HJELP!-alkohol, schizofreni og omsorgssvikt!

[Gjest pårørende]

HJELP! Jeg trenger RÅD!! Er i en ganske alvorlig situasjon. Det gjelder omsorgssvikt, alkoholisme, schizofreni(?) og min mor.

Min mor lider av depresjoner og har bestandig slitt med dårlig selvbilde. Hun har alltid vært veldig følsom, ærlig, snill, omsorgsfull, intelligent, ansvarsbevisst, altoppofrende og sympatisk, men har de siste årene endret seg radikalt. De 5 siste årene har hun drevet med en meget utagerende festing som har utviklet seg til at hun drikker hver dag og nå helt klart er en ALKOHOLIKER. Hun er 40 år, og prøver desperat å leve den ”tapte” ungdomstida si på nytt.

Nå som min far har fått nok og har forlatt henne, har hun endelig begynt å skjønne at hun trenger hjelp. Men i stedet for å ta tak i problemet og skjerpe seg, bruker hun situasjonen som unnskyldning til å grave seg lengre ned. Etter at han dro har alt bare blitt værre. Hun er uansvarlig, SELVSENTRERT, har selvmordstanker, LYVER mye, halusinerer/innbiller seg ting, er HYSTERISK, ustabil og URASJONELL. Hun synes utrolig synn på seg selv.

Tidligere var hun bare slik i fylla, men nå er hun blitt RAR og uberegnelig i edru tillstand også. Hun oppfører seg litt som et barn, snakker til tider med seg selv og mumler uten å være klar over det. Hun sier og gjør en del som er helt i strid med det hun oppdro meg til (holdninger,normer&regler).Hun har også problemer med å komunisere normalt. Av og til virker det som hun ikke helt klarer å bestemme seg for hva hun selv synes, føler og mener. Som om hun har en del PARADOKSER hun slites i mellom. Humøret og alt annet svinger.

Selv innrømmer hun ikke at noe kan være feil med henne (ikke drikkinga heller) og hater kritikk. Hun later som alt er som før og normalt, selv om personligheten hennes er endret.

Etter skilsmissen har hun vært sykemelt fra jobben. Vi har klart å få henne til å gå til psykolog, men jeg vet ikke om det har noen hensikt. Han kan jo ikke merke hvordan adferden og personligheten hennes har endret seg. Selv tror hun skilsmissen er det eneste problemet og det er derfor hun går til psykologen. Hun er veldig opphengt i skilsmissen, og bruker all sin tid på å tvære over den.

Ting har nå blitt så ille at jeg og en yngre søster oppsøkte hennes psykolog og fikk et par raske ord med han. Han var ikke klar over at mamma drikker og ble veldig overrasket, men mente at i hennes situasjon var slikt normalt. ”Alt må bli verre før det kan bli bedre”... Og alt går nok bra mente han.

Hadde håpet at en fagperson kunne hjelpe, men ingen ting har endret seg. Mine søsken rømte til naboen senest i går pga drikkinga og utbruddene hennes. Av og til har hun helt sinnsyke utbrudd og har visst prøvd å ta livet av seg en gang (hvis det ikke er noe hun innbiller seg).

Er redd hun kan ha pådradd seg en ganske alvorlig sinslidelse, men det merkes nok best av oss som står henne nærmest. I tilleg til det jeg har nevnt, svikter HUKOMMELSEN hennes ofte, hun er ukonsentrert og LYTTER SJELDEN til ting som blir sagt, det er vanskelig å komme igjennom. De fleste i familien har prøvd å prate og kjefte, men det er enklere å snakke til veggen. Hun tar ingen kritikk til etteretning. Hun ler det bort og er ”gammel nok til å bestemme over sitt eget liv”...

Kan alt dette skyldes alkoholen? Jeg er redd det kan være SCHIZOFRENI, men vet ikke hvordan jeg skal finne ut av dette, og hvem skal jeg kontakte? (Verken min far, mine besteforeldre eller min mors søskener vet hva som må gjøres) .JEG TRENGER HJELP! Hva skal jeg gjøre?

I tilleg til alt dette har hun OMSORGEN for mine to yngre søsken. Men hun driter stort sett i ungene og er mest opptatt av seg og sine behov. Hun er ”aldri” hjemme, sjelden edru og alle (bortsett fra henne) er bekymret for minstemann på 10 år. Hun klarer nesten ikke å ta vare på seg selv, enda mindre ungene. Selv vurderer jeg seriøst å kontakte BARNEVERNET. Og jeg gjør det hvis jeg må, men er usikker på HVA SOM VIL SKJE hvis jeg gjør det, og er REDD.

Har begynt å bli veldig plaget med ANGST pga hele situasjonen, alt dette har pågått veldig lenge og jeg tror ikke nervene mine tåler stort mere nå. Det samme gjelder mine søsken. Selv går jeg bare og venter på å få beskjeden om at min mor har tatt SELVMORD.

Blir veldig TAKKNEMLIG hvis noen har RÅD om hvem/hva jeg kan kontakte for å få hjelp. INGEN i familien vet hva de skal gjøre, men jeg føler at jeg må GJØRE NOE før det er for sent.

[Gjest Magna]

Ta kontakt med barnevernet i kommunen du bor i. Du kan gå dit uten å avtale på forhånd.

Dere treger hjelp snarest. Ikke kvi deg for det, de har akkurat slike "tilfeller" som dere som arbeidområde.

Du er kjempeflink som ikke har gitt opp.

[punkyB]

Hvor er faren din og eksmannen hennes oppe i det her - og hvorfor gjør ikke han noe ?

Dere lever jo i en helt uholdbar situasjon. Dines søsken tar skade av det og hvertfall du - som får ekstra ansvar pga. at moren din er sånn som hun er.

Snakk med faren din - og evnt, barnevern som det blir nevnt i et annet svar her. Jeg vet ikke hvor gammel du er om du går på noe skole e.l. - da er det kasnekj noen der du kan ta kontakt med.

Gjør noe sånn at du ikke blir sittende med detet alene ! Din mor trenger også hjelp.

[Gjest pårørende]

Hvor er faren din og eksmannen hennes oppe i det her - og hvorfor gjør ikke han noe ?

Dere lever jo i en helt uholdbar situasjon. Dines søsken tar skade av det og hvertfall du - som får ekstra ansvar pga. at moren din er sånn som hun er.

Snakk med faren din - og evnt, barnevern som det blir nevnt i et annet svar her. Jeg vet ikke hvor gammel du er om du går på noe skole e.l. - da er det kasnekj noen der du kan ta kontakt med.

Gjør noe sånn at du ikke blir sittende med detet alene ! Din mor trenger også hjelp.

Jeg har snakket mye med min far om det, han bor nå mange mil borte og har funnet seg ny dame. Han gjorde noe aktivt ved å avslutte ekteskapet og ikke gi mamma flere sjanser. Men både han og min mor har vært veldi opptatt av å realisere seg selv og sine egne liv det siste året.

Problemet er at han mener han ikke kan overta omsorgen for min bror når gutten selv ønsker å bo i barndomshjemmet og har liten lyst til å flytte. Jeg har nå presset han litt til å begynne å ta affære på det punktet.

Det er få personer bortsett fra meg og mine søsken som har skjønt hvor alvorlig situasjonen har vært, det har først begynt å gå opp for besteforeldre og tanter i det siste. Ingen i familien vet hva de skal gjøre, de trekker på skuldrene og vet ikke sin arme råd. Liten hjelp å få egentlig. Alt er så tabu.

Jeg har ikke luftet tanken om at mamma kan ha schizofreni for noen ennå... Det er en så alvorlig sykdom, og jeg vet ikke hvordan jeg kan finne ut om det er det hun har.

Jeg er 20 år og har flyttet hjemme fra for lenge siden. Er ikke så ofte hjemme og ser derfor adferdsforandringene fra gang til gang mye tydligere. Bekymrer meg mye for familien. Jeg er redd for at min mor vil miste jobben sin hvis jeg kontakter barnevernet... Så jeg håper egentlig på en annen løsning, kanskje det er noen andre jeg kan kontakte først?

[andungen]

Hva med å oppsøke familieverkontoret? Tror de har sånne i de største byene. De pleier å være rimelig nøytrale og kanskje litt mindre skremmende enn barnevern?

[punkyB]

Jeg har snakket mye med min far om det, han bor nå mange mil borte og har funnet seg ny dame. Han gjorde noe aktivt ved å avslutte ekteskapet og ikke gi mamma flere sjanser. Men både han og min mor har vært veldi opptatt av å realisere seg selv og sine egne liv det siste året.

Problemet er at han mener han ikke kan overta omsorgen for min bror når gutten selv ønsker å bo i barndomshjemmet og har liten lyst til å flytte. Jeg har nå presset han litt til å begynne å ta affære på det punktet.

Det er få personer bortsett fra meg og mine søsken som har skjønt hvor alvorlig situasjonen har vært, det har først begynt å gå opp for besteforeldre og tanter i det siste. Ingen i familien vet hva de skal gjøre, de trekker på skuldrene og vet ikke sin arme råd. Liten hjelp å få egentlig. Alt er så tabu.

Jeg har ikke luftet tanken om at mamma kan ha schizofreni for noen ennå... Det er en så alvorlig sykdom, og jeg vet ikke hvordan jeg kan finne ut om det er det hun har.

Jeg er 20 år og har flyttet hjemme fra for lenge siden. Er ikke så ofte hjemme og ser derfor adferdsforandringene fra gang til gang mye tydligere. Bekymrer meg mye for familien. Jeg er redd for at min mor vil miste jobben sin hvis jeg kontakter barnevernet... Så jeg håper egentlig på en annen løsning, kanskje det er noen andre jeg kan kontakte først?

Jeg synes det er utrolig svakt gjort av faren din - og resten av slekta å ikke gjøre mer - så alt blir overlatt til deg .... men jeg kan skjønne litt at man blir usikker på hva som er riktig - og dermed blir man litt apatiske.

De og du er kanskje redde for å 'ødelegge' for din mor - men hun har jo tydeligvis store problemer som hun ikke takler å komme ut av på egenhånd.

Jeg har ingen erfaringer med barnevernet selv - men jeg tror ikke man skal tro på alle skrekkhistoriene. Det går an å ringe dem for en uforpliktende prat / rådgivningssamtale.

Hvis moren din skulle miste jobben ut av dette så er det fordi hun blir vurdert til å ikke klare den / ha godt av det. Dvs. en slik avgjørelse vil være til hennes eget beste.

Jeg søkte litt på nett her og fant en artikkel . Du kan jo evnt. søke litt mer selv.

http://www.helsenett.no/13_1/13_1_s11.html

Jeg synes det er veldig flott at du bryr deg ! Får virkelig håpe det ordner seg etterhvert. På sikt så vil det absolutt være det beste både for din mor og søsken at du griper inn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror ikke din mor har schizofreni.

Jeg tror alt kan forklares ut fra et svært og langvarig alkoholmisbruk.

Kanskje har hun som mange alkoholikere en ubehandlet depresjon eller bipolar lidelse.

Aller første tiltak må være å kontakte fastlegen hennes. Fortell alt du vet og legg alle kort på bordet.

Deretter synes jeg du skal kontakte din far. Han må ta ansvar som far og ta sønnen på 10 år hjem til seg. Han kan ikke stikke fra ansvaret og overlate denne beslutningen til et barn på 10. Flyttingen trenger ikke være permanent. Det kommer an på om din mor kommer seg ut av alkoholismen eller ikke.

Fakta er i hvert fall at gutten lider og får skader på sin sjel for hver dag som går.

Om far ikke griper inn i løpet av to uker, må du varsle barnevernet. Hensynet til din mindreårige bror må gå foran det kortsiktige målet om å verne mor.