Når kan man tvangsinnlegges?

[Gjest uten nick i natt]

For en tid tilbake hadde jeg en dyp depresjon etter en tragisk hendelse.Jeg begynte i terapi hos en psykiater.Etter at jeg begynte hos henne ble liksom alt enda verre. Det var vel noe med at jeg begynte å snakke om opplevelser og følelser jeg hadde skjult og undertrykt.Hun sa ihvertfall at det var en normal reaksjon.

En kveld satt jeg hjemme og var dypt fortvilet. Den psykiske smerten og uroen jeg følte var uutholdelig.Jeg hadde sterke dødsønsker,men visste samtidig at jeg ikke kunne velge en sånn utvei fordi jeg har 2 små barn som betyr uendelig mye for meg, og som trenger meg.

Mens jeg satt og kjempet med disse følelsene ringte en god venninne som visste at jeg var deprimert.Hun spurte hvordan det gikk.Jeg prøvde å gjøre stemmen så normal som mulig da jeg svarte at det gikk rimelig greit.Hun sa med en gang at hun hørte at det ikke var tilfelle.Jeg fortalte da at jeg hadde det vanskelig følelsesmessig og ønsket jeg kunne velge å dø.Kjempedumt å si sånt noe.Hun sa at hun ville komme en tur,jeg sa det ikke var nødvendig, men hun holdt på sitt.

Da hun kom fortalte hun at hun hadde ringt min psykiater og bestilt en time (på kveldstid -lenge etter kontortidens slutt).Jeg sa at jeg ikke ville det,men da hadde de avtalt at hun(psykken) skulle komme hjem til meg.Det ville jeg enda mindre,så jeg skaffet barnevakt og ble motstridende med.

Da vi kom til psykken(min venninne var med inn) spurte hun også hva jeg følte og tenkte, og jeg fortalte det.Hun sa da at hun ville innlegge meg.Det ville jeg ikke på noen måte.Jeg hadde to barn å ta meg av,og hadde heller ingen tro på at en innleggelse ville hjelpe meg.Hun sa da at hun ville legge meg inn uten min vilje(altså tvangsinnlegge meg).Hun hadde allerede, etter å ha snakket med min venninne i telefonen,tatt kontakt med overlegen på psyk avdeling og avtalt at jeg kunne komme.Jeg tror aldri jeg har følt meg så hjelpesløs og ydmyket noen gang.Jeg gråt og ba,forklarte at det var ingen fare for at jeg skulle skade meg,men ingenting hjalp.Jeg ble innlagt uten min vilje.Jeg følte meg som en forbryter som ble arrestert.Det var bare helt fryktelig! Jeg ba om å få ordne med mine barn først,men det fikk jeg ikke.Min venninne ordnet med det.

Jeg var ikke lenge innlagt. Det var ingen grunn til det.Men skaden var allerede skjedd.Mine barn var fra seg av fortvilelse fordi jeg bare var blitt borte uten å si ifra til dem.De var blitt kjørt til en tante som de ikke hadde hatt mye kontakt med tidligere.De skjønte ingenting og var naturlig nok både sinte og redde.Noen ordentlige forklaringer hadde de heller ikke fått.

Jeg fortsatte hos psykken,og samtalene hjalp godt.Men jeg klarte aldri å fortelle hvordan jeg hadde opplevd tvangsinnleggelsen.Det lå som en verkebyll i magen.Jeg kom i rask bedring,og to måneder etter denne hendelsen begynte jeg i jobb igjen.Jeg hadde da vært sykmeldt 2 1/2 måned.

Så plutselig en dag fikk jeg telefon fra barnevernet om at jeg var meldt pga omsorgssvikt, og ville bli innkalt til møte.Jeg ble sjokkert! Anklagen gikk ut på at jeg var psykisk syk,suicidal,trengte tilsyn hele døgnet,og ikke var i stand til å ta meg av mine barn.Anklageren var anonym.

Det ble satt i gang grundige undersøkelser.BV ba også om uttalelser fra min psyk som skrev at jeg hadde hatt suicidale tanker, men ikke planer eller forsøk den ene kvelden.Denne barnevernsaken var en voldsom belastning både for mine barn og meg selv.Det ble sendt skjema til barnehagen og jeg måtte involvere venner,familie,naboer og arbeidsgiver for å få dokumentasjon på at jeg hadde tatt meg godt av barna hele tiden, også mens jeg var syk.Jeg var svært bevisst på det da jeg var syk og jeg har også et godt nettverk som stilte opp og hjalp til.Konklusjonen fra BV ble at anklagene var grunnløse. Barna var godt i varetatt på alle måter.

Men denne saken henger ved meg.Alle vet at jeg har vært meldt til barnevernet. Og jeg går i stadig angst for å gjøre noe galt i forhold til mine barn.Min selvtillitt som mor er helt borte.

Nå den siste tiden har jeg begynt å føle raseri mot psykiateren jeg gikk hos.Det var tvangsinnleggelsen som satte i gang skredet.Det kom tydelig fram av meldingen.

Så omsider kommer mitt spørsmål: "Var det virkelig grunn til å innlegge meg?" Jeg var ikke til fare for meg selv eller andre. Psykiateren har selv sagt at hun ikke oppfattet det som at jeg hadde suicidale planer,og at jeg ikke på noe tidspunkt har vært i nærheten av å være psykotisk.Jeg har aldri vært voldelig ovenfor noen,og under depresjonen følte jeg ikke engang irritasjon,så jeg var ikke til noen fare for andre.

Uansett om det var riktig eller galt, så er skaden skjedd og kan ikke gjøres om.Men jeg skulle gjerne vite om denne innleggelsen som fikk så store og alvorlige konsekvenser for meg og mine barn virkelig var i tråd med regelverket.

Håper noen har svar å gi.

[hu']

Jeg er ikke fagperson og kan derfor ikke svare deg med regler. Men jeg har mye pasienterfaring. Og jeg synes det høres ut som at du har vært utsatt for en unødvendig tøff behandling.

Jeg tror ikke det er så uvanlig at suicidaltankene melder seg under depresjonene, og som oftes handler man ikke ut fra dem. Det er klart at det kan være vanskelig for de rundt deg å vurdere deg der og da, men du kunne fått en mulighet til å være mer med på bestemmelsen, ved at venninden din f.eks. hadde snakket med deg før hun avtalte med behandler. Jeg synes uansett at du burde fått mulighet til å ordne med barna selv, både for dem og for din skyld. Hvis denne venninden din var så hjelpsom, så kunne hun vel hjulpet deg med det?

Jeg har hørt at altfor mange tvangsinnlegges i vårt land. Det høres ut som at du er en av dem. Det skal være streng praksis for å kunne benytte slik tvang, som du skriver - fare for eget eller andres liv eller helse.

[BettyBlue]

Trist historie.

Jeg husker ikke disse paragrafene om fra Lov om Psykisk Helsevern eller hva det kalles, men når man skal tvangsinnlegges skal det som du sier skje på betingelser der vedkommende er til fare for seg selv eller andre.

Venninnen din var selvsagt redd for deg, og ville deg og dine barn det beste, men jeg skjønner at resultatet ble høyst uheldig.

Det er vondt som voksen person å bli overkjørt og bli fratatt myndighet, ikke minst når man er langt nede.

At barnevernet ble koblet inn, gjør selvsagt hele situasjonen så mye verre. Men BV kan gjøre veldig mye annet for å hjelpe deg og familen, enn å ta fra deg barna. Det er viktig å vite. Kanskje du trengte en avlastningshelg i mnd?

Jeg tror ikke du skal betvile dine egenskaper som mor, du virker oppmerksom på å gi mye omsorg. Kanskje trenger du bare litt tid for deg selv og møte litt forståelse fra andre?

Jeg håper du har kommet deg litt mer på beina. Er dere fortsatt like gode venninner?

(ps - dårlig skrevet av meg dette innlegget, begynner å bli så tratt)

[Gjest retvizan]

Fant denne sida til deg, fra Lov om Psykisk helsevern. Her finner du kriteriene for tvangsinnleggelse:

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-003.html#3-3

Håper den kan være til hjelp.

Lykke til videre!

[Gjest helsearbeider]

Jeg jobber selv innen helsevesenet, tvangsinnleggelser er ikke daglig kost og det skal MYE til før legene tyr til en slik løsning.

Å ha et dødsønske men samtidig være klar på at en ikke vil ta sitt eget liv mener jeg ikke er grunn til tvangsinnleggelse. Jeg synes du skal sende en klage til fylkeslegen, dette minner om et overgrep både mot deg og dine barn!

For noen år siden var jeg selv veldig deprimert og ved konsultasjoner hos legen sa jeg at jeg hadde lyst til å dø. Det var aldri snakk om tvangsinnleggelse, jeg har forstått det slik at hvis en har konkrete planer om selvmord, hvordan en skal gjøre det osv, så er det litt mer alvorlig. Det er da mange som innimellom ønsker å dø uten å gjøre noe med det!

Kriteriene for tvangsinnleggelser er at en er til fare for seg selv eller andre, og det var ikke du slik du fremstiller det her!

[Gjest ooooooooops]

Det du burde gjøre;

ta en utskrift av dette innlegget ditt, send det til fylkeslegen og be om en kommentar fra dem til den behandlingen du har fått.

De fleste bare finner seg slike ting, pga at de ikke orker. Derfor blir det aldri nok saker som havner på Fylkeslegens kontor. Disse tingene blir aldri synlige.

Men ved at du sender et skriftlig brev, MÅ saken arkiverers og du må få et svarbrev. Når det gjelder ting som foregår skriftlig, er det mye bedre sjanse for at du får en redelig behandling. Siden dette svaret skal oppbevares i arkivet.

Jeg skal selv sende et brev til fylkeslegen vedr noe jeg har vært utsatt for. Alle jeg har pratet med synes det er helt horribelt. Du burde anmelde det, sier alle. Men jeg skal først sende dette brevet og be om en kommentar. Da blir det på en måte fylkeslegens ansvar å ta stilling til alvorlighetsgraden av overgrepet. Og det blir ikke min 'skyld' hvis det anmeldes. Jeg overlater ansvaret til dem - og jeg gjør det skriftlig - så de ikke kan løpe fra det.

Har nemlig snakket med fylkeslegen på telefonenen og alt ble bare bagatellisert. Det synes jeg er synd. De fleste pasienter ville ikke orket å gå videre enn det, og så går den som har 'feilet' fri.

Slik vil vi vel ikke ha det i helsevesenet? Ikke vi pasienter i alle fall! Men dessverre er vi den svake parten.

Så send dette brevet til fylkeslegen. Så må DE si noe om hvordan de vil ting skal fungere i nettopp deres fylke.

Lykke til!

[Gjest pasientombud]

Du kan kontakte pasientombudet i ditt fylke, de plikter å hjelpe deg.

Her finner du loven som ombudene plikter å rette seg etter:

http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-063.html#map008'>http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-063.html#map008

Her er pasientrettighetsloven:

http://www.lovdata.no/all/hl-19990702-063.html

Her finner du navn og adresser til pasientombudene i Norge:

http://www.helsenett.no/pasientombud/adrpasombud.html

Lykke til!

...med hilsen fra en som også sliter med helsevesenet...

[Gjest uten nick i natt]

Tusen takk for støtte,gode konstruktive svar,og aktuelle linker!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du finner link til lovteksten her:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=688622

Det er Kontrollkommisjonen for den aktuelle psykiatriske avdelingen som er riktige klageinstans i dette tilfellet. Klagefristen er 3 mnd fra vedtaket om tvangsinnleggelse ble fattet.