psykologi, NHD??

[Gjest Seline]

Jeg kjenner en del som har studert i andre europeiske land, og de eneste norske referansene man møter på pensum er i arbeidspsykologi (om selvstyrende grupper, det er ei norsk greie, men er visst ikke psykologer som har "funnet opp", men noen siviløkonomer!).

Men altså, norske universitet klarer seg jo bra nå, og man sprøyter penger inn i psykologi-studiet uten å utdanne særlig mange, så det er jo kalrt at den norske psykolog-utdannelsen er bra. Men det er ikke det samme som at de andre er dårlige, slik norsk psykologforening og kanskje andre synes å være engstelige for.

Når det gjelder annet helsepersonell, så er det vel mest befolkningen som er skeptiske, og sånn er det vel kanskje i alle land? At en "utenlandsk lege" alltid er en litt skummel type, uansett om det er en nordmann i Spania eller en engelskmann i Frankrike.

Poenget mitt er bare at nordmenn har en tendens til å være selvgode, og bare se verdien i sin egen måte å gjøre ting på. Og det ER sært, med tanke på at de fagene vi er stolte av ikke akkurat er oppfunnet i Norge.

Enig med deg, og håper ikke budskapet fra meg lød at utdannelser fra utlandet er dårligere enn "min" altså.. Det mener jeg overhodet ikke. Bare akkurat det med at det er lurt med innblikk i det norske samfunnet og særheter når man skal arbeide i helsevesenet. Det kan man selvsagt også få på annet vis.

Nå synes jeg forøvrig ikke at psykologi er et fag nordmenn er særlig stolte over, da men.. Det blir stemoderlig behandlet f.eks i forhold til medisin, synes jeg. F.eks kunne staten kjøpt opp plasser i utlandet for psykologistudenter også, slik som det er gjort for medisin, slik at antallet psykologer kan komme opp på et litt mer anstendig nivå. Nå har vi jo snart overflødighet av leger -staten bruker for lang tid på å gjøre noe med slike utviklingstendenser.

Sånn som det er nå er det en veldig homogen gruppe som blir psykologer (slik som du påpekte), og det er uheldig for både faget og klientene.

[avil]

Det er ventetid i Oslo. Minimun to år mellom grunnfag og profesjonsstudiet, du må ha minst laud helst under 2,2. Jeg er ikke helt ferdig med studiene enda, men etter det jeg har hørt så skal det ikke være noe problem med godkjenning. Både England og Danmark er vanlige siviliserte land, og studietiden er omtrent den samme, dessuten er det jo som kjent mangel på psykologer i Norge.

Etter ny norsk lov om psykisk helsevern trådde i kraft i april i fjor, begynte man å kalle en nyutdannet norsk psykolog for en "autorisert psykolog". Da dette er en tittel man i Danmark bruker for å markere at man har arbeidet som godkjent psykolog i minst 2 år, og har tatt en rekke kurs, vært i terapi selv 150 timer og mottatt veiledning i minst 150 (altså tatt en kostbar etterutdanning) har man sluttet å godkjenne danske psykologer i Norge. nå må man ha den danske "autorisasjonen", altså etterutdanningen, for å bli godkjent i Norge, på lik linje med en nyutdannet psykolog fra et norsk universitet.

Det høres selvsagt merkelig og horribelt ut, men hvis du ikke tror meg, så ring gjerne til ANSA (utenlandsstudentenes forening) eller SAFH (Statens autorisasjonskontor for helsepersonell) og få det bekreftet.

Etter å ha tatt en utdannelse som du veit er god, og som ville vært en spennende komplettering til de norske psykologene, så må du nok belage deg på å bli behandlet som en annenrangs psykolog som i beste fall får lov til å bli autorisert etter et år i jobb i Norge. Men ingenting er avklart ennå, for de har endret regelverket uten å bestemme seg for noen overgangsordning eller føringer for hva som egentlig skal skje med dere som kommer fra Danmark nå.

[Gjest Seline]

Jeg vet ikke helt hvor du har det fra. Det er 36 stykker som tas inn på profesjonsstudiet på _Blindern_ hvert semester. Det er ca 700 studenter på grunnfag, det sier seg selv at det ikke er plass til alle selv om de klarer karakterkravene. Jeg søkte selv på profesjonsstudiet for litt siden, med 2,0 og fikk beskjed om at det var ventetid for alle. Selv om jeg studerer i Danmark står jeg fremdeles i køen, jeg er nr 3 og der har jeg stått lenge.

Det med mange hundre studenter på grunnfag stemmer, men ny ordning er altså slik at det til enhver tid er de beste søkerne som kommer inn, selv om du har 2,0 eller 1,9 kommer du ikke inn dersom det er 36 andre som er bedre. Før var det jo sånn at man kunne komme på venteliste om man hadde laud eller bedre.

http://www.psykologi.uio.no/studier/profstudiet/opptakh02.html

"Ventelisten" her er jo bare frem til endelig opptak, så er det å søke på nytt..

Siste som kom inn i år hadde foreløpig 2,13, så om du har søkt i år så er du jo inne

Men du søker kanskje om innpassing siden du har studert i utlandet..?

[avil]

Enig med deg, og håper ikke budskapet fra meg lød at utdannelser fra utlandet er dårligere enn "min" altså.. Det mener jeg overhodet ikke. Bare akkurat det med at det er lurt med innblikk i det norske samfunnet og særheter når man skal arbeide i helsevesenet. Det kan man selvsagt også få på annet vis.

Nå synes jeg forøvrig ikke at psykologi er et fag nordmenn er særlig stolte over, da men.. Det blir stemoderlig behandlet f.eks i forhold til medisin, synes jeg. F.eks kunne staten kjøpt opp plasser i utlandet for psykologistudenter også, slik som det er gjort for medisin, slik at antallet psykologer kan komme opp på et litt mer anstendig nivå. Nå har vi jo snart overflødighet av leger -staten bruker for lang tid på å gjøre noe med slike utviklingstendenser.

Sånn som det er nå er det en veldig homogen gruppe som blir psykologer (slik som du påpekte), og det er uheldig for både faget og klientene.

Tja, vi som var på ventesemester på nittitallet fikk da alle sammen brev om å ta imot plasser i Sverige.

Og ble jublet avsted til Sverige, Danmark og England. Men de vil ikke ha studentene derfra tilbake, da. Det kan virke som om de ville redusere ventelistene med å få folk til å flytte til utlandet FOR GODT!

Merkelig land, dette!

;-) *himler*

[Gjest Seline]

Tja, vi som var på ventesemester på nittitallet fikk da alle sammen brev om å ta imot plasser i Sverige.

Og ble jublet avsted til Sverige, Danmark og England. Men de vil ikke ha studentene derfra tilbake, da. Det kan virke som om de ville redusere ventelistene med å få folk til å flytte til utlandet FOR GODT!

Merkelig land, dette!

;-) *himler*

Myndighetene er sjelden særlig gjennomtenkte når det gjelder utdanningspolitikk, ja. Den nye "kvalitetsreformen" er jo et fint eksempel.. Helst skal alt gjennomføres før man har bestemt seg for hvordan ting skal løses praktisk også, slik at studiestedene får et helvetes bråk med studentene.. Mange må nå vente/jobbe i et halvt år, p.g.a at de egentlig er ferdig bachelor, men må vente på tittelen. Etter den nye reformen synes mange det er "bortkastet" med et år ekstra grunnfag eller frie emner, og det har de jo igrunn rett i, om man kun tenker på tittelen..

Også bokstavkarakterer da, ikke snakk om det engang...

[Gjest tod]

Heisann!

Jeg kjenner en del psykologer, og hvis jeg skal tillate meg å generalisere:

Unge psykologer i dag er flinke, ansvarsfulle og pliktoppfyllende mennesker, som har det til felles at de har fått veldig høye karakterer på gymnas og universitet. Dermed er de fleste skoleflinke, og kanskje er psykologene derfor litt for like. Jeg syns det ville vært helt fint hvis ryktene om halvgale psykologer kunne stemme engang i mellom, men desverre er det vel sånn at det er en masse ordentlige og skoleflinke jenter. Og gutter, da.

He he, Istemmer

[Gjest psykologistudent]

Hei, jeg studerer psykologi så jeg kan kanskje svare på noe av det du spør om..

Du spør om hvem som egner seg som psykolog. Psykologi er veldig mye må jeg aller først si. Du tenker på å jobbe klinisk som psykolog med pasienter, ikke sant?

Egenskaper som kommer godt med (og som profesjonsstudiet skal øve opp til, i en viss grad) er empati, modenhet, erfaring, profesjonalitet (at man skiller yrke og fritid, f.eks.). Det er idag veldig vanskelig å komme inn på profesjonsstudiene ved universitetene i Norge. Du må ta grunnfag i psykologi, og ha en karakter som gir en ren A (NTNU) eller under 2,1 (Uio), ved siden av ex.phil/ex.fac karakterer på ca samme nivå. De fleste bruker sine tre muligheter til å gå opp til eksamen, før de kommer inn. Noen drar utenlands. (Vil ikke anbefale det egentlig, om man vil jobbe klinisk i Norge etterpå.)

Hvis du synes alt om psykologi er spennende, som du sier, synes jeg absolutt du skal ta grunnfaget, det må du jo uansett om du skal bli psykolog. Grunnfaget kan du sette sammen med mye annet senere om du ombestemmer deg på veien og ikke vil inn på profesjon. F.eks kan du bli bachelor med et annet grunnfag og et mellomfag, etter den nye studiereformen. Etter et hovedfag blir du master.

Du spør om det er vanlig at psykologer har psykiske lidelser. Jeg tror ikke det er mer utbredt blant psykologer enn resten av befolkningen.

Å være psykolog handler ikke om å løse andres problemer, men å hjelpe/veilede folk i deres eget liv, hjelp til selvhjelp. Man kan kanskje være med på at klienten ser sitt liv i et annet perspektiv, f.eks, og så komme med konkrete råd. Det er mange ulike tilnærminger til behandlingen.

Men det du må være klar over er at opplæring i terapimetoder osv. er en liten del av studiet. Psykologi er først og fremst læren om atferd og det kognitive (tanker/hjernen). Man kan si at psykologi handler om mennesker og dyrs måte å oppfatte, oppleve, handle og reagere på. Det er også i stor grad rettet mot biologi/fysiologi -hjernen/nervesystemet/hormonsystemet osv, samt språkvitenskap og organisasjonsteori.

Psykologien omhandler veldig mange (alle?) fasetter av det menneskelige liv, altså er delen om abnormalitet/psykiske lidelser ganske liten i forhold til resten av hva livet handler om..

http://www.svt.ntnu.no/psy/

http://www.psykologi.uio.no/

http://www.uib.no/psyfa/

http://www.sv.uit.no/seksjon/psyk/index.htm

Hjertelig takk for svar! Avil: Jeg regner med de fleste psykologer må være ganske klar i hodet, ja, for jeg vet det er hardt å komme videre fra grunnfag. Har undersøkt en del om mulighetene mine og er klar over at psykologi er et SVÆRT emne. Jeg kan begynne med grunnfaget, som Seline sier, og dermed finne ut om det er profesjonsstudiet jeg vil prøve meg på. Jeg har enda et år å fundere litt rundt, så jeg trenger ikke haste med å planlegge alt til minste detalj.

Men som sagt, tusen takk for informasjonen, ønsker Seline lykke til med studiene!

[Gjest Liza i London]

Nei, jeg bare synser litt egentlig. Det er riktignok mange studieveiledere som sier det samme, men de begrunner det kanskje mer i det med godkjenning osv.

Tror det er smartere å ta det i Norge fordi man skal ikke langt unna før det er store kulturforskjeller. Det finnes morsomme historier om sånt i terapisituasjonen...

Man kan altså miste viktige signaler om nordmenn/"det norske" som kan være veldig nyttig, det er vel egentlig det jeg mener. Nyttig for alle andre situasjoner enn terapi-situasjonen. Skal man jobbe med andre ting er det bare bra at det kommer impulser utenfra, at man bringer fagmiljøene sammen. Mener _jeg_ da..

Jeg kjenner ingen personlig som tar psykologi (profesjon) i utlandet. Men det er nå engang sånn at f.eks i USA, trenger man bare tre år med selve psykologifaget, resten kan være alt mulig annet.. Det er veldig variabelt hvordan undervisningen er lagt opp, selv om dette sjekkes grundig på forhånd kan man få seg overraskelser. Mange må likevel ta opp emner her i Norge, og innpassing på profesjonsstudiet er vrient å få til, man må kanskje vente i flere år.

Men det er altså mange andre jobbmuligheter i psykologien, så om man ikke kan tenke seg å jobbe klinisk (som meg), så kan man jo ta psykologi i utlandet og slippe masse arbeid med å komme inn her i Norge...

Jeg er enig med deg i det at psykologene kanskje er i ferd med å bli for like. Av den grunn kunne det kanskje vært sunt å fått kliniske psykologer utdannet fra utlandet. Men det er det med kvalitetssikringen, og gjennomføringen av den. Dette må jo gjøres av departementet/ de norske universitetene, ikke av de utanlandske.

jeg kunne ikke se at dette med kulturforskjeller ( i praktisk-klinisk arbeid) ble nevnt videre.

men den _e_r da et problem?

Hvis jeg, som halvt norsk, skulle legge norske normer til mål f.eks i barneoppdragelse, familiedynamikk, rusproblematikk...bare for å nevne noe...ja, så hadde jeg vel blitt "avskiltet", ihvertfall arbeidsledig!

jeg tenker altså ikke på det teoretiske grunnlaget, men på rene kulturforskjeller mht normalvariasjon.

Hvordan vil dette påvirke norske studenter som får sin utdanning og ikke minst veiledning i utlandet?

[Gjest Seline]

jeg kunne ikke se at dette med kulturforskjeller ( i praktisk-klinisk arbeid) ble nevnt videre.

men den _e_r da et problem?

Hvis jeg, som halvt norsk, skulle legge norske normer til mål f.eks i barneoppdragelse, familiedynamikk, rusproblematikk...bare for å nevne noe...ja, så hadde jeg vel blitt "avskiltet", ihvertfall arbeidsledig!

jeg tenker altså ikke på det teoretiske grunnlaget, men på rene kulturforskjeller mht normalvariasjon.

Hvordan vil dette påvirke norske studenter som får sin utdanning og ikke minst veiledning i utlandet?

Ja, det er det jeg mener også, og jeg forstår hvorfor utenlandsstudentene ikke uten videre kan få godkjenning i Norge. Kanskje det likevel vil gå mot en oppmykning p.g.a den skrikende mangelen på psykologer.

Dette er et litt udefinerbart tema, så det er mulig at disse studentene synes de får dårlige svar av departement og universitetene i disse sakene. Det er jo ingen konkret mangel ved utdannelsen, deres, _men_..

Det kan jo likevel være en mulighet for dem som ikke vil ta opp grunnfaget/introduksjonsstudiet om og om igjen, slik situasjonen er idag.

[goliane]

Jeg har studert psykologi i utlandet, først en Bachelor-grad i England og så kandidat-utdannelsen i Danmark. I tillegg har jeg grunnfag fra Norge. Jeg vil si at studiene i utlandet var mye bedre enn i Norge. Det er altfor teoretisk her, og det blir mye pugging. I England skrev vi mye mer oppgaver, jobbet med prosjekter og fikk brukt det vi hadde lært. I tillegg er psykologi-studiet i Norge basert mest på amerikansk forskning, mens i England vil de gjerne bruke sitt eget stoff, og det var godt å få en litt annen vinkling på psykologien.

Noe annet som ikke dreier seg om det faglige, men som jeg synes er like viktig er at universitetene i Norge er veldig store, i England er de ganske små. Miljøet blir derfor mye bedre, og man blir mer tatt vare på. På Blindern i Oslo følte jeg meg helt bortgjemt, ingen bryr seg om deg.

Husk også at det er minst to års ventetid i Norge, uansett om du klarer karakterkravene eller ikke. Det er rett og slett ikke verdt ventingen, så jeg anbefaler deg å bare la de andre trø rundt i køen mens du suser gjennom studiet i utlandet.

I Tromsø er det også professjonsstudium i psykologi.Tror det er meget bra. Resultatet fra grunnfag psykologi avgjør om du kommer inn eller ikke.

[Kvinna]

Tror han hadde sine siste forelesninger våren 2000, eller var det høsten..? Er ikke sikker. Da gikk det rykter om at han nærmet seg 90. Antakelig overdrevet..

Saugstad hadde noen "ekstraforelesninger" i historie høsten 2001 også )...det var hans semester nr 50!

En skikkelig "Grand Old Man"!

Fin å høre på, men eksamenspresset på PSY110 gjorde vel at mange synes det var litt lite "valuta for pengene" å gå på hans forelesninger. Altså: han leste ikke rett fra pensumboka - og vi vil jo gjerne bli fôret med eksamensnyttige konsentrater!

...Og det er synd! Tenk all den utviklingen han har vært med på innen faget! Og alle han har jobbet med og møtt! *sukk* Trur jeg kunne ha hørt på i timesvis!

[frosken]

jeg kunne ikke se at dette med kulturforskjeller ( i praktisk-klinisk arbeid) ble nevnt videre.

men den _e_r da et problem?

Hvis jeg, som halvt norsk, skulle legge norske normer til mål f.eks i barneoppdragelse, familiedynamikk, rusproblematikk...bare for å nevne noe...ja, så hadde jeg vel blitt "avskiltet", ihvertfall arbeidsledig!

jeg tenker altså ikke på det teoretiske grunnlaget, men på rene kulturforskjeller mht normalvariasjon.

Hvordan vil dette påvirke norske studenter som får sin utdanning og ikke minst veiledning i utlandet?

Hva som er "typisk norsk" - eller "norsk kultur" - kan sannsynligvis diskuteres svært lenge. Synet på barneoppdragelse er f.eks. ganske ulikt i Lofoten og Oslo vest, så vidt jeg har erfart...

Kanskje har mange en tendens til å tro at Norge er mer homogent enn det er? Hva med flyktninger/innvandrere, ensomme,overvektige, muslimer, funksjonshemmede, homofile, samer, fattige, overklassen osv. osv.?

Jeg tror at det å ha studert i utlandet kan gjøre en i mye bedre stand til å forstå at mennesker oppfatter ting forskjellig og at deres liv er svært forskjellig... Kanskje får en bedre forutsetninger til å respektere mennesker?

I tillegg tror jeg ikke at norske universiteter er blant de mest effektive mht å utnytte studentenes tid.

[Gjest Seline]

Saugstad hadde noen "ekstraforelesninger" i historie høsten 2001 også )...det var hans semester nr 50!

En skikkelig "Grand Old Man"!

Fin å høre på, men eksamenspresset på PSY110 gjorde vel at mange synes det var litt lite "valuta for pengene" å gå på hans forelesninger. Altså: han leste ikke rett fra pensumboka - og vi vil jo gjerne bli fôret med eksamensnyttige konsentrater!

...Og det er synd! Tenk all den utviklingen han har vært med på innen faget! Og alle han har jobbet med og møtt! *sukk* Trur jeg kunne ha hørt på i timesvis!

Enig.. Han var veldig inspirerende. Mange skjønner jo ikke at det er den "praten" man lærer mest av -pensumet skal man jo bare lese og kunne. Det løse pratet fra foreleserne er både det mest underholdende og lærerike

Men nå skal jo alt være så kjapt og kvikt så...