lille snille Skrevet 28. august 2002 Del Skrevet 28. august 2002 Jeg har slitt med et enormt anstrengt forhold til mat i 4 år nå..trener hardt hver eneste dag og teller hvor mange kalorier det er i alt..altså det blir ganske slitsomt. nå er jeg så utrolig sliten og konstant deprimert. husker ikke sist jeg lo, bare griner hele kveldene.. i går kveld snakket jeg nok en gang med samboeren min om dette, og jeg begynner å innse at det kanskje hadde vært fint å få snakket med noen om dette. men er så redd for å ikke bli tatt på alvor!!!! tenker bare på at jeg vil dø, men er ikke suicidal.. synns dere jeg bør oppsøke noen?????og hvem er det som kan hjelpe meg?? for alt dette er jo bare inni hodet mitt.. jeg trenger svar..... 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
lonelygirl Skrevet 28. august 2002 Del Skrevet 28. august 2002 Hei kjære lille snille! Kjempefint at du deler tankene dine med din samboer, da får du i hvertfall luftet på tryket litt. Jeg har bare en ting å si; kontakt hjelp så fort som mullig, før du blir så dårlig at du ikke klarer å se atdu trenger hjelp engang. Du har nå tatt det første skrit ved å innse at du har et problem, så gå det andre skrittet også - søk hjelp! Vet ikke hvor gammel du er men kontakt feks. legen din, en annen person du stoler på som kan hjelpe deg videre i hjelpeapparatet. Lykke til, dette klarer du!! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
lina1365380363 Skrevet 28. august 2002 Del Skrevet 28. august 2002 Hei! Du blir sliten av alt dette. Regner med du får for lite næringsrik mat i deg, og blir selvsagt sliten av all treningen. Du blir jo også sliten av å være konstant nedfor. Det er flott du tar fatt i dette før det blir verre. Oppsøk en lege og få henvisning videre,til fagfolk han/hun mener er riktig for deg.Det hadde vært greit om du hadde fått svar fra andre med samme problemet, da. Lykke til med riktig hjelp. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
lille snille Skrevet 28. august 2002 Forfatter Del Skrevet 28. august 2002 Hei kjære lille snille! Kjempefint at du deler tankene dine med din samboer, da får du i hvertfall luftet på tryket litt. Jeg har bare en ting å si; kontakt hjelp så fort som mullig, før du blir så dårlig at du ikke klarer å se atdu trenger hjelp engang. Du har nå tatt det første skrit ved å innse at du har et problem, så gå det andre skrittet også - søk hjelp! Vet ikke hvor gammel du er men kontakt feks. legen din, en annen person du stoler på som kan hjelpe deg videre i hjelpeapparatet. Lykke til, dette klarer du!! jeg vet jeg skulle snakka med noen ja.. jeg synes det verste er at det går utover samboeren min, det er jo ikke riktig at han skal være amatør psykolog heller.. jeg vet at det ikke kommer til å utvikle seg til bullimi eller anoreksi- jeg vet så altfor mye til å la det skje..jeg kan ALT om fettforbrenning, og vet at vet å begynne sånn får jeg bare dårligere forbrenning, og ikke minst ødelegger jeg kroppen min og indre organer og diverse..(er sykepleiestudent) så problemet ligger jo inni hodet.. og det er nesten verre.. men jeg sendte en mail til interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser i dag- håper på svar fra dem, der det står at de tar meg på alvor og er klar til å hjelpe..men jeg tror nok ikke det kommer til å gå så glatt.. jeg er egentlig veldig åpen om problemet, forteller de fleste venninnene mine om det og kjæresten min da, men mamma og pappa og resten av familien min vet ikke hvor ille det er. de sier bare at NÅ må du skjerpe deg! du er jo så tynn og fin.. takk for at du svarte- hadde også satt pris på at en psykolog kunne svart... jeg er 20 år klem 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
avil Skrevet 28. august 2002 Del Skrevet 28. august 2002 jeg vet jeg skulle snakka med noen ja.. jeg synes det verste er at det går utover samboeren min, det er jo ikke riktig at han skal være amatør psykolog heller.. jeg vet at det ikke kommer til å utvikle seg til bullimi eller anoreksi- jeg vet så altfor mye til å la det skje..jeg kan ALT om fettforbrenning, og vet at vet å begynne sånn får jeg bare dårligere forbrenning, og ikke minst ødelegger jeg kroppen min og indre organer og diverse..(er sykepleiestudent) så problemet ligger jo inni hodet.. og det er nesten verre.. men jeg sendte en mail til interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser i dag- håper på svar fra dem, der det står at de tar meg på alvor og er klar til å hjelpe..men jeg tror nok ikke det kommer til å gå så glatt.. jeg er egentlig veldig åpen om problemet, forteller de fleste venninnene mine om det og kjæresten min da, men mamma og pappa og resten av familien min vet ikke hvor ille det er. de sier bare at NÅ må du skjerpe deg! du er jo så tynn og fin.. takk for at du svarte- hadde også satt pris på at en psykolog kunne svart... jeg er 20 år klem Du trener hardt hver dag og teller kalorier i alt. Du er veldig opptatt av dette og sliten av det. Det er allerede en spiseforstyrrelse. Når du skriver at du vet at det ikke blir anoreksi av dette, så er det fordi du fremdeles ikke orker å kalle det ved navn. Kanskje du ikke vil settes i bås med andre du har sett / lest om som har anoreksi. Kanskje du bagatelliserer det og tenker "jeg er ikke syk, og fortjener ikke hjelp, andre har det verre enn meg". Vel, det har du felles med mange kjekke, verdifulle jenter og gutter som sliter med spiseforstyrrelser. Problemene du beskriver kvalifiserer helt klart til å få en henvisning til psykiatrisk poliklinikk for en vurdering av hvilken hjelp du trenger. Gå til legen og fortell om problemene, og få en henvisning derfra. Det finnes hjelp, og du fortjener det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.