Gleden over hva jeg har blir kvalt av frykten for å miste det..

[Utafor]

Etter lang tid med grubling over min egen psyke sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg er ikke istand til å glede meg over hva jeg har.. isteden drukner jeg meg selv i frykt for å miste det. Dette spesielt mennesker jeg er glad i. Jeg får skikkelig panikk når jeg tenker på at venner/familie/kjæledyr skal forsvinne.. Det være seg flytte, få seg andre venner, glemme meg eller dø.. Jeg ser jo veldig tydelig at nettopp denne panikken for at de skal forsvinne ødelegger forholdene. Jeg kveler de få vennene jeg klarer å knytte meg til. Ellers har jeg store problemer med å knytte meg til noen som helst.. Er så utrolig ensom, men tør ikke bli glad i noen, for tenk om de forsvinner.. Jeg vet at dette høres hysterisk og dumt ut, men det har blitt et stort problem for meg(har iallefall endelig blitt klar over det nå). Hva kan jeg gjøre for å glede meg over det jeg har istedenfor å bli hysterisk fordi de kan forsvinne?

Mvh

[Gjest Ingrid26]

"Etter lang tid med grubling over min egen psyke sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg er ikke istand til å glede meg over hva jeg har.. isteden drukner jeg meg selv i frykt for å miste det."

Det er leit å lese at du ikke kan glede deg over hva du har når du HAR det i livet ditt. Det er leit. Hvorfor kan du ikke tillate deg det? Hva er du egentlig redd for? Å elske noen innebærer også å våge å stå i og takle redselen for hva som kan skje...ingen vet noe om morgendagen...

Å elske noen innebærer også risikoen for å miste noen...

"Jeg ser jo veldig tydelig at nettopp denne panikken for at de skal forsvinne ødelegger forholdene. Jeg kveler de få vennene jeg klarer å knytte meg til."

Jeg vil ikke si at du kveler de du klarer å knytte til deg, men du sårer de nok når du ikke lar dem få ta del i livet ditt når de ønsker det..., og du gjør deg selv aller mest vondt som ikke klarer å tillate deg å elske og å bli elsket igjen...

"Ellers har jeg store problemer med å knytte meg til noen som helst.. Er så utrolig ensom, men tør ikke bli glad i noen, for tenk om de forsvinner.. Jeg vet at dette høres hysterisk og dumt ut, men det har blitt et stort problem for meg(har iallefall endelig blitt klar over det nå). Hva kan jeg gjøre for å glede meg over det jeg har istedenfor å bli hysterisk fordi de kan forsvinne?"

Vanskelig å svare på for meg som ikke er noen psyk.viter... jeg er bare et menneske med livserfaringer..., men når det er sagt så håper jeg at du vil finne ut av dette, og kanskje du til og med trenger hjelp av noen. Hvis du ikke klarer og ordne opp selv og selv bestemmer deg for og ikke vil ha hjelp, så velger du også et liv i ensomhet og uten bånd til noen...

Det er trist og gjør vondt å lese for noe er galt siden du ikke klarer å knytte bånd.

Det er ofte tryggest å ha mennesker på litt avstand, spesielt hvis man har dårlige erfaringer med nettopp å knytte bånd... For med avstand da slipper man å "kle" av seg, men du verden så godt det er å ha en eller fler som kjenner deg ut og inn og som alltid vil være der for deg uansett - nettopp fordi de elsker deg, og de elsker deg for den du er.

Men det innebærer også at man må leve med risikoen for å miste noen...

Men er et liv i ensomhet det du vil foretrekke? Du vet og har utifra det jeg leser erfart å elske noen... Hva er vil du?

Å leve alene å holde mennesker på avstand, eller å leve et liv der du har mennesker, et eller fler, rundt deg eller i livet ditt som elsker deg og gir deg masse og som viser deg at du betyr masse for dem igjen - at du er verdifull!

Er det ikke bedre å elske og å bli elsket igjen, og å lære seg å leve med redselen for å miste, enn å miste/avvise før man vet...kanskje du aldri vil miste...

Noen trenger deg!

HVEM VISSTE VEL AT DE DAGENE SOM KOM OG GIKK VAR LIVET!!!!!!

Mvh

[Utafor]

"Etter lang tid med grubling over min egen psyke sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg er ikke istand til å glede meg over hva jeg har.. isteden drukner jeg meg selv i frykt for å miste det."

Det er leit å lese at du ikke kan glede deg over hva du har når du HAR det i livet ditt. Det er leit. Hvorfor kan du ikke tillate deg det? Hva er du egentlig redd for? Å elske noen innebærer også å våge å stå i og takle redselen for hva som kan skje...ingen vet noe om morgendagen...

Å elske noen innebærer også risikoen for å miste noen...

"Jeg ser jo veldig tydelig at nettopp denne panikken for at de skal forsvinne ødelegger forholdene. Jeg kveler de få vennene jeg klarer å knytte meg til."

Jeg vil ikke si at du kveler de du klarer å knytte til deg, men du sårer de nok når du ikke lar dem få ta del i livet ditt når de ønsker det..., og du gjør deg selv aller mest vondt som ikke klarer å tillate deg å elske og å bli elsket igjen...

"Ellers har jeg store problemer med å knytte meg til noen som helst.. Er så utrolig ensom, men tør ikke bli glad i noen, for tenk om de forsvinner.. Jeg vet at dette høres hysterisk og dumt ut, men det har blitt et stort problem for meg(har iallefall endelig blitt klar over det nå). Hva kan jeg gjøre for å glede meg over det jeg har istedenfor å bli hysterisk fordi de kan forsvinne?"

Vanskelig å svare på for meg som ikke er noen psyk.viter... jeg er bare et menneske med livserfaringer..., men når det er sagt så håper jeg at du vil finne ut av dette, og kanskje du til og med trenger hjelp av noen. Hvis du ikke klarer og ordne opp selv og selv bestemmer deg for og ikke vil ha hjelp, så velger du også et liv i ensomhet og uten bånd til noen...

Det er trist og gjør vondt å lese for noe er galt siden du ikke klarer å knytte bånd.

Det er ofte tryggest å ha mennesker på litt avstand, spesielt hvis man har dårlige erfaringer med nettopp å knytte bånd... For med avstand da slipper man å "kle" av seg, men du verden så godt det er å ha en eller fler som kjenner deg ut og inn og som alltid vil være der for deg uansett - nettopp fordi de elsker deg, og de elsker deg for den du er.

Men det innebærer også at man må leve med risikoen for å miste noen...

Men er et liv i ensomhet det du vil foretrekke? Du vet og har utifra det jeg leser erfart å elske noen... Hva er vil du?

Å leve alene å holde mennesker på avstand, eller å leve et liv der du har mennesker, et eller fler, rundt deg eller i livet ditt som elsker deg og gir deg masse og som viser deg at du betyr masse for dem igjen - at du er verdifull!

Er det ikke bedre å elske og å bli elsket igjen, og å lære seg å leve med redselen for å miste, enn å miste/avvise før man vet...kanskje du aldri vil miste...

Noen trenger deg!

HVEM VISSTE VEL AT DE DAGENE SOM KOM OG GIKK VAR LIVET!!!!!!

Mvh

Heisann, takk for at du tok deg tid til å svare meg. Setter stor pris på det. Så og si alle jeg noen sinne har vært glad i har forlatt meg på en eller annen måte. Min mor døde da jeg var 14, venner har forsvunnet en etter en fordi jeg har vært for avhengig av dem, for intens. Jeg er utrolig redd, ensom. NEI, jeg kan ikke se for meg en fremtid i ensomhet. Det er dette jeg frykter mest av alt. Jeg vet det er bedre å knytte seg til folk, men gjør jeg det kommer frykten.. Skal ta opp dette med min psykiatrer neste gang jeg skal dit. Bevisstheten om denne sammenhengen er veldig ny for meg, og jeg undres veldig over hvorfor jeg er slik. Det skremmer meg..

Mvh

[Alja]

Kanskje noe av nøkkelen ligger i å aksepterer det ufyselige faktum at du når som helst kan miste hva som helst. Du kan til og med miste alt på en gang. Livet kan når det finner for godt påføre deg smerte og savn.

Det øyeblikket vi greier å akseptere vår mangel på kontroll, er det høyst sannsynlig at vi slutter å kjempe så innbitt for denne utopien. Det er så mye i livet vi ikke kan kontrollere, liv og død for eksempel.

Jeg bruker sikkerhetsseler og har livsforsikring, men jeg sender ikke mann og unger til legen annen hver uke for å sjekke om alt er bra. Dersom legen kunne gi en total helsegaranti (som h*n selvfølgelig ikke kan) kan de komme friske og lykkelige ut fra legekontoret og bli kjørt ned av en buss og dø.

Ser du poenget? Det vi ikke har makt over, bør vi ikke bruke krefter på. Hvis du ikke kan gjøre noe med det, IKKE GJØR DET.

Bruk heller kreftene på det du kan påvirke.

Det eneste du kan være sikker på med vennskap er at før eller siden vil du bli skuffet og såret. Før eller siden vil DU skuffe og såre. Noen vennskap vil tåle prøven andre vil ta slutt.

Problemene vil komme av seg selv. Du trenger ikke lete dem opp. Nyt det heller når de ikke er her.

Dette blir kanskje et litt lettvindt og enkelt svar på et dypt problem. Jeg mener ikke å være flåsete, men jeg tror faktisk veien til trygghet ikke går via absolutt sikkerhet, men via det å akseptere at tap og smerte kan/vil være en del av selv de hyggeligste opplevelser/vennskap.

God idé å ta det opp med behandler.

Lykke til med en tryggere usikker fremtid.

mvh

[Utafor]

Kanskje noe av nøkkelen ligger i å aksepterer det ufyselige faktum at du når som helst kan miste hva som helst. Du kan til og med miste alt på en gang. Livet kan når det finner for godt påføre deg smerte og savn.

Det øyeblikket vi greier å akseptere vår mangel på kontroll, er det høyst sannsynlig at vi slutter å kjempe så innbitt for denne utopien. Det er så mye i livet vi ikke kan kontrollere, liv og død for eksempel.

Jeg bruker sikkerhetsseler og har livsforsikring, men jeg sender ikke mann og unger til legen annen hver uke for å sjekke om alt er bra. Dersom legen kunne gi en total helsegaranti (som h*n selvfølgelig ikke kan) kan de komme friske og lykkelige ut fra legekontoret og bli kjørt ned av en buss og dø.

Ser du poenget? Det vi ikke har makt over, bør vi ikke bruke krefter på. Hvis du ikke kan gjøre noe med det, IKKE GJØR DET.

Bruk heller kreftene på det du kan påvirke.

Det eneste du kan være sikker på med vennskap er at før eller siden vil du bli skuffet og såret. Før eller siden vil DU skuffe og såre. Noen vennskap vil tåle prøven andre vil ta slutt.

Problemene vil komme av seg selv. Du trenger ikke lete dem opp. Nyt det heller når de ikke er her.

Dette blir kanskje et litt lettvindt og enkelt svar på et dypt problem. Jeg mener ikke å være flåsete, men jeg tror faktisk veien til trygghet ikke går via absolutt sikkerhet, men via det å akseptere at tap og smerte kan/vil være en del av selv de hyggeligste opplevelser/vennskap.

God idé å ta det opp med behandler.

Lykke til med en tryggere usikker fremtid.

mvh

Tusen takk for respons. Innser jo selv at dette ikke er sundt, men jeg sliter virkelig med å snu tankegangen min. Kjenner at jeg er hysterisk og redd.. men vet jeg må slutte med det fordi det bare ødelegger. Er fullstendig klar over at jeg ikke kan ha kontroll over alt, hverken liv eller død, eller andres hode.. Jeg vet at man etter å ha blitt såret bør heve hodet og forsøke på nytt.. men jeg klarer det bare ikke. Trekker meg heller inn i skallet mitt og prøver å gjøre meg usårbar.. vet dette er skikkelig teit..

Mvh