min søster er ødelagt-hva kan jeg gjøre?

[Gjest fortvilet søster]

Hei

Jeg er så fortvilet over min søster, så derfor søker jeg litt råd her inne. Skal prøve å forklare denne omfattende situasjonen i korthet:

Vi var 4 søsken som vokste opp i et tøft hjem med misshandling, mobbing, fyll og dritt. Min søster var meget utsatt og hadde ingen venner og ble mobbet på skolen og slått og misshandlet hjemme. Til slutt klikket det for henne i en alder av 14 år. Hun ble innlagt på sykehus og har siden den gang blitt tatt hånd om av det offentlige, både lukkede avdelinger og fosterforeldre osv. osv.

Hun fikk i en alder av 27 år sin egen kommunale bolig hvor hun fortsatt bor og er nå 32 år gammel. Hun har blitt psykisk skadet for livet, for gjennom hele hennes tid etter hun var 14 har hun gradvis blitt værre og værre i å skade seg selv og påføre seg selv sykdommer. Dette gir henne oppmerksomhet og trygghet/omsorg. Hun har f.eks. stukket en nål i sitt eget øye for å bli blind, hun "later" som hun er lam for å bli trillet i rullestol, hun har tuklet med immunforsvaret sitt for å hele tiden få infeksjoner osv osv. Hun kan alt om legevitenskap og klarer å lure de fleste leger osv trill rundt.Hun har hjemmehjelp og nattevakt flere ganger daglig. I tillegg leker hun med dukker og elsker alle barne-ting har blant annet dekorert hele kjøkkenet med Ole Brumm.

Dersom vi hinter forsiktig til henne at hun klarer noe selv så blir hun fly forbanna. Det var imidlertid også derfor hun stakk ut sitt eget øye, fordi ingen trodde på at hun var blind. Hun ser imidlertid litt på det andre øyet, men hun later som hun er blind.

Det er vansklig for oss rundt å akseptere alle løgner og bedrag, vi vet jo at det hele kun er trang til oppmerksomhet og at det er psykisk . I tillegg er hun sleip, egoistisk, utspekulert, hun utnytter alle rundt seg - til og med vår egen snille varme gode mor-mor på 83 år sliter hun ut, hun lyver, og sladrer og slarver om andre familiemedlemer og snakker stygt om de fleste og kommanderer og sjefer med alle rundt seg. Hun er med andre ord kun til bekymring og skuffelser enn noe annet.

Så: er jeg en dårlig søster som nå ønsker å ta avstand fra kontakt med henne?? Har ikke orket så mye kontakt før heller, men har jo besøkt og snakket med henne flere ganger pr mnd. Nå har begeret rent over for min del. Jeg er tvillinggravid og orker ikke å miste all energi på henne.

Hun gleder seg helt vannvittig til å bli tante, men jeg orker ikke å tenke på at barna mine skal bli manipulert av henne heller:-(

Jeg er jo glad i henne og synes fryktelig synd på henne som har havnet slik ut i livet, men nok er nok.

Hva kan jeg si til henne?? Hva burde jeg gjøre ??

Takk for at du leste, og det er meg en stoor takk til de som svarer - det er sårt trengende med noen råd nå !

Takk :-)

[Nyco]

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at selv om din søster er alvorlig syk, så har hun ingen rett til å ødelegge ditt og familens liv!

Dersom det offentlige og psykiatrien gjør en så dårlig jobb at hun ikke blir bedre, og får fortsette å ødelegge seg selv og andre, så synes jeg at du har full rett til å trekke deg tilbake og kutte ut kontakten. Særlig hvis du føler at det er det eneste du kan gjøre for å redde deg selv og dine barn.

Og om din søster er en fare for seg selv burde hun absolutt ikke få lov til å bo alene!

Kanskje du kan ta kontakt med en psykolog for din egen del. For å sette ting i perspektiv, få hjelp til å bearbeide den skylden jeg føler du bærer på, og få sparket igang mer hjelp til din søster fra de som jobber med sånne tilfeller?

[Gjest calestia]

siden det ikke virker som om hun blir bedre, synes jeg du burde tenke på deg selv nå.

ellers vet jeg ikk ehva jeg skal si.. litt av en kinkig situasjon.

[Lingus]

Er det ikke mulig å stille krav til henne da?

Gi henne beskjed om at hvis hun ikke skjerper seg så får hun ikke ha kontakt verken med deg eller tvillingene.

Siden hun gleder seg så veldig til å bli tante så er det vel en mulighet for at hun oppfører seg bedre.

Og hvis det ikke nytter, så synes jeg du burde bryte kontakten, i hvertfall for en periode. Du kommer sikkert til å trenge masse ressurser på deg selv framover, ikke kast bort tid og krefter henne.

[Gjest dame40]

Din søster er helt klart sykelig opptatt av å hele tiden få oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet.Jeg synes du har vært utrolig tålmodig og snill med din søster, men nok er nok mener jeg.Du må forklare din søster på en grei måte at nå som du venter barn trenger du mer krefter og tid til deg selv.Du ser fram med glede sikkert til å få barna, og vil uansett ikke ha godt av å omgås særlig med din søster. Det krever for mye negativ energi. La dem som har ansvaret for henne gjøre en bedre jobb!!!

Uansett en svært tragisk oppvekst, må noen LÆRE henne å leve tilnærmelsesvis et mer "normalt" liv og oppførsel, om det er mulig.Til det kreves det nok masse kunnskap, mye mer enn hva jeg i det hele tatt aner. Men det finnes vel NOEN som har en ide?

Godt ment og lykke til med deg og din søster.

[frosken]

Du må ha lov til å sette de grenser som kjennes riktig ut for deg - særlig nå når du er gravid og skal bli småbarnsmor. Ha så mye kontakt med søsteren din som kjennes greit ut for deg. Du må klare ditt liv - og hun må forsøke å klare sitt.

Når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at søsteren din har mye psykisk smerte - og at hun sannsynligvis er svært syk. Å angripe sine egne øyne er et uhyre drastisk virkemiddel - og jeg tenker at en enorm desperasjon har ligget bak. Jeg lurer litt på om dere andre i familien har blitt tilbudt informasjon fra helsevesenet slik at dere bedre kan forstå hennes verden. Jeg mener ikke at dere nødvendigvis skal like hennes atferd eller akseptere hva som helst - men kanskje det ville vært lettere for dere alle om dere i større grad forsto hvordan det oppleves å ha det slik hun har. Du sier selv at søsteren din hadde en svært dårlig oppvekst så lenge hun bodde hjemme - og at hun deretter har vært mer eller mindre institusjonalisert. Kanskje har hun ikke forutsetninger for å leve "normalt"?

Du sier hun "later" som om hun er lam. Kanskje gjør hun det - eller kanskje mister hun kontrollen over kroppen sin i visse faser. Hvis hennes omsorgsbehov er så stort at hun velger å bli trillet i rullestol, så tror jeg ikke det gir mening å sammenligne dette med latskap. For meg fremstår slik atferd som et uttrykk for at man er fanget av sine udekkede behov og impulser. Forhåpentligvis forsøker hjemmesykepleien å hjelpe henne på en fornuftig måte - men dessverre er det vel sannsynlig at hun utsettes for mye nedsettende og moraliserende behandling fra helsevesenet.

Det er trist å lese at hun ikke har kommet lenger i sin utvikling i en alder av 32 år - forhåpentligvis klarer hun etterhvert å finne en livsstil som ikke belaster henne eller dere andre alt for mye.

[Gjest ikke undertegnet]

Du må være klar over at det ligger en uforståelig stor grad av smerte bak en slik oppførsel som din søster viser.

Å 'bare' feile noe psykisk, er et uttrykk som provoserer meg sterkt. Det kan faktisk være verre enn en fysisk sykdom. Hvorfor tror du hun hele tiden prøver å oppnå fysisk sykdom ved selvskading. Fordi hun vet at DA får hun forståelse.

Forstå en ting: Å være psykisk syk er en sykdom på lik linje med hvilket som helst annet handikap. Hadde du sett så ned på henne om hun hadde hatt en medfødt skade som gjorde at hun satt i rullestol?

Det ER synd på henne. Andre menensker har påført henne smerter hun ikke tålte. Hun har laget sin egen verden for å holde ut smerten.

Ikke gjør det verre for henne enn nødvendig!

Har du så store problemer med oppførselen hennes, mener jeg det er bedre for dere begge at du har minimal kontakt. Hun merker garantert innstillingen din.

HUN kan ikke mer helbrede seg selv enn hva en som mangler et bein kan.

At hun oppfører seg dårlig mot andre, er dumt. Men det er identisk med reaksjoner vi kan se hos folk som er bitre av andre årsaker, feks fysisk handikap. En 'bivirkning' av sykdommen.

Dessverre har ikke din søster fått med seg den nødvendige bagasjen i oppveksten. Selv om du har klart deg, så har ikke hun vært så heldig å ha din styrke. Skal HUN så straffes for hva som ble gjort mot henne!

Noenganger tror jeg faktisk at når familieforholdene har ødelagt et menneske, så kan en ikke vente at familien plutselig skal skjønne etter at offeret har blitt sykt. Det beste for pasienten er kanskje ikke å ha så mye kontakt med resten av familien.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg skal gi deg mitt ærlige råd (som jeg sikkert får noe kjeft for).

Det er sannsynligvis ingen sjanse for at din søster vil endre seg til det bedre.

Ta vare på deg selv og barna og reduser kontakten til et minimum.

[huufsa]

Jeg skal gi deg mitt ærlige råd (som jeg sikkert får noe kjeft for).

Det er sannsynligvis ingen sjanse for at din søster vil endre seg til det bedre.

Ta vare på deg selv og barna og reduser kontakten til et minimum.

Vet du hva?

Dette er det beste svaret du kunne gi, og jeg ser ingen grunn til at du skulle fått kjeft for dette! Og hvis noen kjefter, er det fordi de ikke har peiling! ;o)

Det var helt ærlig, og absolutt det eneste riktige!

hilsen en 'erfaren'

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg skal gi deg mitt ærlige råd (som jeg sikkert får noe kjeft for).

Det er sannsynligvis ingen sjanse for at din søster vil endre seg til det bedre.

Ta vare på deg selv og barna og reduser kontakten til et minimum.

Jeg er helt enig med deg NHD, men

....hvis du hadde utdypet svaret litt så hadde det ikke hørtes så hjerterått ut.

Jeg synes da det må has litt sympati for et menneske (søsteren) som har hatt en vond barndom og fått problemer pga det (eller andre ting, kanskej medfødt). Det er ikke godt å være psykisk syk. En skader ikke andre med vilje som regel!

Derfor kunne du godt sagt noen ord om det. Folk har godt av å lære seg litt empati!