Trenger hjelp

[Gjest pingpong]

Jeg er i et forhold hvor jeg ikke vet om jeg ønsker å være. Begynner å bli usikker på meg selv og på henne jeg bor sammen med og har et barn sammen med.

Jeg elsker henne (tror jeg) men jeg vet ikke om det er den store kjærligheten. Jeg finner stadig ting å utsette på henne. Til tider tar jeg meg selv i å ha diskusjoner i hodet mitt om alt hun gjør galt. Merker at jeg er misfornøyd med mange ting. Har ikke lyst å være slik, men jeg er det allikevel. Skjønner ikke dette. Har aldri vært slik tidligere. Sier til meg selv at nå må du skjerpe deg. Nå glemmer du alle dumme tanker og er sammen med henne for den hun er. Det var jo tross alt en grunn til at jeg ble sammen med jenta. Men hjelper det? Tja noen timer kanskje så til jeg begynner å tenke igjen.

Jeg har alltid vært en person med godt humør, men jeg merker at jeg blir stadig oftere sur når jeg er med henne. Kan være i stjernehumør før jeg kommer hjem, men når jeg kommer hjem ligger humøret igjen i søppelet utenfor.

Når alt er bra liker jeg veldig godt å være sammen med henne, føler at vi går godt sammen. Jeg har inntil for 2-3 måneder siden tenkt på oss sammen resten av livet, men nå begynner jeg å lure. Liker ikke tankene jeg har i hodet mitt, men er tankene noe som kommer fordi jeg innerst inne ikke vil? En slags forsvarmekanisme jeg ikke finner ut av selv engang?

Når jeg prøver å snakke med henne om hva som går galt blir hun bare deprimert og veldig såret. Det ender med at vi slenger med leppen til hverandre og hun begynner å styrtgrine for hun føler hele verden faller sammen bare jeg nevner en negativ ting. Har prøvd gang på gang men det nytter altså ikke å ta dette opp på normalt rolig vis. Jeg vil overhodet ikke bare gå uten å prøve alt, men er det noe valg? Slik vi holder på nå vil det ende dårlig uansett føler jeg.

Beklager, det mye rot dette, men jeg klarer ikke å forklare det bedre.

Vi er begge 32, vi har vært sammen litt over 3 år og har et barn på 1 år sammen. Dette er det første seriøse langvarige forholdet for begge.

[favn]

Min første tanke: Er dere for mye sammen? Har dere venner, interesser hver for dere? Mange tror at det å være kjærester / samboere / gifte betyr å gjøre absolutt alt sammen, ha de samme meninger, holdninger. Det medfører selvsagt ikke riktighet. Alle trenger sosial omgang med flere og input fra andre som gir glød til livet.

Dessuten: ALLE par med små barn sliter. Det er en naturlov som trer i kraft og som man bør være oppmerksom på og forsøke å komme seg gjennom på best mulig vis.

Husk: Kjærlighet handler om gode _og_ onde dager.

Lykke til.

[Moraki]

Min første tanke: Er dere for mye sammen? Har dere venner, interesser hver for dere? Mange tror at det å være kjærester / samboere / gifte betyr å gjøre absolutt alt sammen, ha de samme meninger, holdninger. Det medfører selvsagt ikke riktighet. Alle trenger sosial omgang med flere og input fra andre som gir glød til livet.

Dessuten: ALLE par med små barn sliter. Det er en naturlov som trer i kraft og som man bør være oppmerksom på og forsøke å komme seg gjennom på best mulig vis.

Husk: Kjærlighet handler om gode _og_ onde dager.

Lykke til.

Hvis dette er det første seriøse forholdet for begge, kan det jo hende at du får disse tankene fordi du ikke er vant til å være sammen med en person på denne måten?

Hvis man tidligere har hatt kun løse forhold, er man ikke vant til det ansvaret man får ved et seriøst forhold. Da finner man stadig nye ting å spekulere over, og man sammenligner det meste. Det må man en gang slutte med.

Du sier selv at det var en grunn til at du faktisk ble sammen med henne. Såklart, og disse grunnene må du prøve å fiske opp igjen! Ingen seriøse forhold er roser og fioler hele tiden, og det skal det ikke være heller. Samtidig skal det ikke være trist og kjipt helle tiden heller, slik du kanskje gir uttrykk for.

Kanskje dere er for mye sammen? Det er ikke sunt å være sammen 24 timer i døgnet. Jeg forstår dog at dere får mye tid sammen da dere har et barn, og da særlig et lite barn.

Det virker som hun er usikker på seg selv og deg hvis hun begynner å gråte når du tar opp problemene. Siden dette også er hennes første seriøse forhold, er hun nok redd for å miste deg, og da særlig fordi dere har et barn sammen. Hun er nok ikke vant til å ha slike følelser for og sammen med noen? Og dette hjelper jo ikke på humøret ditt heller. Dermed går man inn i en ond sirker som kan være vanskelig å komme ut av. Men det går an!

Jeg synes ikke du skal være i et forhold dersom det bare gir deg sorg og dårlig humør. Men, du har et barn med henne, ta det i betraktning. Du vil alltid ha henne i livet ditt uansett, pga barnet. Husk også at gresset stort sett ikke er noe særlig grønnere på den andre siden, når alt kommer til alt.

Det er nok bare en fase skal du se, det blir nok bedre. Men dere må snakke sammen.