diagnose, men sliter med angst, som du sier, og andre problemer som vil gå over med tid og behandling?

Vær håpefull og tro ikke at du har en alvorlig diagnose før du evt får høre det.

Dårlig konsentrasjon og hukommelse kan minne om ADHD, eller også PTSD(som er en forbigående diagnose). Jeg vet ikke. Kan du ha opplevd noe traumtaisk, som gjør at hukommelsen forsvinner?

Jeg har selv hatt diagnosen PTSD, og hadde store problemer med å huske både det ene og det andre. Jeg har fått god hjelp i terapi.

Jeg håper uansett at du får det bra fremover, at du forteller din kjæreste(om du ikke har gjort det enda), og er det noe du lurer på, så snakk med din psykolog om det. Si rett ut at du er bekymert for at du har en eller annen alvorlig diagnose...

Lykke til, da! :-)

[Gjest tårnfrid]

hei Tårnfrid!:-)

Er glad du har tatt innlegget mitt i beste mening, Og for at du har stukket hodet i sanda. Betyr det at du har fortalt ham også?

Håper det.

At du ikke, pr i dag, vet hvilken diagnose du har, skal du ikke la bekymre deg for mye. Din psykolog har som oppgave å finne ut av dette, og nå er du jo tydligvis i gang med å testes. Husk at psykologene ofte tester sine pasienter også for å kunne utelukke enkelte diagnoser.

Kanskje er faktisk mange ting ganske bra med deg?! Kanskje du ikke har noen diagnose, men sliter med angst, som du sier, og andre problemer som vil gå over med tid og behandling?

Vær håpefull og tro ikke at du har en alvorlig diagnose før du evt får høre det.

Dårlig konsentrasjon og hukommelse kan minne om ADHD, eller også PTSD(som er en forbigående diagnose). Jeg vet ikke. Kan du ha opplevd noe traumtaisk, som gjør at hukommelsen forsvinner?

Jeg har selv hatt diagnosen PTSD, og hadde store problemer med å huske både det ene og det andre. Jeg har fått god hjelp i terapi.

Jeg håper uansett at du får det bra fremover, at du forteller din kjæreste(om du ikke har gjort det enda), og er det noe du lurer på, så snakk med din psykolog om det. Si rett ut at du er bekymert for at du har en eller annen alvorlig diagnose...

Lykke til, da! :-)

Nei, jeg har ikke fortalt det riktig enda. Tenkte jeg skulle vente til vi var ansikt til ansikt og ikke ta det over tlf.

Du nevnte at jeg kanskje kunne ha adhd, men de andre symptomene på denne tilstanden passer ikke helt på meg.

Jeg tror ikke det jeg har opplevd skal ha vært fælt nok til å få en PTSD.

Enda en gang takk for svarene,