Hjelp - depresjon/dødsangst!

[Kiddo-67]

Hei.

Jeg sliter skikkelig nå, både dag og natt. Er rett og slett livredd for tanken på døden, det å bli gammel og bli borte. Jeg vet ikke hvorfor jeg går og tenker på det, men jeg har vondt i magen, får ikke sove, og har store problemer med å komme meg igjennom dagen (og natten).

Synes livet bare glir fra meg fortere og fortere for hver dag.

Jeg var igjennom dette for 5-6 år siden også, rett før jeg ble 30. Da tok det meg et år å bli "frisk" igjen. Har nå nettopp fått barn nr. 2 samtidig som jeg er blitt 35. Jeg mistet min mor da jeg var 25, jeg var der på sykehuset og så henne dø.

Vet ikke om noe av dette har noe med det å gjøre, men jeg er desperat etter hjelp!

Det er nesten sånn at jeg noen ganger tenker at det hadde vært bedre å bli borte nå, raskt og smertefritt, fremfor å bli gammel og vente på døden, og se sine nærmeste forsvinne. Og det skremmer meg mer enn noe annet å tenke på det!

Er det noen som vet hva jeg kan gjøre for å "bli kvitt" dette problemet?

Jeg tør ikke å snakke med noen om det, jeg har ingen å snakke med, og min mann bare ler av meg og forstår ikke hvor alvorlig dette er.

Jeg trenger hjelp, men vet ikke hvor jeg skal gå. Jeg må klare dette så jeg kan ta meg av mine barn, og eventuelt vente på time hos psykolog kan jo ta et år...

Hjelp meg, vær så snill...!

[Gjest Sæur]

Kjære broker!

Jeg foreslår at du snakker med fasatlegen din. Han skulle kunne gi deg støttetimer mens du eventuelt venter på psykolog.

Hilsen

[happy1365380345]

hei

Jeg forstår at dette er et stort problem for deg. Har selv dødsangst i perioder etter å ha mistet lillebroren min og samboeren til mamma med et års mellomrom. Jeg kan på ingen måte hjelpe deg med dette, men forsøk å ikke la det kvele all glede du kan oppleve i dette livet. Døden er uungåelig for oss alle. Ingen aner når det skjer, hvordan eller om noe finnes etter døden. Jeg går selv hos psykolog og har tatt opp min egen angst for døden med ham flere ganger, men hva kan han si og gjøre? Mitt råd til deg får bli du vet hva du har her og nå. Forsøk å gjøre det beste ut av det. Erstatt angsten for døden med glede over livet. Og husk du er absolutt ikke alene om dette.

[Zirine]

Jeg lurer på en ting. Hva er det egentlig du er redd for?

1. Å dø en smertefull død?

2. Pga det ukjente - hva skjer når du dør?

3. Tenker du på de som blir igjen?

4. Eller det at livet er over.

[happy1365380345]

Hei igjen

Tror kanskje du hadde gjort lurt i å få tankene dine ned på et papir, slik at du kan se litt på det utenifra. Gjør som en annen sier her. Definer hva du faktisk er redd for fra mest redd til minst redd og les det for deg selv. Vær ikke så redd for å tenke. Å holde såkalte skremmende tanker på avstand har ofte en veldig negativ effekt. Klarer du så oppsøk heller redselen ved å la den slippe til i tankene dine. Det er ingenting av det du nevner som ikke plager noen og en hver i ny og ne. Når listen din er ferdig så kan du lese den, og bruke litt elimeneringsmetoden på den. F.eks er dette så skremmende at jeg ønsker å bruke all min tid, energi og alle mine tanker på dette i stedet for å glede meg over her og nå.

[Kiddo-67]

Hei igjen

Tror kanskje du hadde gjort lurt i å få tankene dine ned på et papir, slik at du kan se litt på det utenifra. Gjør som en annen sier her. Definer hva du faktisk er redd for fra mest redd til minst redd og les det for deg selv. Vær ikke så redd for å tenke. Å holde såkalte skremmende tanker på avstand har ofte en veldig negativ effekt. Klarer du så oppsøk heller redselen ved å la den slippe til i tankene dine. Det er ingenting av det du nevner som ikke plager noen og en hver i ny og ne. Når listen din er ferdig så kan du lese den, og bruke litt elimeneringsmetoden på den. F.eks er dette så skremmende at jeg ønsker å bruke all min tid, energi og alle mine tanker på dette i stedet for å glede meg over her og nå.

Hei.

Jeg er mest redd for å miste mannen min og barna mine, for ikke å se dem igjen.

Tror vel på et liv etter døden, kan ikke forestille meg at alt bare tar slutt. Det blir for tøft.

Er livredd for å være alene når det skjer, og at det ikke er noe mer.

Er også redd for å bli plassert på et "ventehjem" når jeg blir gammel, men det skremmer vel alle.

Jeg sier til meg selv hver dag at jeg må tenke på dagen i dag og ikke bekymre meg og falle ned i depresjon igjen, men det er ikke lett.

Jeg har hørt om noe som kalles "lykkepillen". Blir man lettere til sinns av den så det blir enklere å klare hverdagen?

Takk for svar. Jobber med meg selv hver dag. Godt å høre at jeg ikke er alene!

Hilsen