NHD og andre, tilbake etter 12år

[Gjest sarajevo]

Hele familien dro når krigen i Sarajevo, Bosnia startet. Vi har bodd i Norge siden da, jeg er 18 og har hatt seriøse psykiske plager og flere selvmordsforsøk bak meg.

Etter at jeg var i Sarajevo i sommer så ble jeg mye bedre der og følte meg på en måte hjemme. Psykiske problemene minsket til nesten minimalt.

Så snart jeg kom tilbake så kom de tilbake.

Jeg føler nå at jeg heller vil dø enn å bo i Norge, jeg føler meg ikke hjemme her, jeg var jo 6år, jeg huska jo ingenting, men på en måte så kjente jeg meg igjen. Mine to yngre søsken og mine foreldre har ingen problemer, men jeg selv har funnet ut at det kunne ha vært den mulige løsningen.

Ergo, er jeg psykisk syk og sliter med depresjon, flere typer angst og personlighetsforstyrrelse fordi jeg ikke bor der jeg er født?

Noen her som har hatt liggnende opplevelser?

[Gjest DuIcinea]

Hei Sarajevo )

*******************

Ikke godt for meg å vite hva som er best for deg, men syns selvsagt det er veldig trist om du flytter fra Norge. Men hvis DET er den eneste måten å overleve på ,så skjønner jeg at du vil prøve det.

Du har opplevd mye vondt i ditt liv ,og sliter med litt av hvert. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si ,men kan jo nevne at hjemlengsel fikk meg til å miste fotfestet også noen ganger. (Selv om jeg bare flyttet innen samme kommune) Selv ble jeg kvitt hjemlengselen etter et par år. Nå reiser vi stadig vekk på ferie dit vi bodde før.

Om angsten og depresjonene dine skyldes at du bor på "feil" plass ,er ikke godt å si ,men det blir vaffal ikke bedre av at du mistrives.

Håper livet en dag vil smile til deg ,og gi deg litt lykke. Det fortjener du.

Din venn...

[Gjest CasaNova]

Vet ikke hvor mange krigsopplevelser du hadde. Om det er DISSE som er problemet eller om det er hjemlengselen.

Selv bodde jeg et annet sted her i Norge til jeg var 6 år. Selv i dag (jeg er 45) har jeg en veldig spesiell følelse for det stedet. Selv om det eneste jeg husker er huset vårt og nærmeste omegnen der.

Kanskje det er slik for deg også, at du romantiserer disse foørste barneåra. Så blir det litt mer komplisert pga bytte av land og krigen. Du vet på en måte ikke helt HVOR skoen trykker mest kanskje?

Lykke til ihvertfall!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Det er noe med røtter. For noen er det viktigere enn for andre.

Hvorfor ikke prøve å flytte tilbake? Da får du prøvd hvordan det er.