Dette vil jeg si ham, men det er så vanskelig....( litt langt)

[Gjest Somethimes Sad]

Elskede!

Finner aldri rette tidspunkt å prate, føler at du også syns det er et ork. Jeg skulle ønske at vi hadde litt lettere for å prate om det vi føler vennen, men jeg er redd for å virke masete og jeg syns jeg tar opp det samme hele tiden. Tenke å få det ned på papiret, kanskje blir det litt mer struktur på det, jeg kan si det jeg vil uten å miste tråden og kanskje på rett måte.

Jeg føler at vi holder oss selv for narr nå for når vi ALDRi prater om det og later som alt er helt topp så er det i alle fall grunn til bekymring. Jeg har så mange tanker om oss, så mye jeg ville ha luftet og som jeg skulle ønske vi kunne pratet veldig åpent om men som jeg ikke får helt til. For vi har gjort det før.... Ikke si at det er opp til meg og da min egen feil for det har litt med hvilke holdninger du utstråler også.

Sånn jeg føler så har vi mistet noe på veien, jeg merker på meg selv at jeg savner noe. Jeg merker på meg selv at jeg ikke lenger har lett for å vise deg lyst eller kåthet. Jeg blir knytt inni meg og har ikke samme frihet som før. Jeg gråter nesten ikke lengre om nettene pga dette her og bare det er et varsel tegn. Du er vel litt lettet pga av det, men jeg kjenner meg selv så godt at det er ikke noe godt tegn at jeg slutter å bekymre meg. Du må også føle at den seksuelle kommunikasjonen vår er blitt veldig svekket. Fordi at ”sex” er blitt et problem er det overhode ikke et ord som vi snakker om. Jeg vet ikke lenger noe om din seksualitet føler jeg, inntrykket du gir er at alt er bra…………….. Mulig det er det for deg, mulig du sier det, men for meg er det ikke det.... og det vet du jo.

Det er bare så forbanna trist!! Vi må jo gjøre noe, skal vi slå oss til ro med et kjappt nummer en gang i måneden? Skal vi holde alt om sex inni oss og ikke prate om det? Skal vi godta at vi sammen er beste venner, gode foreldre og si at 2 av tre ikke er gale? Vil du helst har fred når det gjelder dette tema? Skal vi bare innse at den tiden er over? Jeg vil ikke bebreide deg og ikke presse deg, men jeg får liksom ikke noe klarhet i ting. Jeg har strevd med dette siden barnet ble født for over et år siden.

Jeg vil bare få det ut og bli beroliget, syns at vi kan finne løsninger sammen og tenke litt sammen enn å fikse ting hver for oss.

Jeg går med en klump i magen veldig ofte, slik vi har det plager meg voldsomt og dette nettopp fordi du er den jeg elsker over alt og vil leve med ( forhåpentligvis for resten av livet ).Hva sier det om resten av vårt liv om vi nå har støtt på problemer ( og det har vi, det kan vi ikke late som om det ikke har) og vi ikke klarer å snakke om det. Hva med det at vi VET at kommunikasjon og åpenhet er en viktig del av forholdet!

” Ikke gjør kjæresten din om til din venninne eller kamerat, for snart vil det føles som om du kysser en god venn”! Selvfølgelig du er min beste venn og min nærmeste men grunnen til at vi er der vi er i dag er at vi var tiltrukket til hverandre, vi var kjærester og elskere først og fremst!

Jeg syns vi må gjøre så mye mer anstrengelser, enn det vi gjør i dag for å holde på romantikken og det å FØLE litt kriblinger for hverandre. Jeg savner det så utrolig mye, og jeg syns det er så trist at jeg må si at jeg savner det.

Jeg håper du ikke tar dette som negativ kritikk, for det er ikke det. Det er bare ting jeg må få ”off my chest” og forhåpentligvis noen vi kan jobbe med. Du sa du var lykkelig her om dagen når jeg spurte deg, du måtte jo tenke deg litt om før du svarte. Det kom nok litt brått på deg vennen, men jeg tror hadde du vært det 100% så hadde svaret kommet spontant. Jeg sliter med alt dette for en eneste grunn, jeg vil vi skal være lykkelig, jeg er utrolig heldig som har funnet deg. Nettopp derfor, når jeg traff en som har til de grader etablert seg i hjertet mitt så hadde det vært typisk at noe skulle skjære seg. Just my luck…….Det hadde aldri falt meg inn at sex skulle være grunn til bekymring for oss.

Men altså oppi alt dette lykke treffet så sliter jeg, og jeg har gjort det lenge nå det vet du. Og jeg stiller i mine ”tyngste” stunder spørsmål med flere ting som gjelder oss og kanskje spesielt deg, jeg føler at du ikke helt sier det du føler. Stort sett lytter du, du er ening men du sier alikevel ingenting. Tidligere når vi diskuterte dette med sex hvor jeg hadde omtrent gått våken i flere netter sa du at ja du slet litt men at du ville ordne alt selv. Med andre ord du ville ikke bry meg fordi du var redd for å såre meg. Men elskede du ser jo hvor mye jeg har slitt og hadde du følt en brøkdel av det som knuger meg av og til så ville du latt meg inn i ditt hode og gjort alt for å få meg til å forstå istedet. For er det ting som er vanskelig så mååå vi snakke om det, ellers kan vi ikke sammen finne løsninger på ting. Og alt blir så ”rart og kunstig” og snart så kjenner vi ikke hverandre i det hele tatt fordi vi vet ikke hvordan den andre tenker og føler. Vil du det? Hvordan kan jeg hele tiden påstå at det er noe gale selv om du sier at det ikke er det?? Hvorfor føler jeg det slik jeg gjør da?

Jeg syns kanskje at du er litt likegyldig til det jeg føler for du VET jo at jeg ikke har hatt det helt lett med tanke på at vi nesten ikke har fysisk kontakt. Jeg har sagt til deg at har man perioder med lite sex så helt greit, men noe må erstatte den nærheten i alle fall litt. Der har du tydeligvis ikke samme behov som meg. I dette året her så har jeg følt meg helt utsultet på fysisk kontakt og du vet det og du velger også å ignorere det. Og jeg på min side klarer ikke å "BE" om det. Når du hele tiden ikke syns det er viktig å ”sette” pris på hverandre så blir vi vel mindre og mindre viktige også. Mer og mer kamerater, mindre og mindre interessante for hverandre. Hva med i alle fall noen små romantiske øyeblikk som DU ligger opp til, en blomster kvast, igjen ”noen pene ord”, la meg få føle at jeg er ”DIN”…………….

Hvis jeg plutselig sluttet med å gi deg kjærtegn som vi begge nøt……..Ville du trodd meg at når jeg sa at det ikke var noe som helst gale hvis jeg plutselig stoppet med det?? Kanskje er jeg paranoid……………..Men sexlivet vårt igjen………Du har sagt at du ofte har lyst på sex, du tenker ofte på sex med megosv osv osv Vi har nær sagt aldri sex, hva skal jeg da tro?? Før kunne du i det minste spøke med sex, du kunne si at du var KÅT på meg, du kunne si at jeg var deilig, at du var pulesyk, at du ville slafse og drikke av meg, at jeg var den beste osv osv osv Det er HELT borte, hva skal jeg tro?? Du sier at det ikke er noe gale med oral sex men det blir bare ikke til lengre……… Det har vært en del av den gode sex’en , jeg syns det er fantastisk nært og deilig. Jeg VET at du alltid har blitt veldig kåt når du har gjort det med meg,Da må du forstå at jeg lurer?? Hvorfor da si at det ikke er noe i veien? Det som før var en ”turn on” for deg er nå ”turn off” ?eller likegyldig? det er så trist at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Men jeg har da et håp om at det skal ordne seg, men da må det settes ord på og jeg må vite at hva som er problemet. Kan egentlig ikke forstå at du heller lar meg gå rundt å lure enn å sette deg ned og være åpen med meg, ha så pass tro på meg og forholdet vårt at vi kan takle det sammen. Hvem skal du ellers prate med da?

Elskede det er av og til så mange vonde følelser ute og går, jeg er så redd at noe skal skje. Vil ikke at vi skal miste kontakt og bli fremmede for hverandre på noen måte. Jeg er ikke så opptatt av sex som det kan virke som, ikke det det er nesten ikke den ting jeg ikke ville opplevd med deg eller gitt deg seksuelt. Men nå blir det jo bare en belastning, og vonde tanker og følelser får mer og mer næring.

Jeg blir noen ganger sjalu pga det her, jeg blir kvalm i magen når andre snakker og spøker om sex,klarer ikke se sexscener på tv og film uten å føle meg utilpass. Helt uvirkelig og jeg VIL ikke ha det sånn mer. Det eneste som kan hjelpe er at vi prater sammen, syns du det er vanskelig å prate med meg?

Så det verste som kan skje er enten at du tenker på andre og at det alltid er andre personer i dine fantasier, eller at du rett og slett ikke har de følelsene for meg lengre. Jeg er jo blitt mamma til ditt barn og dermed ikke er noe sex objekt lengre.Uansett hvor gale det er så kan vi gjøre noe med det på den ene eller andre måten. En ting sier du og jeg tror deg, du sier du elsker meg og jeg tror deg. Du vet veldig godt at jeg elsker deg, det er absolutt ingen andre i det hele tatt alle andre er helt ubetydelige i mine øyne. Jeg syns du er fantastisk deilig og sexy, og jeg vet hvor lidenskapelig du kan være, jeg har respekt for deg og du det beste som har skjedd meg.

Du syns sikkert det her var dumt, men jeg må få det ut ellers blir jeg gal i hodet mitt. Kveld etter kveld prøver jeg å finne ut en måte vi kan komme inn på det og prate om det. Men jeg føler meg så dum og keitete fordi det blir så følelsesladet.

Uansett hva du måtte tro, jeg har vært ærlig og jeg er i alle fall engasjert i forholdet vårt så det bør du være litt stolt av;-)

[Gjest carlina]

Håper du printer ut dette så han kan få lese det!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du stiller ingen konkrete spørsmål, men du er kanskje ute etter kommentarer på ditt brev. Jeg synes du skriver langt og ærlig om det du sliter med: nærheten til din kjære. Det er ofte nyttig å skrive ned tanker og følelser. Det kan lette ditt indre og samtidig gi deg nye invklinger på problemene når det kommer ut av kroppen. Jeg ser at du mener løsningen ligger i at dere skal prate sammen om vanskene. Visst er det nødvendig med tydelig og god kommunikasjon for å forstå hverandre og kjenne seg godtatt, men hvis pratingen blir mest ord og lite konkret innhold, er det lett å falle av, ikke orke samtalen. Jeg vil anbefale deg å gjøre noe mer med brevet ditt før du viser (forteller)det til kjæresten din. Kan du forkorte det ved å sette ned i punkter hva du savner i parforholdet? Forsøk å bearbeide tankene og følelsene dine. Da blir det lettere for kjæresten din å lytte og ta imot. Du kan også planlegge et greit tidspunkt for å ta opp saken. Si fra til han på forhånd. Klarer dere ikke å få til en konstruktiv samtale om det som bekymrer deg, vil jeg anbefale deg å oppsøke en proflesjonell rådgiver. Det er slitsomt å gå med uro over lengre tid.

[Petronille]

Hei.. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg følte at jeg måtte svare på dette. Det satte igang veldig mange tanker, og for å være ærlig, sitter jeg nå og gråter på kontoret der jeg jobber. Heldigvis er jeg for en gangs skyld alene her. Det du beskriver er akkurat det jeg er så redd for at vil skje med samboeren min og meg. Vi har hatt tendenser i det siste, men hadde begge planlagt å snakke sammen i går. Det var veldig godt å få gjort, men jeg følte at jeg ikke fikk sagt alt det jeg ville. Tror du har gjort noe veldig lurt ved å skrive det ned, og sortere tankene dine litt. Da det er en stund siden du skrev dette, håper jeg dere har fått snakket ut, og begynt et nytt og bedre liv:) nå. Hvis ikke, ta mot til deg, og gjør der så fort som mulig. Det er nok det eneste rette for at du noen gang skal føle deg trygg på forholdet, selv om det sikkert kunne blitt bedre også uten den viktige praten. Noen ganger er vi så redde for å snakke sammen at vi velger å miste kontakt med dem man er glad i. Ikke la det skje! Lykke til med den lille familien din.