Trenger noen råd NHD

[Cavatina]

OBS! Dette er et _veldig_ langt innlegg!

Nå er jeg lut lei! Jeg har nevnt tidligere at jeg har blitt dårlig behandlet innen helsevesenet gjennom mange år. Flere leger har opp igjennom årene ikke gjort jobben sin når det gjelder meg. Dette har gjort at jeg nå sliter med helsa hver dag. Helt fra 1986 og til 1997 gikk jeg med et stoffskifte som var for lavt. La på meg en haug kilo, ble ikke trodd av legen jeg oppsøkte, han kalte meg for løgner og kom med mange negative kommentarer om meg og til meg.

I løpet av alle disse årene som har gått, har jeg gått til flere leger med symptomer på hypothyreose, uten at de har giddet ta meg på alvor. En gang ble det konstatert lavt stoffskifte, men takket være at legen ikke fulgte opp og heller ikke informerte meg skikkelig, sluttet jeg med tablettene. Det skulle jeg jo ikke gjort, det vet jeg nå.

Jeg har i alle disse årene hatt en altfor høy senkning ved _hver_eneste_ måling, men dette har legene heller ikke brydd seg om. Jeg ble bare møtt med skuldertrekk da jeg spurte om de ikke skulle undersøke noe.

Nå har jeg en fastlege som_vil_ ha meg inn til nærmere undersøkelser på sykehus, han mistenker sterkt at jeg lider av andre ting også og vil vite hva. Han har alt konstatert insulinresistens, men han trenger hjelp fra sykehuset her for å finne ut av mer. Første henvisning dit ble sendt i januar 2000.

Men de på sykehuset har ennå ikke kalt meg inn! Jeg vet de fikk minst to purringer pr. telefon fra min lege gjennom 2000, men disse svarte de ikke på. De lovte å komme med tilbakemelding begge gangene, men noe slikt foreligger ikke.

Jeg sendte klage ett år senere (januar 2001), men fikk et "goddag-mann-økseskaft"svar tilbake, og med beskjed om at de "aldri har mottatt noen papirer" ang. meg. Samt at jeg gjerne kunne sende papirene på nytt, men at jeg ikke automatisk kunne regne med å bli innkalt, fordi "vi må jo prioritere" stod det i svaret. Jeg klaget igjen noe senere, men sykehuset bare gjentok svaret fra forrige gang.

I mai i år ble en ny henvisning sendt, til de samme undersøkelsene og til samme sykehus og avdeling. Jeg ringte selv til sykehuset nå i august og spurte etter papirene. Jeg vet jo at de plikter å vurdere en henvisning innen 30 virkedager (halvannen mnd.) i følge pasientrettighetsloven § 2-2, og da jeg ringte hadde det gått 3 mnd.

Gjett hva svaret var...

De "har ikke mottatt" noe denne gangen heller!

Jeg _vet_ at papirene er sendt, jeg har kopi av dem. Sykehuset påstår fremdeles at de "aldri har mottatt" disse to henvisningene. Jeg har sendt dem flere purringer, og nå sist en anmodning om å ta den nyeste henvisningen på alvor og ikke rote den bort. Og så er det akkurat det som skjer. Den også er borte! Purringene har de heller ikke giddet svare på.

Jeg sendte en ny klage, denne gang med kopi til sykehusets ledelse. Noen dager senere ringte sjefslegen meg og lovte at overlegen på avdelingen skulle ringe meg og ordne opp innen to dager senere, for slik behandling kunne ikke sykehuset være bekjent av. Jeg hørte ingenting fra denne overlegen og jeg purret igjen sjefslegen skriftlig.

Idag fikk jeg imidlertid brev fra overlegen, der står det at rotet _må_ skyldes meg og fastlegen, han finner det helt _utenkelig_ at sykehuset kan rote bort to henvisninger...

Joda, jeg har jo større papirmølle jeg enn det sykehuset har... *pføy*

Det er altså ikke nok at jeg sliter med helsa som følge av at helsevesenets folk har sviktet meg gjennom mange år, jeg skal altså ikke få hjelp heller? De har altså ikke såpass folkeskikk at de en gang gidder svare på purringer?

Jeg har selv forsøkt å søke en annen klinikk innen det offentlige, men heller ikke der var det særlig interesse for å hjelpe i og med at det er sykehuset som egentlig "har saken".

Saken med sykehuset står nå slik at jeg har orientert pasientombudet om dette, og en journalist er interessert i å skrive om den hvis sykehuset ikke ordner opp.

Idag er kopi av den siste henvisningen sendt på nytt fra min lege, så nå må jeg bare vente inntil nye halvannen måned på beskjed. Jeg har også idag sendt brev med kopi av _begge_ henvisningene, kopi av et brev til meg der min lege bekrefter både når og hvordan den første henvisningen ble sendt (med internbud) + andre sakspapirer, - alt dette har jeg sendt både overlegen, sjefslegen og pasientombudet.

Det tar på å alltid møte en tom postkasse, tankene svirrer evig rundt hvorfor skjer dette meg, hva har jeg gjort mot helsevesenet for å fortjene å bli møtt på en slik klanderverdig måte, hvorfor gjorde de ikke jobben sin de legene jeg oppsøkte? Særlig sistnevnte gjør meg eitrende forbanna! Greit nok, insulinresistens visste de kanskje ikke om for 16 år siden, men hypothyreose har da legevitenskapen kjent til i over hundre år. De burde ha sett, de burde ha visst, de burde ihvertfall ha tatt meg på alvor og ikke kalt meg for løgner. Pokkers leger!

Dette tærer voldsomt på psyken, jeg klarer ikke legge det av meg. Sover dårlig, griner mye, er deppa og lei, har fått en "gi faen"-holdning til helsa. Tanken på at jeg mest sannsynlig hadde vært frisk nå hvis jeg hadde fått hjelp tidligere, er tidvis ikke til å holde ut! Hadde jeg fått thyroxin tidlig nok, hadde jeg fått krefter til å gjøre noe med overvekten og da hadde det ikke vært brøkdelen antall kg å ta av som det er nå. For ikke å snakke om all mobbingen jeg har blitt utsatt for pga. vekta. Jeg kunne vært normal og sluppet å slite nå. Det her plager meg noe jævlig!

Og jeg er sint! Fryktelig sint! Har et enormt hat til den verste av legene, han som har ødelagt mest for meg. Han har hatt kontor litt unna, nå flytter han dessverre kontoret til nabolaget mitt og jeg risikerer å støte på ham. Jeg håper jeg holder meg til verbale slag mot ham, men jeg vet ikke. Jeg er så sint! Oppgitt, forbanna, frustrert... you name it!

Jeg har absolutt ingen tillit til dette sykehuset lengre, blir jeg innkalt dit kommer jeg ikke til å være noen hyggelig pasient. Tvert imot, jeg kommer til å kreve at de overfører meg til et annet sykehus. Jeg nekter å la meg behandle av slike folk.

Men hva pokker gjør jeg med psyken? Alt det negative jeg har opplevd med leger sliter meg ut!

Jeg blir glad for innspill her!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke helt hvilke råd du etterspør, men jeg kommer med to:

1. Søk profesjonell hjelp for psyken.

2. Når du kommer på sykehuset, vil du treffe leger som er totalt uskyldige i den urett som er begått mot deg. Prøv å oppføre deg korrekt i forhold til disse. Det er dumt "å rette baker for smed".

Personer som oppfører seg korrekt og høflig får alltid langt bedre service og behandling enten det er i helsevesenet, i banken, på IKEA eller reisebyrået.

Prøv å finne en lege på sykehuset "ditt" som du kan få et godt og trygt forhold til. Det vil ikke minst du tjene på.

[Gjest rota]

Jeg vet ikke helt hvilke råd du etterspør, men jeg kommer med to:

1. Søk profesjonell hjelp for psyken.

2. Når du kommer på sykehuset, vil du treffe leger som er totalt uskyldige i den urett som er begått mot deg. Prøv å oppføre deg korrekt i forhold til disse. Det er dumt "å rette baker for smed".

Personer som oppfører seg korrekt og høflig får alltid langt bedre service og behandling enten det er i helsevesenet, i banken, på IKEA eller reisebyrået.

Prøv å finne en lege på sykehuset "ditt" som du kan få et godt og trygt forhold til. Det vil ikke minst du tjene på.

NHD, er du ikke litt for bastant her?

Personer som oppfører seg korrekt og høflig får alltid langt bedre service og behandling enten det er i helsevesenet, i banken, på IKEA eller reisebyrået

Dette ordet alltid burde du utelatt, for det finnes faktisk folk som behandler andre dårlig selv om vedkommende er høflig. Det er folk som har dårlige dager over alt, både på Ikea og helsevesenet og som lar det gå utover uskyldige.

Det finnes leger som er frustrerte over en situasjon som lar det gå utover uskyldige pasienter. Jeg skrev et innlegg her for ca. 1 år siden om en slik lege. Nå etter 1 år altså, med hjelp av pasientombudet, har han måttet snu. Men til syvende og sist, så laget han ris til egen bak, for både fastlegen min og hennes kollegaer på senteret, ristet på hodet av ham. De skjønte ikke at det gikk an å oppføre seg slik. Han har mistet all respekt fra dem ihvertfall. Og han er sikkert ikke den eneste i landet som har dummet seg ut, selv om de fleste oppfører seg respektfult. Den legen jeg refererer til behøver heller ikke være en drittsekk hele tiden, selv om han var det i mitt tilfelle. Det kan være at det egentlig er noen andre de er sinte på, men at de lar det gå utover pasienten. I mitt tilfelle var det min fastleges vikar som var årsaken, fordi hun hadde rekvirert røntgen før jeg kom til ham, mens han mente at det var det han som skulle vurdere, ikke en allmennlege. Han ble såret i sin stolthet, og lot det gå utover meg.

Så Cavatina kan utmerket godt ha blitt utsatt for en slik type selv om hun har vært korrekt og høflig i starten.

[ulva]

Det er så forferdelig trist at slikt skjer - men det gjør det, og alt for ofte. Føler virkelig med deg! Har selv hatt tøffe tak med helsevesenet, og jeg kjenner til den fortvilelsen du beskriver om at ingen tar deg på alvor selv om noe helt åpenbart er galt. Synes helt klart du skal bearbeide noe av dette hos en psykolog eller psykiater, og tror dessverre NHD er inne på noe veldig viktig: Når du nå kommer på sykehuset, så ikke skjell ut en lege som er uskyldig idet som har skjedd! Kunsten er å få ham på din side fra begynnelsen av, og det skulle ikke være så vanskelig: Fortell om hvor fortvilet du er, hvor sint du føler deg, hva du har gjennomgått - men ikke slik at han føler det er hans skyld! Jeg har personlig svært god erfaring med sykehusleger; de er vanligvis veldig engasjerte og oppriktig bekymret for pasientene sine. Jeg tror det er mest sannsynlig at du vil få en god oppfølging og mye støtte, dersom du ikke skyver legen fra deg med alt sinnet ditt før han rekker å engang skuffe deg. Jeg har selv valgt å gi klar beskjed om hva jeg synes om leger og helsevesenet når jeg begynte hos en ny fastlege i april, og fikk god hjelp av psykiateren min til å fortklare ham noe av det som har skjedd og hvor sterkt det har påvirket meg. Da fikk jeg straks en helt annen behandling: Han tok seg plutselig god tid til å snakke med meg, selv om jeg visste at han egentlig ikke hadde det, og det var faktisk viktig for ham å vise meg og forklare meg at han forstod hvor vanskelig det var for meg å være der. Jeg kunne jo ikke ha fått en bedre respons enn det.

Poenget er: Spill med åpne kort, men rettferdig. Jeg er sikker på at du vil få mye medfølelse når du forteller denne historien til sykehuslegen; iallefall om han er en nogenlunde normal person. Det finnes faktisk noen leger som valgte yrket sitt fordi de oppriktig bryr seg om andre mennesker - selv om jeg kan være enig i at selve systemet virkelig er tungrodd og tidvis ganske kynisk. Iallefall; lykke til! Håper det går bra med deg!

[Gjest beentheredonethat]

Hei Cavatina..

Du har virkelig gått igjen mye og har all rett til å være både sint og bitter.. Men det du bør spørre deg selv nå er om hva det tjener DEG på å tenke på hva som kunne ha skjedd eller burde ha skjedd.. NHD har rett av at du kanskje på sykhuset vil møte en helt uskyldig person , og det å skjelle ut denne personen vil neppe føre til noe spessielt bra. Du kan jo prøve å forklare at du har hatt en del trøbbel med helsevesenet og at det er viktig for deg å få god oppfølging og behandling... Jeg er helt sikker på at en lege vil forstå det. Mitt inntrykk er dessuten at leger er utrolig lojale i forhold til å forsvare kollegaer og arbeidsplassen sin uansett om de kanskje er enig med deg..

Det er greit å forklare hva du ønsker , men gjør det på en normal hyggelig og høflig måte så kommer du som regel mye lenger enn ved sinne....

med tanke på at du har det tøft nå så har jeg gått gjennom noe av det samme som deg.. Jeg har slitt lenge med sykdom og ble ikke helt tatt på alvor. Resultatet i dag er at jeg har fått kronisk leversvikt..Ja jeg har vært både bitter og sint..men en dag våknet jeg opp og fant ut at dette orker jeg ikke lengre.. Jeg bestemte meg for å være glad.. Det å gå rundt i sinne og bitterhet gjorde meg ihvertfall ikke lykkelig.. det funket ikke....Etter mitt råd er det beste du kan gjøre å nullstille deg...det er lite du kan gjøre med fortiden..derfor hjelper det ikke å gå rundt og tenke på det... Tenk på hva du nå selv kan gjøre.. Om du får fikset opp i helsen din nå kan du selv bestemme om du vil gå ned i vekt.. Ja , det hadde vært lettere om du hadde fått hjelp med insulinresistensen får mange år siden..og du hadde kanskje ikke blitt så overvektig..,, men hva kan du gjøre med det nå...

Prøv ¨gi slipp på alle negative og destruktive tanker og konsentrer deg om å fylle hodet ditt og la hele livet ditt styres av opptimisme..positive tanker , håp etc...Jeg lover deg at du vil få det mye bedre med deg selv uansett om du går ned i vekt eller ikke...Start med å føle deg lykkelig NÅ

[Cavatina]

Jeg vet ikke helt hvilke råd du etterspør, men jeg kommer med to:

1. Søk profesjonell hjelp for psyken.

2. Når du kommer på sykehuset, vil du treffe leger som er totalt uskyldige i den urett som er begått mot deg. Prøv å oppføre deg korrekt i forhold til disse. Det er dumt "å rette baker for smed".

Personer som oppfører seg korrekt og høflig får alltid langt bedre service og behandling enten det er i helsevesenet, i banken, på IKEA eller reisebyrået.

Prøv å finne en lege på sykehuset "ditt" som du kan få et godt og trygt forhold til. Det vil ikke minst du tjene på.

_Hvis_ jeg kommer inn på sykehuset er nok riktigere å si. Det virker rett og slett som om de ikke er interesserte i å hjelpe meg i det hele tatt, dessverre.

I det nyeste brevet jeg fikk fra dem igår legger de all skyld for papirrotet på meg og min lege, og sier at det er _min_ oppgave (!) å finne papirene som er borte. Men det er jo akkurat det jeg har forsøkt på siden legen min etterlyste svar fra sykehuset første gang i mai 2000! Det hjelper jo ikke å purre på sykehuset, for de purringene de _har_ fått har de aldri svart på, hverken de skriftlige eller muntlige. Så hva mer kan jeg gjøre da for å finne papirene? Jeg misliker sterkt at papirer med sensitiv informasjon om meg er på avveie (kopi av hele journalen min fra legesenteret fulgte med den første henvisningen).

Jeg fikk ifjor et brev fra min lege hvor han bekrefter at den første henvisningen _ble_ sendt, (både når og hvordan), samt at sykehuset har fått purring fra ham pr. telefon og lovet tilbakemeldinger, men at ingen tilbakemeldinger foreligger. Dette har jeg nå sendt kopi av til dem.

I sommer fikk jeg muntlig bekreftelse fra legesenteret om at den andre henvisningen ble sendt 13. mai i år.

Er det egentlig så rart at jeg sliter psykisk når både overlegen på avdelingen jeg er henvist til og sjefslegen på sykehuset, begge sier at det er min og legens feil at de ikke har mottatt henvisningene?

Jeg opplever dem som fryktelig steile. Hvordan skal jeg klare å ha tillit til et sykehus hvor de har rotet slik, og står så hardnakket på at de finner det helt _utenkelig_ at to henvisninger kan forsvinne i systemet deres? Jeg klarer det ikke, selv om hver enkelt lege jeg ville møtt på der er uskyldig.

Det eneste jeg ønsker av dem nå er å få klarhet i hvor papirene mine er, og deretter bli behandlet på et annet sykehus. For jeg er stygt redd for min egen reaksjon dersom jeg må behandles på dette sykehuset og de skulle komme til å gjøre en feil.