Slik det er nå....

[Gjest Tussi18]

Idag er det 2 uker siden jeg begynte med den nye medisinen min. So far so good

Merker forskjell, men er usikker på om dette er av medisinen, eller om det er av andre grunner (nemlig at ting har vært en del positivt de siste 2-3 ukene). Uansett....glad jeg har det bedre.

Idag starta dagen skikkelig bra.Hadde min aller første kjøretime idag (og jeg har aldri i mitt 18 år "lange" liv prøvd å kjøre en bil før). Men jeg er her jo ennå. Jeg overlevde....hehe! Holdt nesten på å kjøre på en buss da men.....hehe!

Uansett.....jeg var i godt humør både før og etter dette. Men plutselig så begynner denne usikkerheten å komme snikende. Denne tristheten.

Jeg blir litt deprimert.

Vet ikke om det kanskje er fordi været er stygt og grått, eller om det er andre ting. Men liksom.....været har jo vært det samme i hele dag, men ikke humøret/følelsene.

Tenker fremdeles på hva som er mening med dette livet? Hvorfor skal vi dø. Er jo ikke vits i å bli født da. Er så jævla idiotisk (sorry, uttrykket men).

Det er egentlig frustrerende, for når jeg har en bra dag, så blir det som oftest til at jeg blir deprimert utover dagen. Men jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg blir deprimert. Har jo ikke skjedd noe trist eller noe. Ingen har sagt eller gjort noe mot meg heller, så jeg fatter bare ikke.

Følte litt uro inni meg også, istad, men dette gikk over etterhvert. Husker ikke om dette begynte før eller etter at jeg begynte med den nye medisinen, men om det begynte etter....så er det vel pga. medisinen (at den ha som bivirkning at en kan bli urolig i kroppen).

Uansett.....jeg er bare så drittlei av å tenke så mye på dette med døden og sånn. Og i det hele tatt, over hva som er meningen med livet.

Prøver jo å gjøre ting, slik at tankene mine blir opptatt av andre ting, men....det funker ikke helt. Noen ganger hjelper det, andre ganger ikke.

Er egentlig redd for å falle ned i en dyp depresjon igjen, slik at ting blir verre. Nå har jeg kommet med (har blitt mer aktiv igjen, og spiser mer og sånn).

På en annen måte, så er det så rart å ha det sånn. Føler liksom at noe mangler. Mange som leser dette synes vel jeg må være helt teit som skrive noe sånt, som i det hele tatt kan "lengte" etter noe sånt, men.....jeg vet liksom ikke jeg.

Selfølgelig vil jeg IKKE være deprimert. Men samtidig så var det litt godt også, ikke det å være deprimert, men det at det var så mange som jeg visste var der. Føler liksom ikke at jeg kan snakke med folk (f.eks. behandleren min) dersom jeg har det bra. Jeg mener, hva trenger en hjelp for når en har det bra. Har en det bra, ja så har en det bra.

Eh....kanskje litt vanskelig å skjønne hva jeg mener nå men....

Uansett...håper noen gidder å lese dette jeg skriver, og at noen også gidde å komme med noen kommentarer/svar.

[Gjest trrrish]

hva heter medisinen din?? jeg og vil ha en!!

[Gjest Tussi18]

hva heter medisinen din?? jeg og vil ha en!!

Fluoxetin heter den jeg begynte på, for 2 uker siden. Har fra før prøvd Cipramil og Remeron.

[Gjest peeL]

Du er ikke noe rar du, tussi18! sånn har jeg og det for tida ( hvis du ikke vet historien min, så er jeg ei jente på 19, som har hatt et spiseproblem i snart 5 år, og som har vært deprimert de siste 9 mnd.) Ting har på en måte lysna hos meg og, bare på de siste ukene! Vet ikke helt hva som skjer jeg, annet enn at det føles bra. Men det er nesten som om noe mangler på samme tid.

Jeg (vi) har vel på en snål måte blitt vant med å ha det sånn dah.Det har liksom blitt meg, på en måte, å være en som tenker på selvmord flere ganger daglig,og som føler seg skitten hver gang noe ligger i magen.Det er uvant å ikke ha dette med seg til en hver tid og over alt. Men det er samtidig så utrolig befriende! eller hur?

Ja. litt rot her og der da. er ikke så flink til å uttrykke meg med ord. Men poenget mitt er at du ikke er det minste rar! Du fortjener å føle glede du også, ikke glem det. Og mat skal være noe man skal kunne kose seg med. Prøver å venne meg til den tanken nå. Vi kommer oss ut av dette, både du og jeg! Tenk!

[Gjest calestia]

meninga med livet er vanskelig..

jeg håper å kunne nyte livet en dag, forlanger ikke noe mer enn det.

men jeg spør ofte meg selv hvorfor jeg gidder å holde ut..

men håper det blir bedre. Psyken sier det kommer til å ta lang tid, og enda lenger tid før jeg kan regnes som stabil..

men han sier det er håp for meg.. så jeg får bare velge å tro det da..

hmm. kanskje du kan benytte tankene til noe mer..? lese om temaet..? om filosofiens spørsmål og slikt..

ganske interessant om du leser de rette bøkene.

klemz

[Gjest yhljkhlyhfttttttttttttttttt]

hva heter medisinen din?? jeg og vil ha en!!

uææææ, søta!! vet du... de skal sette meg på antipsykotika...

de skal roe hodet mitt... og få meg til å sove..

ha... er de redd jeg begynner å bli gal kanskje..?

hmm. har du effekt av apodorm forresten?

de virker ikke på meg.

fikk en hestedose nozinan for å roa skolten for noen dager siden.

sovna... men ellers er det ingenting som virker.. sover max 3 t for tida. og annenhver natt ingenting..

tjallabais!

- cali

[Gjest Tussi18]

Du er ikke noe rar du, tussi18! sånn har jeg og det for tida ( hvis du ikke vet historien min, så er jeg ei jente på 19, som har hatt et spiseproblem i snart 5 år, og som har vært deprimert de siste 9 mnd.) Ting har på en måte lysna hos meg og, bare på de siste ukene! Vet ikke helt hva som skjer jeg, annet enn at det føles bra. Men det er nesten som om noe mangler på samme tid.

Jeg (vi) har vel på en snål måte blitt vant med å ha det sånn dah.Det har liksom blitt meg, på en måte, å være en som tenker på selvmord flere ganger daglig,og som føler seg skitten hver gang noe ligger i magen.Det er uvant å ikke ha dette med seg til en hver tid og over alt. Men det er samtidig så utrolig befriende! eller hur?

Ja. litt rot her og der da. er ikke så flink til å uttrykke meg med ord. Men poenget mitt er at du ikke er det minste rar! Du fortjener å føle glede du også, ikke glem det. Og mat skal være noe man skal kunne kose seg med. Prøver å venne meg til den tanken nå. Vi kommer oss ut av dette, både du og jeg! Tenk!

Ble glad for å se at jeg hadde fått svar. Takk for at du gadd å svare.

Forstor godt hva du mente, og må vel egentlig også si at jeg er enig i det du skriver. Er sikkert pga. at jeg er så vant med å være så ofte deprimert og tenke på dette med selvmord og sånne ting, at det på en måte er uvant for meg nå.

Men jeg vet jeg fortjener å ha det bra. Iallefall så synes jeg det nå, klarer å tenke sånn nå (trolig fordi jeg er inne i en god periode).

Men sånn som nå, så er det bedre igjen. Er ikke deprimert. Men det skifter liksom sånn. Er som en bryter som slår seg av og på av seg selv, som jeg ikke har kontroll på.

Uansett, jeg nyter jo (tror jeg iallefall) når jeg har det bra. Men likevel er jeg redd for å si til folk at "jeg er bra igjen, jeg er kvitt depresjonene mine og ønsket om å dø".

Vet ikke om det er fordi jeg er redd de da skal tenke som så at "vel, da trenger hun ikke oss mere, da kan vi like godt slutte kontakten"...eller om det er fordi jeg rett og slett er usikker. Siden jeg har opplevd før å ha det sånn svingende. Er vel både og. Begge deler. Men det er mest det siste......for jeg har jo erfaring at d som oftest blir som før igjen (ikke for å være pessimistisk altså, men).

jaja,men nå er jeg så trøtt.....*gjesp*....

Trenger søvn. ...ZzzzZzZnoooork

Nattaklem,

[Gjest trrrish]

uææææ, søta!! vet du... de skal sette meg på antipsykotika...

de skal roe hodet mitt... og få meg til å sove..

ha... er de redd jeg begynner å bli gal kanskje..?

hmm. har du effekt av apodorm forresten?

de virker ikke på meg.

fikk en hestedose nozinan for å roa skolten for noen dager siden.

sovna... men ellers er det ingenting som virker.. sover max 3 t for tida. og annenhver natt ingenting..

tjallabais!

- cali

hey bejbi:)

apodorm nesh.. vet ikke helt hva de skal virke mot jeg? jeg har ikke søvnproblemer, sovner jo 10-13 timer hvert døgn, likevel fikk jeg sovepiller..*knis*

men du, tror du har godt av den antipsykotikaen jeg altså... No offence:)