Kan ikke leke alene

[Ennenn]

Dette innlegget er langt. Jeg håper likevel noen av dere har tid til å lese det, og at dere har noen råd/synspunkt å komme med. Eller bare kan hjelpe meg å sette ting i perspektiv.

------

Vår lille skatt er snart tre år. Et oppvakt og humørfylt lite barn som sjarmerer de fleste som kommer i dets vei.

Barnet vårt har begynt i barnehagen, med stor suksess. Her leker det både alene og sammen med de andre barna. Og det første som skjer hver morgen, etter at matboksen er lagt der alle de andre barna har lagt sine, så begynner den håpefulle å leke med lekene i barnehagen. Barnet er i barnehagen tre til fire dager i uken. Vi hadde trodd at vårt barn kanskje ville bli noe krevende for barnehagepersonalet, men vi tok skammelig feil.

Overgangen har vært vellykket og uproblematisk. Barnet stortrives, og har glidd rett inn i gruppa.

Når den lille kommer hjem.Eller når det er helg, eller en hvilken som helst dag - rett og slett hver gang bare vi - den lille kjernefamilien - er sammen, (eller barnet maed bare en av foreldrene) vil nesten ikke leke alene overhodet. Det eneste som gjelder er et konstant og et enormt oppmerksomhetsbehov. Vi tar oss tid til å kose en hel masse. Vi tar oss tid til å leke. Selvfølgelig. Men noen ganger blir barnets oppmerksomhetsbehov rett og slett så krevende at at det sliter både på overskudd og tålmodighet

Jeg har forsøkt å følge råd jeg har lest her på forumet tidligere, eks: "kjøp leker og gå i gang å leke med dem selv. Da bli barnet nysgjerrig"... etc. Joda, dere kan tro jeg har kjøpt mange leker til meg selv, og ja, barnet blir like skrekkelig interessert hver gang, og hver gang forsøker h*n å tilegne seg leken, og h*n får den selvfølgelig. vi leker litt sammen først - noen ganger, eller jeg lar barnet overta leken ganske med en gang. Men - sukk - interessen faller så fort mor eller far får andre gjøremål. Barnet vil helst at vi skal sette oss ned ved siden av. Og slett ikke nødvendigvis for å leke sammen med det - nei snarere er det oftest slik at barnet helst dytter leken over på oss, og det selv blir en passiv observatør.

Vi setter selvfølgelig grenser, og barnet gråter nesten alltid når det ikke blir lekt med, snakket med eller sett på. Disse grensene har vi forsøkt å sette helt fra starten av. Men de har så langt ikke resultert i annet enn at barnet går over på metoden: "gjør noe du ikke har lov til"

... for å få en negativ reaksjon.

Vi forsøker å overse, tøyle tålmodigheten vår, ikke bli sinte...

Helt siden barnet kom til oss - for et snaut år siden, har vi forsøkt etter beste evne å finne en god balansegang mellom å leke sammen, og la barnet leke alene. Men nå begynner dette etter hvert å bli svært slitsomt

Barnet vårt har hele tiden elsket å få andre voksnes oppmerksomhet og gjør alt for å oppnå det. Og er selvsagt en elskelig unge som får hele familiens oppmerksomhet (les. besteforeldre) når vi er sammen. Og selvfølgelig: Barnet er i sitt ess når det får full oppmerksomhet.

Så ingen kan tro - når de ser et slikt fantastisk barn at det tidvis er relativt slitsomt hjemme.

Når jeg forsøker å ta lekeproblemet opp med andre foreldre så sier de bare at det er alderen, eller at det er slik alle barn er.

Min erfaring med barn sier ikke det.

Jeg har fått råd om å gjøre husarbeid o.l. slik at barnet ser at jeg er opptatt, men det fungerer heller ikke hos oss. Barnet er hakk i hæl - eller oppi vaskebøtta - hele tiden, og gjør både negative og positive handlinger for å bli sett.

Barnet vårt er en utrolig grei unge. I godt humør -

og en perle....

så lenge hun får oppmerksomhet.

Når hun ikke får det er det grining og mas og hver minste ting utrolig slitsomt.

Noen gode råd for å bryte mønsteret?

Gjør vi noe helt feil??

Er oppførselen helt normalt for alle barn?

Er det tegn på relasjonsskader?

Går det over? Er det en periode (det har vart hele tiden mens vi har hatt henne)?

Er det alderen?

Håper noen har tid til å svare. Noen som har de samme erfaringene.

[peru1365380364]

Kjære Ennenn!

Forstår at dette må være en slitsom periode for dere, og at det ikke er godt dersom det fortsetter slik dere har det nå.

Kan ikke si at jeg nødvendigvis har fasiten som kan fungere for dere, men min erfaring med egnes og andre barn er å ta dem med på arbeidet/ gjøremålene. Få dem til å føle seg nyttige og en del av familien og at de trengs for at fellesskapet skal fungere og at arbeidet blir gjort.

Når vår sønn har hjulpet meg med å legge sammen tøy, vaske opp osv en stund, og jeg har fortalt ham hvor glad jeg er for å ha en slik storegutt som kan hjelpe meg, er han ofte veldig stolt og fornøyd med seg selv, og kan sitte lenge å leke på egenhånd.

Henviser ellers til "Barneboka" av 9-barnsmoren Anna Wahlgren, den synes jeg er veldig god på mange måter.

Lykke til!!!

Mange klemmer fra

[bringrid]

Dette høres nokså normalt ut for en toåring etter mitt skjønn.

Flott at det går så bra i barnehagen med henne.

Forslag: La henne få være med og hjelpe til med husarbeidet, få en klut og vaske litt her og der sammen med deg. Bake brød eller boller sammen med deg og få mye ros for det hun gjør. En annen ting er å få hjelp av en barnepike/skolepike på ettermiddagen så du kanskje kan få lage middag alene.

Barna mine elsket å få være med og lage mat, og de er blitt riktig flinke som voksne, så jeg fikk igjen i fullt monn av hjelp etter alt sølet de stelte i stand da de var små.

Lykke til med barnet!

hilsen en Farmor som blir veldig sliten av toåringer, men skjønne er de.

[gyrken]

Jeg har en "hjemmesnekra" treåring, og han er akkurat likedan!

[seinfeld]

Jeg er overhodet ingen ekspert på området, men mamma til to barn. Begge barna kom til oss som toåringer, og begge har/ har hatt lange perioder hvor de ville/ måtte være fysisk i nærheten av oss foreldre hele tiden - også ved lek.

Jeg har tolket dette som en naturlig utrygghet ved overgang til ny familie. Det har vært slitsomt mens det har stått på, men etterhvert har vi sett forandringer til det bedre. Vår eldste kunne overhodet ikke leke alene det første året, mamma og pappa måtte være midt oppi leken hele tiden. Etterhvert kom tryggheten og med den en gradvis løsrivelse. Nå skal det jo sies at han fortsatt ikke er noen racer til å leke alene, men det tror jeg har mye med personligheten å gjøre.

I tillegg er det slik at barn i treårsalderen er ivrige observatører. De lærer å leke ved å observere større barn/ voksne. Ettersom hun helst vil se på at dere leker, kan dette kanskje være tilfelle for henne?

Når det gjelder vanlig/ uvanlig adferd blant treåringer, synes jeg kanskje det var mer uvanlig at hun gled rett inn i barnehagen uten protester! Tar gjerne i mot oppskriften på det....