Depresjonens vesen?

[ulva]

...vil denne sorgen aldri ta slutt? Hva hjelper det meg, å vite at jeg lengter etter den betingelsesløse kjærligheten jeg aldri fikk, hva kroppen stadig husker av all mishandling og alle påkjenninger? At jeg hater meg selv fordi jeg er kvinne - at jeg ble utsatt for det jeg gjorde, fordi jeg var en liten pike og ikke en liten gutt. Bare fordi jeg er den jeg er - ble det meg og ikke noen av de andre.

Jeg finner ingen lindring. Ikke i noen eller noe. Ikke i ord, berøring eller tro. Er det dette som er depresjonens innnerste vesen, dette totale fraværet av håp? Denne tærende mangelen på tro?

Angsten gnager, og jeg bare gråter trøstesløst. Nå orker jeg ikke mer. Jeg behøver en trygg havn, en favn hvor jeg kan hvile! Et fang for dette trette, lille barnet som ikke finner veien hjem, som ikke finner veien videre. Istedenfor sitter jeg her ensom, og forbanner timene og dagene jeg har igjen å leve.

[Gjest Anonymakkuratnå]

Å gud hvor jeg kjenner meg igjen. Å leve i en konstant uro og rastløshet, savne å bli elsket uforbeholdent. For at man er den man er, på godt og vondt. Et fang å kunne legge hodet i, være liten og få masse omsorg og kos. En slags trøst.

Men det å være liten gutt gir ikke automatisk beskyttelse mot "svin".

Vil bare dele denne med deg:

...........

RUNDDANS

en sliten eremitt

på livets evige strand

tegner sine drømmer

i fargeløs sand

bølgenes evige sus

vasker nådeløst bort

han tegner videre

som han alltid har gjort

han gir ikke opp

vinden stilner nok snart

et ubarmhjertig spill

tilbake til start

[Gjest calestia]

vet ikke hva jeg skal si.

men du fortjener en stooor klem!

*klemmmmmmmmmmer*

jeg har en sånn slags rar følelse.. hvis du kan, så kan jeg, og de aller fleste andre.

også tenker jeg at når HUN holder ut, så må da jeg klare det også.

jeg synes du er sterk, som tross alt holder ut.

jeg synes du er flink.

og du fortjener å få det bra.

jeg vil bli veldig glad den dagen du sier at " jeg har det bra ".