Sjakk matt

[ulva]

Så har jeg nådd et nytt bunnpunkt. Falt enda hardere, og dermed enda dypere, og har ingen AD til å dempe fallet. Men hva skal jeg med det? Ifølge psykiateren min er jeg ikke deprimert. Har jeg virkelig vært så sløvet av det hjernedopet at jeg ikke har sett hvilken idiot han faktisk er? Tre år uten bedring, uten noen diagnose, uten noen skikkelig medisinsk utredning, uten en eneste vellykket medisinering. Og nå syns han at jeg skal skille meg... Er skikkelig sur på ham akkurat nå, for han bare roter. Da jeg gikk derfra i dag, hadde jeg tenkt til å gå rett hjem til pilleskapet, men heldigvis gikk jeg innom mannen min på jobben. Fikk roter meg litt. Men hva slags psykiater er det - som bare gjør vondt værre? Hater ham, hater ham, hater ham...

[thinkerbell]

Å hate fixeren sin er helt normalt.

Har du hatt denne følelsen lenge eller er den noe som nylig er kommet?

[thinkerbell]

Å hate fixeren sin er helt normalt.

Har du hatt denne følelsen lenge eller er den noe som nylig er kommet?

ikke gjør noe drastisk nå... ikke slutt i terapien.. Vent til du er mer stabil..og ta det opp til vurdering da.

mvh

[Gjest Kanskje jeg skal bytte?]

ikke gjør noe drastisk nå... ikke slutt i terapien.. Vent til du er mer stabil..og ta det opp til vurdering da.

mvh

Jeg forstår nå at min psykolog ikke passer for meg. Vi slår av en jenteprat en gang i uka og hun har ennå ikke vært uenig med meg.

Og jeg har gått der i to år.

[thinkerbell]

Jeg forstår nå at min psykolog ikke passer for meg. Vi slår av en jenteprat en gang i uka og hun har ennå ikke vært uenig med meg.

Og jeg har gått der i to år.

hvorfor i all verden går du der da? du bestemmer jo til en viss grad hva du selv hva du vil bruke timene på..

[Gjest Kanskje jeg skal bytte]

hvorfor i all verden går du der da? du bestemmer jo til en viss grad hva du selv hva du vil bruke timene på..

Det er vanskelig å starte på nytt og fortelle historien om mitt liv enda en gang. Selv om jeg etter to år ennå ikke har snakket om det jeg egentlig trengte hjelp til.

Har truffet en jeg gjerne skulle gått til og har tilbud der men det er en time å kjøre hver vei. Tror du forresten trygdekontoret hadde dekket reisa med drosje? Han har jobbet med problemer ala mine i mange år.

Dama jeg går til virker helt uforstående til disse problemene dersom jeg nærmer meg det. Akkurat som hun ikke forstår noenting. Men hun har hjulpet meg gjennom endel andre problemer.

[thinkerbell]

Det er vanskelig å starte på nytt og fortelle historien om mitt liv enda en gang. Selv om jeg etter to år ennå ikke har snakket om det jeg egentlig trengte hjelp til.

Har truffet en jeg gjerne skulle gått til og har tilbud der men det er en time å kjøre hver vei. Tror du forresten trygdekontoret hadde dekket reisa med drosje? Han har jobbet med problemer ala mine i mange år.

Dama jeg går til virker helt uforstående til disse problemene dersom jeg nærmer meg det. Akkurat som hun ikke forstår noenting. Men hun har hjulpet meg gjennom endel andre problemer.

"Tror du forresten trygdekontoret hadde dekket reisa med drosje?" -Dette kan jeg desverre ikke svare deg på, men jeg tviler sterkt på det. Forhør deg om dette på trygdekontoret eller hos din primærlege.

"Dama jeg går til virker helt uforstående til disse problemene dersom jeg nærmer meg det. Akkurat som hun ikke forstår noenting. Men hun har hjulpet meg gjennom endel andre problemer." -Terapeuter er ofte litt trege vet du.. de må gjerne ha det inn med te-skje... Jeg kan forstå at du kan føle det vanskelig å snakke om det som har skjedd deg og som må være grunnen til at du søker behandling, men hva om du skrev det til henne i stede.

Å gå i terapi kan være vanskelig... og til tider direkte pyton.. men.. om du selv har valgt frivillig å gå dit har du selv et visst ansvar for å ta tak i det som er problemet(ene).... Dette kan naturligvis være vanskelig, men ..om din teraput visste litt om din bakgrunn.. så kunne hun kanskje ha hjulpet deg litt på vei.

Det er klart at kjemi mellom terapeut og pasient er uhyre viktig.. men man bør ikke avbryte terapien selv om ting stopper litt opp.

Gi henne.. og deg selv.. en ny sjanse.

Mvh.

[Gjest kanskje jeg skal bytte]

"Tror du forresten trygdekontoret hadde dekket reisa med drosje?" -Dette kan jeg desverre ikke svare deg på, men jeg tviler sterkt på det. Forhør deg om dette på trygdekontoret eller hos din primærlege.

"Dama jeg går til virker helt uforstående til disse problemene dersom jeg nærmer meg det. Akkurat som hun ikke forstår noenting. Men hun har hjulpet meg gjennom endel andre problemer." -Terapeuter er ofte litt trege vet du.. de må gjerne ha det inn med te-skje... Jeg kan forstå at du kan føle det vanskelig å snakke om det som har skjedd deg og som må være grunnen til at du søker behandling, men hva om du skrev det til henne i stede.

Å gå i terapi kan være vanskelig... og til tider direkte pyton.. men.. om du selv har valgt frivillig å gå dit har du selv et visst ansvar for å ta tak i det som er problemet(ene).... Dette kan naturligvis være vanskelig, men ..om din teraput visste litt om din bakgrunn.. så kunne hun kanskje ha hjulpet deg litt på vei.

Det er klart at kjemi mellom terapeut og pasient er uhyre viktig.. men man bør ikke avbryte terapien selv om ting stopper litt opp.

Gi henne.. og deg selv.. en ny sjanse.

Mvh.

Hun vet hvorfor jeg har søkt hjelp. Det sto i henvisning fra sykehuset og det var ganske detaljert.

Men tror ikke hun forstår hva jeg egentlig sliter med i forhold til det. Han andre psykologen forsto det med en gang men det er fordi han jobber med "slike" som meg til vanlig.

Tror kanskje jeg skal legge meg inn noen uker på sykehuset og snakke om det der. Har heldigvis mulighet til å legge meg inn hvert år til vurdering. Men det er bare et halv år siden sist og jeg kan ikke søke meg inn pga psyken dessverre. Må finne en annen unnskyldning ).

[thinkerbell]

Hun vet hvorfor jeg har søkt hjelp. Det sto i henvisning fra sykehuset og det var ganske detaljert.

Men tror ikke hun forstår hva jeg egentlig sliter med i forhold til det. Han andre psykologen forsto det med en gang men det er fordi han jobber med "slike" som meg til vanlig.

Tror kanskje jeg skal legge meg inn noen uker på sykehuset og snakke om det der. Har heldigvis mulighet til å legge meg inn hvert år til vurdering. Men det er bare et halv år siden sist og jeg kan ikke søke meg inn pga psyken dessverre. Må finne en annen unnskyldning ).

Fint at du har andre tilbud...og jeg kan utmerket godt forstå at du føler deg fristet (!).

Ingenting følels vel bedre enn å bli forstått.

Men.. hvorfor tar du ikke dette opp med din nåværende terapeut? Vis henne din frustrasjon... kanskje hun "ser" mer enn du tror.

Ærlighet ovenfor terapeuten ang. "opplegget" er fryktelig viktig. Hvordan kan hun vite hvordan du føler det, dersom hun ikke får tilbakemelding fra deg underveis?

Du er såpass heldig at du kan selv bestemme hvem som skal hjelpe deg videre på veien.. Og det valget er det kun du som kan ta.

[Gjest kanskje jeg skal bytte]

Fint at du har andre tilbud...og jeg kan utmerket godt forstå at du føler deg fristet (!).

Ingenting følels vel bedre enn å bli forstått.

Men.. hvorfor tar du ikke dette opp med din nåværende terapeut? Vis henne din frustrasjon... kanskje hun "ser" mer enn du tror.

Ærlighet ovenfor terapeuten ang. "opplegget" er fryktelig viktig. Hvordan kan hun vite hvordan du føler det, dersom hun ikke får tilbakemelding fra deg underveis?

Du er såpass heldig at du kan selv bestemme hvem som skal hjelpe deg videre på veien.. Og det valget er det kun du som kan ta.

Jeg har tatt det opp og hun forstå faktisk at jeg trodde hun ikke ville forstå. Synes ikke det var så oppløftende.

Det hun svarte var at vi kunne forsøke. Men så er det det at det er vanskelig å forklare til henne med mange ord det som er lett å forklare til andre med få ord.

[thinkerbell]

Jeg har tatt det opp og hun forstå faktisk at jeg trodde hun ikke ville forstå. Synes ikke det var så oppløftende.

Det hun svarte var at vi kunne forsøke. Men så er det det at det er vanskelig å forklare til henne med mange ord det som er lett å forklare til andre med få ord.

"Jeg har tatt det opp og hun forstå faktisk at jeg trodde hun ikke ville forstå. Synes ikke det var så oppløftende."

-kanskje det er litt oppløftende likevel.... Jeg mener hvorfor forsto hun at du mente at hun ikke ville forstå? Kanskje kjenner hun deg bedre enn du tror...?

"Det hun svarte var at vi kunne forsøke. Men så er det det at det er vanskelig å forklare til henne med mange ord det som er lett å forklare til andre med få ord."

- Forlanger hun mange ord av deg? Eller er det du som forlanger det av deg selv?

Det er sjelden man har mange ord når man skal forklare noe som er vanskelig....

Vet du... jeg skal ikke på noen måte presse deg til å fortsette hos din nåværende terapeut.. jeg vil bare så fryktelig gjerne at du tenker igjennom _hvorfor_ du gjør dette.

Uansett så håper jeg det ordner seg for deg...

[Gjest Kanskje jeg skal bytte]

"Jeg har tatt det opp og hun forstå faktisk at jeg trodde hun ikke ville forstå. Synes ikke det var så oppløftende."

-kanskje det er litt oppløftende likevel.... Jeg mener hvorfor forsto hun at du mente at hun ikke ville forstå? Kanskje kjenner hun deg bedre enn du tror...?

"Det hun svarte var at vi kunne forsøke. Men så er det det at det er vanskelig å forklare til henne med mange ord det som er lett å forklare til andre med få ord."

- Forlanger hun mange ord av deg? Eller er det du som forlanger det av deg selv?

Det er sjelden man har mange ord når man skal forklare noe som er vanskelig....

Vet du... jeg skal ikke på noen måte presse deg til å fortsette hos din nåværende terapeut.. jeg vil bare så fryktelig gjerne at du tenker igjennom _hvorfor_ du gjør dette.

Uansett så håper jeg det ordner seg for deg...

Takk skal du ha.

Forresten vil jeg helst fortsette hos henne jeg har for vi har det all right og jeg føler meg alltid litt bedre dagen etter jeg har snakket med henne. Samme dagen er jeg dødssliten.

[thinkerbell]

Takk skal du ha.

Forresten vil jeg helst fortsette hos henne jeg har for vi har det all right og jeg føler meg alltid litt bedre dagen etter jeg har snakket med henne. Samme dagen er jeg dødssliten.

Husk dette.. DU kjenner deg selv best av alle.

Hvem som skal følge deg videre på veien synes jeg du skal bruke litt tid på å finne ut av, jeg håper virkelig at du velger "rett" reisefølge (hvem nå det enn måtte være).

lykke til videre!

[ulva]

Å hate fixeren sin er helt normalt.

Har du hatt denne følelsen lenge eller er den noe som nylig er kommet?

Jeg har vært sint på ham før - uenig - frustrert - men aldri slik som nå! Han har gjort så mange feil, og beskytter seg bak at det allikevel har en "terapeutisk effekt". Jada. Det har det. Men bare inntil en viss grense. Lei av alt, nå, og tror jeg skal se meg om etter en annen. Vi har vært igjennom vanskelige perioder før, men som sagt, er dette annerledes. Selv i drømmene mine har han fått en annen rolle. Ser han ikke lenger som en som kan hjelpe meg, men mer som en fiende. Begynner å hate hele psykiatrien. Vi krangler om medisiner, ECT og diagnoser. Vet det er dumt, dumt, dumt. Og når jeg protesterer sånn som nå? Hva er hans respons? Jo, jeg er selvsagt borderline... så det så! Skal selvsagt ta det opp med ham på fredag, men noe er i ferd med å skje.

[thinkerbell]

Jeg har vært sint på ham før - uenig - frustrert - men aldri slik som nå! Han har gjort så mange feil, og beskytter seg bak at det allikevel har en "terapeutisk effekt". Jada. Det har det. Men bare inntil en viss grense. Lei av alt, nå, og tror jeg skal se meg om etter en annen. Vi har vært igjennom vanskelige perioder før, men som sagt, er dette annerledes. Selv i drømmene mine har han fått en annen rolle. Ser han ikke lenger som en som kan hjelpe meg, men mer som en fiende. Begynner å hate hele psykiatrien. Vi krangler om medisiner, ECT og diagnoser. Vet det er dumt, dumt, dumt. Og når jeg protesterer sånn som nå? Hva er hans respons? Jo, jeg er selvsagt borderline... så det så! Skal selvsagt ta det opp med ham på fredag, men noe er i ferd med å skje.

vi ikke driste meg til å gi deg råd ulva... det er tross alt du som kjenner situasjonen og deg selv best.

Jeg håper du snarlig vil finne en løsning på din situasjon.

-ønsker deg alt godt..

[frosken]

Hei ulva:-)

Det er ikke helt enkelt å vite om du har rett i din kritikk av psykiateren din eller ikke. Noen ganger beskriver du ting som virker kritikk-verdig - andre ganger synes jeg kanskje at du har virret deg litt inn i ditt eget nett og forsøker å skyve ansvaret over på behandleren din.

Du har etterhvert mye kunnskap om psykiatri. Hva tenker du selv om din egen situasjon? Du etterlyser en diagnose - hva tror du selv er den riktigste? Og hva synes du ville vært den mest adekvate behandling?

Er det fortsatt symptomer du mener skulle vært bedre utredet medisinsk?

Måten du beskriver din situasjon - og ditt forhold til psykiateren - gjør at det er lett å tolke det inn i en psykodynamisk ramme. "All verdens terapibegreper" passer på deler av det du beskriver. Men det finnes også andre tolkningsrammer som er nærliggende - og som jeg har sagt til deg før, har jeg de senere årene blitt mye mer tilbakeholdende med å tenke at det er folks problemer som gjør at de kommer i vanskelige situasjoner med helsevesenet. Du kan selvfølgelig feile noe helt annet enn det psykiateren har tenkt på - og du kan også ha truffet en "sprø" behandler...

[Gjest ikke undertegnet]

Hei ulva:-)

Det er ikke helt enkelt å vite om du har rett i din kritikk av psykiateren din eller ikke. Noen ganger beskriver du ting som virker kritikk-verdig - andre ganger synes jeg kanskje at du har virret deg litt inn i ditt eget nett og forsøker å skyve ansvaret over på behandleren din.

Du har etterhvert mye kunnskap om psykiatri. Hva tenker du selv om din egen situasjon? Du etterlyser en diagnose - hva tror du selv er den riktigste? Og hva synes du ville vært den mest adekvate behandling?

Er det fortsatt symptomer du mener skulle vært bedre utredet medisinsk?

Måten du beskriver din situasjon - og ditt forhold til psykiateren - gjør at det er lett å tolke det inn i en psykodynamisk ramme. "All verdens terapibegreper" passer på deler av det du beskriver. Men det finnes også andre tolkningsrammer som er nærliggende - og som jeg har sagt til deg før, har jeg de senere årene blitt mye mer tilbakeholdende med å tenke at det er folks problemer som gjør at de kommer i vanskelige situasjoner med helsevesenet. Du kan selvfølgelig feile noe helt annet enn det psykiateren har tenkt på - og du kan også ha truffet en "sprø" behandler...

Bare et spørsmål. Skjønte ikke helt hvor du ville hen med det med 'vanskelige situasjoner med helsevesenet'. Var det en støtte til pasienten eller helsevesenet du kom med?

Jeg er nemlig en slik 'vanskelig' pasient. Derfor nysjerrigheten. Jeg sier ifra med en gang jeg synes noe ikke blir gjort på riktig måte eller jeg er uenig i noe. Det er IKKE populært hos mange og jeg føler at jeg er i ferd med å bli 'a pain in the ass' for mange etterhvert.

Men, det er jo helsa mi jeg kjemper for. Kan jo ikke bare si ja og ha til alt, når jeg ikke stoler på dem i alle situasjoner. De kan og vet ikke alt de heller. (Ikke jeg heller selvfølgelig). Men vi kan jo samarbeide da for svarte.

Men noen av dem vil ikke ha noe av at JEG skal ha noe (ikke mye ihvertfall) å si om min egen situasjon.

Blir forbanna da jeg. Kan ikke for det. Det verste er at jeg blir like forbanna når ANDRE blir utsatt for urettferdighet. Hehe.

[ulva]

Hei ulva:-)

Det er ikke helt enkelt å vite om du har rett i din kritikk av psykiateren din eller ikke. Noen ganger beskriver du ting som virker kritikk-verdig - andre ganger synes jeg kanskje at du har virret deg litt inn i ditt eget nett og forsøker å skyve ansvaret over på behandleren din.

Du har etterhvert mye kunnskap om psykiatri. Hva tenker du selv om din egen situasjon? Du etterlyser en diagnose - hva tror du selv er den riktigste? Og hva synes du ville vært den mest adekvate behandling?

Er det fortsatt symptomer du mener skulle vært bedre utredet medisinsk?

Måten du beskriver din situasjon - og ditt forhold til psykiateren - gjør at det er lett å tolke det inn i en psykodynamisk ramme. "All verdens terapibegreper" passer på deler av det du beskriver. Men det finnes også andre tolkningsrammer som er nærliggende - og som jeg har sagt til deg før, har jeg de senere årene blitt mye mer tilbakeholdende med å tenke at det er folks problemer som gjør at de kommer i vanskelige situasjoner med helsevesenet. Du kan selvfølgelig feile noe helt annet enn det psykiateren har tenkt på - og du kan også ha truffet en "sprø" behandler...

>Det er ikke helt enkelt å vite om du har rett i din kritikk av psykiateren din eller ikke. Noen ganger beskriver du ting som virker kritikk-verdig - andre ganger synes jeg kanskje at du har virret deg litt inn i ditt eget nett og forsøker å skyve ansvaret over på behandleren din.>

Selvsagt gjør jeg det! Men poenget er at han HAR innrømmet at han har gjort mange feil - og det er selvsagt begges feil når vi roter oss inn i en vanskelig situasjon. Ansvaret ligger jo aldri bare hos den ene parten. Men min kritikk er følgende: Det er HAN som er profesjonell, og skulle være den objektive part. Han har begått utallige, kritikkverdige feil, som han unnskylder seg med likevel er "terapeutiske" - men det svekker jo min tillit til ham! Han har sagt til meg at han ikke forstår hvorfor, men at jeg får ham til å begå feil som han ikke har gjort siden han var helt ny i gamet. Han har også sagt at jeg representerer en helt ny pasienttype, som han aldri har vært borti før - følgelig alle problemene med å stille diagnose og finne en god behandlingsform. Men så har han heller ikke satt seg inn i min problematikk! Han bare skjøv det foran seg, selv om jeg hele tiden kom med nye utspill, med informasjon, med ting som var kunne være nyttig å se nærmere på. Og når jeg virkelig blir frustrert eller sint, så er jeg selvsagt bare "typisk borderline..."

>Du har etterhvert mye kunnskap om psykiatri. Hva tenker du selv om din egen situasjon? Du etterlyser en diagnose - hva tror du selv er den riktigste? Og hva synes du ville vært den mest adekvate behandling?>

Du - jeg vet virkelig ikke. Men at det er alvorlig, mer alvorlig enn vi har ant, er helt klart. Det er også helt klart at jeg trenger anti-psykotika. Uten det, kommer vi nok ikke videre i timene. Men det har jo psykiateren min gått bort fra... Jeg virker jo så normal (takket være det dissosiative), og snakker lite om det "psykotiske" fordi jeg VET at andre ikke mener eller tror det samme, og fordi det dessuten er farlig for meg. Hvis jeg skulle tippe på en diagnose? Tja, begynnende schizofreni, eller en alvorlig dissosiativ tilstand iblandet psykotiske trekk.

>Er det fortsatt symptomer du mener skulle vært bedre utredet medisinsk?>

Ja, hva med alvorlig søvnlidelse, mulig matallergi, dissosiative symptomer som minner om epilepsi eller annen nervesykdom - som kramper, besvimelser, svimmelhet, lammelser, synsforstyrrelser, spasmer... Videre har vi ikke snakket om "de andre", han har ikke tatt hensyn til alle "oss" her inne, og heller ikke sett på flere av de tingene som virkelig skremmer meg! Som at jeg mister meg selv, og ikke vet hvor eller hvem jeg er - at jeg ikke kjenner igjen mine nærmeste...osv. Dessuten: Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør på medisinene? Omsettes de for sakte eller for fort? Eller skyldes det fordøyelsen?

Nei, jeg tror ikke jeg har funnet en "sprø" behandler. Riktignok har han sine sider, men i bunn og grunn mener han alt godt, er oppriktig engasjert og bryr seg om pasientene. Problemet er at han sannsynligvis har blitt for følelsesmessig engasjert i meg - det skinner igjennom av og til. Og det påvirker hans vurderinger. Han glemmer også stadig at jeg sliter med en alvorlig psykisk lidelse, og at det ikke alltid er mulig å konferere med meg og forvente å få et fornuftig og godt svar. Jeg nekter jo å ta medisiner - selv om jeg vet at jeg trenger det. Hans respons: Seponere. Tidligere har han sagt at det er avgjørende for terapiens effekt at jeg blir kvitt de psykotiske symptomene, og han vet at jeg har fått kraftig tilbakefall til depresjon hver gang jeg har sluttet med AD. Og allikevel beslutter han å seponere. Da begynner jeg å lure... Skylder på at "vi" har rotet slik med medisinene - men ærlig talt, det er HAN som er lege, og medisinsk ansvarlig, ikke jeg! Så det er HAN som har rotet med medisinene! Jeg har pliktoppfyllende puttet i meg alt, til tross for alle motforestillinger. Så viser det seg altså at kroppen min absolutt ikke tåler det, og han fortsetter bare å putte i meg nye medisiner uten å undersøke det nærmere. Jeg kunne sikkert ha fortsatt i det uendelige, men tror det holder. Det er ikke så enkelt. Hva mener du om diagnose, forresten? Om du husker nok om meg?

[frosken]

>Det er ikke helt enkelt å vite om du har rett i din kritikk av psykiateren din eller ikke. Noen ganger beskriver du ting som virker kritikk-verdig - andre ganger synes jeg kanskje at du har virret deg litt inn i ditt eget nett og forsøker å skyve ansvaret over på behandleren din.>

Selvsagt gjør jeg det! Men poenget er at han HAR innrømmet at han har gjort mange feil - og det er selvsagt begges feil når vi roter oss inn i en vanskelig situasjon. Ansvaret ligger jo aldri bare hos den ene parten. Men min kritikk er følgende: Det er HAN som er profesjonell, og skulle være den objektive part. Han har begått utallige, kritikkverdige feil, som han unnskylder seg med likevel er "terapeutiske" - men det svekker jo min tillit til ham! Han har sagt til meg at han ikke forstår hvorfor, men at jeg får ham til å begå feil som han ikke har gjort siden han var helt ny i gamet. Han har også sagt at jeg representerer en helt ny pasienttype, som han aldri har vært borti før - følgelig alle problemene med å stille diagnose og finne en god behandlingsform. Men så har han heller ikke satt seg inn i min problematikk! Han bare skjøv det foran seg, selv om jeg hele tiden kom med nye utspill, med informasjon, med ting som var kunne være nyttig å se nærmere på. Og når jeg virkelig blir frustrert eller sint, så er jeg selvsagt bare "typisk borderline..."

>Du har etterhvert mye kunnskap om psykiatri. Hva tenker du selv om din egen situasjon? Du etterlyser en diagnose - hva tror du selv er den riktigste? Og hva synes du ville vært den mest adekvate behandling?>

Du - jeg vet virkelig ikke. Men at det er alvorlig, mer alvorlig enn vi har ant, er helt klart. Det er også helt klart at jeg trenger anti-psykotika. Uten det, kommer vi nok ikke videre i timene. Men det har jo psykiateren min gått bort fra... Jeg virker jo så normal (takket være det dissosiative), og snakker lite om det "psykotiske" fordi jeg VET at andre ikke mener eller tror det samme, og fordi det dessuten er farlig for meg. Hvis jeg skulle tippe på en diagnose? Tja, begynnende schizofreni, eller en alvorlig dissosiativ tilstand iblandet psykotiske trekk.

>Er det fortsatt symptomer du mener skulle vært bedre utredet medisinsk?>

Ja, hva med alvorlig søvnlidelse, mulig matallergi, dissosiative symptomer som minner om epilepsi eller annen nervesykdom - som kramper, besvimelser, svimmelhet, lammelser, synsforstyrrelser, spasmer... Videre har vi ikke snakket om "de andre", han har ikke tatt hensyn til alle "oss" her inne, og heller ikke sett på flere av de tingene som virkelig skremmer meg! Som at jeg mister meg selv, og ikke vet hvor eller hvem jeg er - at jeg ikke kjenner igjen mine nærmeste...osv. Dessuten: Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør på medisinene? Omsettes de for sakte eller for fort? Eller skyldes det fordøyelsen?

Nei, jeg tror ikke jeg har funnet en "sprø" behandler. Riktignok har han sine sider, men i bunn og grunn mener han alt godt, er oppriktig engasjert og bryr seg om pasientene. Problemet er at han sannsynligvis har blitt for følelsesmessig engasjert i meg - det skinner igjennom av og til. Og det påvirker hans vurderinger. Han glemmer også stadig at jeg sliter med en alvorlig psykisk lidelse, og at det ikke alltid er mulig å konferere med meg og forvente å få et fornuftig og godt svar. Jeg nekter jo å ta medisiner - selv om jeg vet at jeg trenger det. Hans respons: Seponere. Tidligere har han sagt at det er avgjørende for terapiens effekt at jeg blir kvitt de psykotiske symptomene, og han vet at jeg har fått kraftig tilbakefall til depresjon hver gang jeg har sluttet med AD. Og allikevel beslutter han å seponere. Da begynner jeg å lure... Skylder på at "vi" har rotet slik med medisinene - men ærlig talt, det er HAN som er lege, og medisinsk ansvarlig, ikke jeg! Så det er HAN som har rotet med medisinene! Jeg har pliktoppfyllende puttet i meg alt, til tross for alle motforestillinger. Så viser det seg altså at kroppen min absolutt ikke tåler det, og han fortsetter bare å putte i meg nye medisiner uten å undersøke det nærmere. Jeg kunne sikkert ha fortsatt i det uendelige, men tror det holder. Det er ikke så enkelt. Hva mener du om diagnose, forresten? Om du husker nok om meg?

Hei ulva:-)

Jeg husker mye av det du har skrevet - og det forvirrer meg til tider.

Har lyst til å arrestere deg litt på dette med medikamenter - du skriver et sted at du nekter å ta medisiner og så kritiserer du psykiateren din for at han da seponerer medisinen. Hva kan han ellers gjøre? Hvor mye kamp er det meningsfylt å ha rundt medisiner som ser ut til å ha middelmådig virkning?

Mye av det du beskriver minner meg om en historie jeg kjenner fra nært hold. Har ikke lyst til å si så mye om det her på forum - fordi sammenligningen kan være helt på skrå - og kan gi unødvendige engstelser til andre. Men hvis du vil så kan du maile meg på [email protected]

Hvis du ikke allerede er undersøkt av en flink nevrolog, så bør du vel be om det...

[ulva]

Hei ulva:-)

Jeg husker mye av det du har skrevet - og det forvirrer meg til tider.

Har lyst til å arrestere deg litt på dette med medikamenter - du skriver et sted at du nekter å ta medisiner og så kritiserer du psykiateren din for at han da seponerer medisinen. Hva kan han ellers gjøre? Hvor mye kamp er det meningsfylt å ha rundt medisiner som ser ut til å ha middelmådig virkning?

Mye av det du beskriver minner meg om en historie jeg kjenner fra nært hold. Har ikke lyst til å si så mye om det her på forum - fordi sammenligningen kan være helt på skrå - og kan gi unødvendige engstelser til andre. Men hvis du vil så kan du maile meg på [email protected]

Hvis du ikke allerede er undersøkt av en flink nevrolog, så bør du vel be om det...

Nå misforstår du også: Jeg sa at jeg ikke hadde LYST til å ta medisiner, ikke at jeg NEKTET. Tvert imot har jeg tatt alt han har ønsket å prøve ut, og selv om effekten har vært middelmådig, så er det først og fremst medisinen jeg kan takke for at jeg fortsatt er i live.