Lurer på hva jeg skal gjøre nå??

[Gjest fortvilet ventende]

Vi ble godkjente som adoptivforeldre for ca ettt år siden, og vi regner med at det snart er vår tur til å få tildelt et barn.

Nå er saken den at jeg for tiden er deprimert. Jeg er sykmeldt fra jobben, men har oppgitt en annen grunn enn den virkelige. Dette pga adopsjonen. Jeg har lest her på DOL at det kan bli problemer dersom man har hatt en depresjon. Og vi ønsker oss så inderlig dette barnet, og mener vi er fullt ut i stand til å gi barnet en god oppvekst. Selvom jeg har opplevd noe veldig vanskelig i sommer og som følge av det har fått en depresjon.

Saken er at jeg ønsker å gå i gruppeterapi for å snakke om det som har skjedd, få hjelp til å bearbeide det og den påfølgende depresjonen. Det er psykoterapigruppe i nærheten her vi bor. En kollega av meg går der og synes det er til stor hjelp, og at det er veldig godt å få snakket ut om tingene. Det er en psykolog som leder gruppa. "Problemet" er at denne gruppa får driftstøtte, sånn at man bare betaler vanlig egenandel til "taket" er nådd, deretter ingenting. Det er egentlig fint, for vi har ikke anledning til dyre psykologtimer som må betales selv(sparer alt vi kan avse til adopsjonen og reisa). Problemet med det er at det vel blir registrert at jeg får psykologhjelp, og det har jeg altså ikke lyst til pga adopsjonen.

Har noen en ide om hva jeg bør gjøre. Det er fryktelig å ha behov for hjelp, men ikke tørre å ta imot det av redsel for å miste det etterlengtede barnet.Bare min mann vet om depresjonen. Jeg tar meg sammen så godt jeg kan når jeg er sammen med andre for at ingen skal forstå hvordan det ligger an. Men det fører også til at jeg er minst mulig ute blant folk.

Denne situasjonen er fortvilet. Det vil bare være til gode for barnet vårt at jeg får hjelp mener jeg, men har altså forstått det sånn at BUFA ser det på en annen måte. Er man hjelpetrengende pga en depresjon er man visst uegnet som foreldre.

Gode råd????

[molli]

Slik du beskriver situasjonen, er dette et resultat av en bestemt hendelse som fant sted i sommer. Hvis det er en reaksjon på den, så er det da helt naturlig å ha et midlertidig behov for hjelp!!? Ingen kan vel nekte deg å adoptere et barn pga en slik filleting??? Hva er det egentlig adopsjonsbyråene forlanger? Supermann og hans kone?

[Gjest anomym i kveld]

Å, jeg føler sånn med deg! Jeg har dessverre ikke noe erfaring med dette, så jeg kan ikke gi deg noen gode råd. Må bare få ønske deg lykke til og håper du får den hjelp du trenger og at du i ettertid også får adoptere det barnet du/dere ønsker dere.

Jeg har også fulgt med på de innleggene som har stått her i det siste om depresjoner etc., og priser meg lykkelig for at vår adopsjon var fullført da jeg møtte veggen. Jeg hadde ikke vært hjemme i mer enn ett år med vårt barn før jeg fikk problemer og måtte begynne på lykkepillen. Nå har jeg brukt den i over ett år. Jeg prøvde å trappe ned i sommer uten hell, og måtte gå i gang igjen med en daglig pille. Føler meg allikevel som en god og ressurssterk mor som ikke har problemer med å passe på barn, og ha den daglige omsorgen for h*n. Jeg skjønner etterhvert at jeg kan være heldig som ikke fikk disse problemene tidligere, for da hadde det skapt problemer for vår adopsjon. Jeg har opplevd mye de siste årene som jeg aldri har tatt meg tid til å bearbeide, og plutselig så kom den berømte domino-effekten og slo meg helt ut. Jeg føler at jeg er på bedringens vei, og at jeg har kommet styrket ut av dette. Håper du får den hjelp du trenger, og at det ikke skaper problemer for deres videre adopsjon.

Tenker på deg og sender posivitve vibber¨^^^¨''****'''

Lørdagsklem fra en

[Gjest gruff]

Slik du beskriver situasjonen, er dette et resultat av en bestemt hendelse som fant sted i sommer. Hvis det er en reaksjon på den, så er det da helt naturlig å ha et midlertidig behov for hjelp!!? Ingen kan vel nekte deg å adoptere et barn pga en slik filleting??? Hva er det egentlig adopsjonsbyråene forlanger? Supermann og hans kone?

Ja, fordommene er dessverre store når det gjelder depresjon og adopsjon. Fryktelig at man ikke tør å be om hjelp når man har behov for det - for å unngå og bli dømt uegnet som foreldre. Skulle tro vi levde i hekseprosessenes tid!!!!

[Gjest BlirMammaSnart?]

Jeg kan ikke gi deg noen råd, men du er i mine tanker, og jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen en som gudskjelov storkoser meg i prossesen selvom vi som amnge andre også møter mye motstand.

[en i helsevesenet]

Kjære deg.

Det er ikke enkelt å gi gode råd, men jeg føler med deg. Og kjenner meg litt igjen i situasjonen; her må man bare holde seg frisk!

Først av alt ville jeg sikkert hatt de samme betenkeligheter som deg for at noe skulle komme på "rullebladet" mitt.

Imidlertid tenker jeg at det nå er viktig for deg å komme deg ut av denne vonde situasjonen og komme deg videre. For deg selv og for barnet du venter på er det viktig at du nå får den hjelpen du trenger.

Kan hende du kunne prøve andre kanaler enn den nevnte samtalegruppa i første omgang?

Har du en fastlege som du føler deg trygg på og som du kunne tatt dette opp med?

Og Bufa kan vel ikke ha kontroll med alt, jeg kan ikke skjønne at de må få vite om dette dersom du nå får hjelp og kan legge dette bak deg.

Når du har kommet deg gjennom dette, er du kan hende enda bedre rustet til foreldre-rollen!

Lykke til!

Hilsen

[Gjest anynom nå]

Ja du har kommet i en vanskelig situasjon - det er helt sikkert. Jeg føler virkelig med deg, men vet ikke hva jeg skal råde deg til i den situasjonen du er.

Generelt ville mitt råd til en som har en depresjon være å gå til behandling, f.eks i gruppeterapi som du har lyst til. Når man venter barn er det ekstra viktig å få bearbeidet og bli ferdig med det som har skapt depresjonen.

Men det er et vanskelig dilemma, for du har rett i at du kan få problemer med BUFA dersom de får vite om det.Det er vel mest sannsynlig at de ikke får greie på det siden dere er godkjente for ett år siden og venter tildeling snart. Så kanskje bør du ta sjansen på behandling?

Vi fikk avslag fra BUFA fordi jeg hadde hatt en situasjonsutløst depresjon i 2 1/2 måned. Hadde vært sykmeldt og gått i psykoterapi.

De forlangte uttalelse fra psykologen. Jeg hadde ikke lyst til det, for det man snakker om i psykoterapi er så følsomt og personlig, og forutsetningene når man går inn i behandlingen er at det man snakker om er helt fortrolig. Psykologen var også helt i mot å utgi opplysninger. Jeg mente det ville være tilstrekkelig om psykologen bekreftet at det var en situasjonsutløst depresjon, at jeg var frisk og hadde en god prognose. Men nei, de skulle ha alle detaljer om årsaken til depresjonen hvordan behandlingen hadde forløpt osv. Jeg måtte gå med på det, for jeg fikk klar beskjed av sjefen i BUFA om at de ville bruke det som avslagsgrunn dersom de ikke fikk disse opplysningene.

Min psykolog var helt klar. Jeg var frisk, hadde en god og stabil helsetilstand og god prognose. Han bekreftet også at depresjonen var utløst av spesielle hendelser (og måtte altså fortelle om disse hendelsene). Han svarte veldig utfyllende på alle spørsmålene fra BUFA.

Hvorfor BUFA på liv og død måtte ha disse opplysningene forstår jeg ikke, for de tok ikke hensyn til det. De skrev i avslaget at de ikke kunne tilslutte seg min psykologs vurderinger av min psykiske helsetilstand.(En gang deprimert alltid deprimert).Ganske utrolig når de aldri har truffet meg. Må legge til at sosialrapporten var strålende og med anbefaling, og at det ikke var noen merknader på legeattesten fra fastlegen.

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger. Håper du både får hjelp med depresjonen og får det etterlengtede barnet.

[Mamta]

Kjære deg.

Har selv vært i en liknende situasjon. Som andre her påpeker, er det viktigste for deg nå at DU får hjelp, både av hensyn til deg selv og det barnet dere venter.

Etter hva jeg har forstått, skalpsykoterapi være en av de tyngste terapiformene hvor man må regne med å bruke lang tid i behandling. Mulig jeg tar feil altså. Du må selvsagt vurdere hva som er best for deg i deres situasjon. Men hva med å forsøke noen enkelttimer hos psykolog til å begynne med?

Ellers har jeg god erfaring med samtale hos prest, diakon e.l. Kirkens SOS tilbyr også enkelte steder samtale/ sjelesorg gratis og uforpliktende på den måten at dette ikke kommer med på'rullebladet'. Du behøver ikke ha en gudstro for å søke hjelp disse stedene.

Måtte det ordne seg til det beste for deg!

Trøsteklem fra

[Gjest psykk]

Kjære deg.

Har selv vært i en liknende situasjon. Som andre her påpeker, er det viktigste for deg nå at DU får hjelp, både av hensyn til deg selv og det barnet dere venter.

Etter hva jeg har forstått, skalpsykoterapi være en av de tyngste terapiformene hvor man må regne med å bruke lang tid i behandling. Mulig jeg tar feil altså. Du må selvsagt vurdere hva som er best for deg i deres situasjon. Men hva med å forsøke noen enkelttimer hos psykolog til å begynne med?

Ellers har jeg god erfaring med samtale hos prest, diakon e.l. Kirkens SOS tilbyr også enkelte steder samtale/ sjelesorg gratis og uforpliktende på den måten at dette ikke kommer med på'rullebladet'. Du behøver ikke ha en gudstro for å søke hjelp disse stedene.

Måtte det ordne seg til det beste for deg!

Trøsteklem fra

Noen går i psykoterapi i årevis. Det betyr ikke at man er syk i årevis, men at man bruker psykoterapien som et redskap til personlig utvikling osv.Det å gå i psykoterapi skal ikke være diskvalifiserende for å adoptere. Det er nok ikke- men burde være et stort pluss for å få adoptere. Det tar ikke lenger tid å bearbeide en depresjon i psykoterapi enn i andre samtaleformer, men mange ønsker altså å fortsette for å utvikle seg videre - faglig og/eller personlig. Det kan da umulig brukes i mot en? Det er også forebyggende for nye depresjoner, og bidrar til en god psykisk fordøyelse.

[Mamta]

Noen går i psykoterapi i årevis. Det betyr ikke at man er syk i årevis, men at man bruker psykoterapien som et redskap til personlig utvikling osv.Det å gå i psykoterapi skal ikke være diskvalifiserende for å adoptere. Det er nok ikke- men burde være et stort pluss for å få adoptere. Det tar ikke lenger tid å bearbeide en depresjon i psykoterapi enn i andre samtaleformer, men mange ønsker altså å fortsette for å utvikle seg videre - faglig og/eller personlig. Det kan da umulig brukes i mot en? Det er også forebyggende for nye depresjoner, og bidrar til en god psykisk fordøyelse.

Takk for nyttige opplysninger om psyoterapi. At denne terapiformen skal være diskvalifiserende for en adoptivsøker, ser jeg da heller ingen grunn til å hevde. Som deg syns jeg tvert imot at det måtte være et pluss at en person (som tilfeldigvis er adoptivsøker)velger å gjøre noe med sin depresjon/ nedstemthet.

Likevel har jeg gjennom dette forumet fått det inttrykk at man fra BUFA inntar en svært restriktiv holdning til adoptivsøkere som har hatt diagnosen depresjon i èn eller annen form. Trist nok.

Vennlig hilsen

[Li Mingli]

BUFA kommer ikke inn i bildet igjen når du allerede er godkjent. Det er vel din fastlege eller annen lege du skal ha attest fra etter du har fått tildeling. Det er hva disse skriver på legeattesten som teller for deg. BUFA får ikke vite om du har gått i psykoterapi med mindre du forteller det selv. Men som sagt teller det hva din allmenlege skriver på den legeattest som giverlandet krever etter tildeling. Selv gikk jeg i behandling psykoterapeutisk og brukte lykkepiller og fikk redusert pris slik du nevner - men det fikk ikke BUFA vite. Mye av depresjonen kom av slitsomme prøverørsbehandlinger og adopsjonsprosessen. Idag har jeg et barn fra Kina men jeg var redd for ikke å få adoptere. Klarer meg helt fint nå. BUFA får ikke vite mer enn det som står i sosialrapport og på de attester som innhentes !!