Kaller mors kjæreste for pappa

[Gjest ikkenickidag]

Min samboer har en datter som går i 2. klasse. Hun bor sammen med sin mor. For to år siden flyttet de 80 mil herfra mot min samboers vilje. Der har nå hennes mor etablert seg med ny kjæreste og har et barn på 8 mnd. Nå viser det seg at jenta kaller morens nye kjæreste for "pappa". Hun kaller også hans foreldre for bestemor og bestefar. Jeg ser at min samboer blir såret over dette, og forstår ham godt. Men kanskje det er vi som er dumme? Eller nærtakende? Hva synes dere om dette? Kan nevne at det er fire år siden de to flyttet fra hverandre, og at dette er morens fjerde sambo siden det. Har ikke vært så stabilt hittil altså... så vi håper det er det denne gangen. det blir mange tap for jenta å foholde seg til. Kommunikasjonen mellom min sambo og jentas mor er ikke den beste. han vil ikke ta opp dette med at hun kaller ham "pappa" hvis det egentlg ikke er grunn til å reagere. Han er redd for sanksjoner fra hennes side hvis hun blir sur. Hjelp.

[Gjest Mannen]

I beste fall har barnet en mor som er totalt bevisstløs med hensyn til respekten for barnet. Jada, også overfor far, men mest overfor barnet. Barnet trenger vite hvem som er biolgisk far - og hvor viktig dette er.

I verste fall er dette en direkte ondskapsfull kvinne som helt bevisst vil ramme far - og derav barnet.

Nei, hva kan dere gjøre? Overfor mor har det jo ingen hensikt å reagere - men din samboer bør bevisst fortelle barnet under samvær hvem som er hennes far - og at mors samboer, ja, han er mors kjæreste og bare det.

For øvrig forstår jeg ikke helt at din samboer kan sitte stille og akseptere en så ustabil mor som skifter kjæreste like raskt som vi andre skifter sokker. Det høres ganske så nær omsorgssvikt - og har han vurdert å kreve omsorgen?

Uansett - lykke til!

[avil]

La oss håpe at dette forholdet hun har varer da.

Med en ny liten baby som han er pappa til, kan det være sårt og leit å ikke få kalle stefaren for pappa. Ikke sikkert at det er skjedd noen skade. Men jenta bør selvsagt få være sammen med den egentlige pappan sin, og mor og far bør jo være enige om hvordan tingene skal være. Når de åpenbart ikke er enige, og hun syns det er enklere å bare starte på nytt og drite i ex-en, så syns jeg det er viktig at kjæresten din er klok og rolig. Han må nok gjøre en stor innsats selv for å beholde kontakten med datteren, men han bør sluke kameler og elefanter for å få samarbeidet med moren hennes til å funke, uansett hvor fæl og urettferdig moren er.

Men det er vel lett å si for meg, som ikke står i samme situasjon.

[bjuti]

Jeg vil fortelle om noen jeg kjenner, som har et barn sammen, men som begge har nye partnere i sitt liv.

Sønnen deres kaller den biologiske faren for "Pappa-Stian" og den andre for "Pappa-Per" - og vet forøvrig veldig godt hvem som er den biologiske pappaen. Dette ble naturlig i og med at han fikk en ny halvbror, som kalte faren sin pappa. Faktisk kaller denne nye halvbroren også begge menn for "pappa", som den eldste halvbroren gjør. Jeg syntes i alle fall at dette var veldig søtt og fint :-) Men da er det klart at man skal ha et godt forhold etter et brudd, hvis det skal fungere.

Synes forøvrig at det er litt bekymrende at datteren til samboeren din kaller han "pappa" hvis ikke forholdet er så veldig stabilt. Stakkars lille jente om hun setter opp forhåpningene sine til noe som ikke varer..!

[Gjest ikkenickidag]

I beste fall har barnet en mor som er totalt bevisstløs med hensyn til respekten for barnet. Jada, også overfor far, men mest overfor barnet. Barnet trenger vite hvem som er biolgisk far - og hvor viktig dette er.

I verste fall er dette en direkte ondskapsfull kvinne som helt bevisst vil ramme far - og derav barnet.

Nei, hva kan dere gjøre? Overfor mor har det jo ingen hensikt å reagere - men din samboer bør bevisst fortelle barnet under samvær hvem som er hennes far - og at mors samboer, ja, han er mors kjæreste og bare det.

For øvrig forstår jeg ikke helt at din samboer kan sitte stille og akseptere en så ustabil mor som skifter kjæreste like raskt som vi andre skifter sokker. Det høres ganske så nær omsorgssvikt - og har han vurdert å kreve omsorgen?

Uansett - lykke til!

Ja, han har vurdert å kreve omsorgen. men han har kommet til at det ikke er ille nok til at han vil utsette jenta for en rettssak. Det kommer til å ødelegge det lille samarbeidet mellom han og moren isåfall. Vi er redd for å miste kontakten med jentungen hvis han gjør det.

[Gjest Mannen]

Ja, han har vurdert å kreve omsorgen. men han har kommet til at det ikke er ille nok til at han vil utsette jenta for en rettssak. Det kommer til å ødelegge det lille samarbeidet mellom han og moren isåfall. Vi er redd for å miste kontakten med jentungen hvis han gjør det.

Dersom din samboer tror han unngår rettssak for å få omsorgen, er han jo svært så naiv. Det er den eneste tvangsmåten som er mulig om mor motsetter seg omsorgsovertakelse.

Skulle hun gå til samværssabotasje pga en stevning, vil dette spille svært negativt inn for henne i en rettssak. Så det er bare å ta med stor ro.

[Capo1365380365]

Jeg skjønner godt at dette kan være et problem for dere. Jeg er selv skilsmissebarn, og mine foreldre skilte seg når jeg var 2 år gammel, med andre ord nokså tidlig. Modern og fadern traff hver sin utkårede omtrent i samme tidsrom, og jeg var jevnlig hos pappa. Selv om jeg for det meste bodde hos mamma, falt det meg aldri inn å kalle stefaren min for "pappa". Jeg hadde kun en pappa, jeg. Grunnen til at det ble som det ble, var at min mor var bevisst på å fortelle meg at pappa er pappa og mamma er mamma. Ingen kan ta over den rollen, og derfor er jeg overbevist om at moren det her er snakk om forteller barnet at hennes samboer skal bli kalt pappa. Hadde jeg vært dere, ville jeg sagt i fra og fått en slutt på dette, evt. fått mer tid til barnet. Jeg er helt sikker på at selv om moren setter seg til motverge, kan hun ingen ting annet enn å tillate mer besøkstid/samværstid utover den avtalte tiden. Lover og forskrifter er blitt ganske forandret i løpet av de siste ti-tyve årene i favør faren.

Gjør det dere føler er rett. Ikke bry dere om reaksjonene fra moren, for det er usunt at hun oppdrar deres barn til å kalle noen annen enn faren for "far". I allefall så lenge faren ønsker samvær med barnet.

Lykke til!