Vondt når andre blir gravide

[Gjest ikke undertegnet]

Dette innlegget skriver jeg uten nick fordi jeg synes det er litt sårt og vanskelig. Jeg har adoptert to barn, og ville aldri ha vært dem foruten. Men allikevel så kjenner jeg at det "stikker" litt når nære venner eller familiemedlemmer forteller at de er gravide. En kollega er gravid med tvillinger etter prøverørsmetoden, og jeg liker rett og slett ikke å se den store magen hennes og høre når hun legger ut om graviditeten sin. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg reagerer sånn, for jeg elsker mine barn dypt og inderlig. Men det jeg lurer på om det er, er at jeg hver gang andre blir gravide blir minnet på at jeg ikke har lykkes som kvinne. At jeg ikke har fått til det som "alle andre" kvinner får til. Jeg skriver dette for å høre om andre som har blitt adoptivmødre av og til kan ha det på samme måte?

[Gjest blir snart adoptivmor også]

Hei!

Jeg har vært gravid, og har ett egenfødt barn. Naturmetoden. I etterkant har vi strevet veldig med å bli gravide med nr. 2, har hatt flere ivf-forsøk som var mislykkede. Nå venter vi adoptivbarn. Jeg har også hatt perioder der det var veldig vanskelig å glede meg over andres graviditeter. Tror det er fordi jeg så inderlig har ønsket meg ett barn til, samt at det er sårt at andre oppnådde så lett det vi strevde sånn med. Dessuten tenkte jeg på den fantastiske opplevelsen det er å være gravid. Alt dette har blitt lettere etter at vi startet adopsjonsprosessen. Selv om jeg til tider syns denne prosessen er veldig langdryg og tung sånn sett, og at jeg av og til derfor enda tenker hvor lettvint det er for dem som bare blir gravide uten hjelp. Vi lengter nå til å få adoptivbarnet vårt og håper det går fort.

[Gjest ChiengMai]

Jeg vet at jeg har vært heldig som har vært forskånet fra å kjenne denne sårheten over andres graviditet, for jeg har inntrykk av at det er temmelig vanlig blant infertile kvinner å føle det slik.

Det er vel noe ved det at jeg aldri har følt meg mislykket som kvinne fordi jeg ikke har blitt gravid noen gang, det er nok helt andre ting som har fått meg til å føle meg mislykket av og til. :-)

Mange har det som deg, og det er _lov_ til å føle slik. Tror ikke heller det har noe med hvorvidt man elsker de eller ikke elsker de barna man får å gjøre. Følelser er vanskelig å styre.

[Koreagull]

...at infertilitet får kvinner til å føle at de ikke er fullt ut kvinner.

Når folk hører at vi valgte å ikke gå gjennom ivf-karusellen, er de innmari kjappe med å si: "ja, det må være tungt å hele tiden tenke at man ikke er fullverdig kvinne." Det har faktisk aldri slått meg at jeg ikke er en fullverdig kvinne fordi jeg har PCO. Det er jo j****g lite jeg kan gjøre med det, som ikke allerede har blitt gjort!

For å sette det litt på spissen så er det nesten som å si at en fotballspiller med et knekket ben ikke er en fullverdig fotballspiller.Alt han som fotballspiller har gjort før han ble skadet, samt alt han vil utrette når skaden er leget, teller liksom ikke. Jeg håper virkelig at det ikke finnes mange fotballspillere som føler seg mindreverdig pga. skader...

Noe helt annet er det å føle et savn når andre blir gravide og ikke en selv. Vi som ufrivillig barnløse går jo på en måte "glipp av noe",nemlig det å kjenne at det et liv vokser i oss og alt det som følger. På samme måte vil jeg tro at de som ikke får barn gjennom adopsjon, også går glipp av noe. Før vi bestemte oss for å adoptere var tøft å treffe "de heldige". Nå når avgjørelsen er tatt tenker jeg med glede at "snart" er det vår tur!;o) Det er uansett lov til ha lyst til å oppleve alt en graviditet er (på godt og vondt..),men la ALDRI noen få deg til å føle at du ikke har lykkes som kvinne fordi du har "måttet" adoptere.

Føl savn når du føler for å savne, og gled deg så over englene du har fått ;o)

Håper du skjønner hva jeg mener... ;o)

Kjempeklem fra

[nanchang]

Vondt når andre ble gravide hadde jeg massevis av da jeg var i lagebarnsjøl-årene, men da beslutningen om adopsjon var tatt så forandret dette seg - unner andre magene sine, og føler glede på deres vegne, det må jeg ærlig si. At min mage ikke skulle bære fram liv, det har jeg fra da av ikke hatt problemer med å akseptere. Slik er det bare! Og bra er det, for da kunne jeg bli mamma på den andre måten!

[Gjest vil jeg allikevel ikke skrive under]

Den første tanken som slo meg, var at jeg er så glad jeg ikke er i dine sko.

Jeg blir hoppende glad over at søster'n min er gravid igjen. Og at mine venninder føder i "hytt og pine".

Jeg er så utrolig priviligert som får denne muligheten til og få ett "hjertebarn", oppleve en "graviditet" som er helt uniq, som mannen min sier: Vi er heldig som er "gravide" begge to.

Håper du en gang vil oppleve og kunne glede deg over dine medmenneskers lykke. Du burde jobbe med det, ellers vil du aldri bli helt lykklig.

Alle er ikke forudt og ha det likt, men det betyr ikke at man skal bli misunnlig på hverandre.

Anbefaler en "samtaleterapaut" til og hjelp deg og komme over dette. Det blir noe sårt, du rett og slett må lære deg og komme over.

Du har barn, du har opplevd noe som ikke "de" har. Kos deg heller med det.

I all vennlighet

[Tuttelutt]

Er i enig med det andre skriver at å være fullkommen kvinne kan du være uten å føde barn!

Jeg har den glede av å være mor til et barn på 3 år,som kommer fra egen mage.

Men selv om flesteparten av graviditetene er ukompliserte, så er det noen få som er skikkelig kjipe. Mitt var det. Jeg trenger ikke komme inn på alt, men jeg var ikke frisk én dag. Var innlagt på sykehus, lenket til rullestol, barnet holdt på å dø pga vanskelig fødsel ++ en masse senkomplikasjoner.

Alt i alt er vi altså glad vi har ett eget barn, men selv før dette tenkte vi at vi ikke selv nødvendigvis måtte få egne barn. Og nå venter vi på Prinsessen vår.

Det var den enkleste graviditeten i hele verden. Selv om det tar lang tid og det er noen skjebner bak.

Så slapp jeg svangerskap, fødsel og 13 måneders bleiestell og nattevåk på en tildelingstelefon.

Det kunne ikke blitt bedre!!!

[Gjest ikke undertegnet]

Uff, jeg blir trist når jeg leser innlegget ditt. Det å føde barn har vel absolutt ingenting med det å lykkes med å være kvinne å gjøre. I vårt samfunn er det slett ikke slik vår "verdi" blir målt. For meg er det helt ubegripelig at du kan tenke slik når du har fått 2 barn. Håper virkelig dette er noe du holder for deg selv.

[Gjest ironi,hvis du ikke skjønte det]

Uff, jeg blir trist når jeg leser innlegget ditt. Det å føde barn har vel absolutt ingenting med det å lykkes med å være kvinne å gjøre. I vårt samfunn er det slett ikke slik vår "verdi" blir målt. For meg er det helt ubegripelig at du kan tenke slik når du har fått 2 barn. Håper virkelig dette er noe du holder for deg selv.

ja, det kunne jo være farlig dersom vi har forskjellige tanker om ting. For all del, hold det for deg selv, og lat som om du er normal...... Hallo?!?!!?

[Koreagull]

ja, det kunne jo være farlig dersom vi har forskjellige tanker om ting. For all del, hold det for deg selv, og lat som om du er normal...... Hallo?!?!!?

-

[Gjest vil jeg allikevel ikke undertegne]

ja, det kunne jo være farlig dersom vi har forskjellige tanker om ting. For all del, hold det for deg selv, og lat som om du er normal...... Hallo?!?!!?

Hvorfor så fientlig innstilt til innlegget over?

Du skriver:

ja, det kunne jo være farlig dersom vi har forskjellige tanker om ting. For all del, hold det for deg selv, og lat som om du er normal...... Hallo?!?!!?

"lat som du er normal", så du synes ikke selv at dette er normal varianten.

Jeg synes oppriktig det er trist at folk som har slike problemer, ikke søker proffesjonel hjelp.

Slenge ut en masse shit som du gjør, hjelper heller ikke hennes situasjon, uansett om du mener det for og ta henne i forsvar.

Voksne mennesker med to skjønne barn, burde føle at dette rekker. Hva mer kan man forlange?

Jeg skal bare presisere at det ikke er jeg du skriver til, men bare en som blander seg inn.(Mitt innlegg ligger lenger nede).

Hvorfor har du ett behov for og halshugge en som diskuterte på en saklig og en oppriktig måte.

Vennlig hilsen en som gudskjelov ikke har så liten lunte som deg

[Gjest Cebuano]

Jeg har faktisk aldri følt det som du her beskriver.Jeg har aldri hatt noe stort og inderlig ønske om å gå gravid og "lykkes som kvinne" heller.

Det som er utrolig irriterende er at andre rett og slett ikke tror meg når jeg sier det.

Jeg gleder meg faktisk over veninner, søstre og svigerinner som blir gravide.

Men det du føler er nok ingen uvanlig følelse.

[Gjest BlirMammaSnart?]

Jeg har faktisk aldri følt det som du her beskriver.Jeg har aldri hatt noe stort og inderlig ønske om å gå gravid og "lykkes som kvinne" heller.

Det som er utrolig irriterende er at andre rett og slett ikke tror meg når jeg sier det.

Jeg gleder meg faktisk over veninner, søstre og svigerinner som blir gravide.

Men det du føler er nok ingen uvanlig følelse.

Jeg tror deg så absolutt, selv er jeg nemlig av samme oppfatning.

Det og være kvinne kommer nok ikke med veene nei.

Mvh

[Koreagull]

Hvorfor så fientlig innstilt til innlegget over?

Du skriver:

ja, det kunne jo være farlig dersom vi har forskjellige tanker om ting. For all del, hold det for deg selv, og lat som om du er normal...... Hallo?!?!!?

"lat som du er normal", så du synes ikke selv at dette er normal varianten.

Jeg synes oppriktig det er trist at folk som har slike problemer, ikke søker proffesjonel hjelp.

Slenge ut en masse shit som du gjør, hjelper heller ikke hennes situasjon, uansett om du mener det for og ta henne i forsvar.

Voksne mennesker med to skjønne barn, burde føle at dette rekker. Hva mer kan man forlange?

Jeg skal bare presisere at det ikke er jeg du skriver til, men bare en som blander seg inn.(Mitt innlegg ligger lenger nede).

Hvorfor har du ett behov for og halshugge en som diskuterte på en saklig og en oppriktig måte.

Vennlig hilsen en som gudskjelov ikke har så liten lunte som deg

Er ikke ute etter å henge ut noen eller slenge shit, men jeg reagerer på noen kan vente at det som er ubegripelig for én også skal være det for en annen, eller at noen skal bestemme hva andre burde føle. Ser heller ikke noen grunn til hun som startet tråden skal holde sine problemer for seg selv hvis dette er noe hun har lyst til å lufte.

Når det er sagt er jeg tilhenger av at alles meninger er velkomne i et diskusjonsforum.

;o)

[favn]

Uff, dette må jeg bare svare på selv om jeg ikke har adoptert barn.

Kjære deg, 'å lykkes som kvinne' er et antikvert uttrykk som ikke hører hjemme noen steder i dag. Å være kvinne ( eller mann) står ikke i et proposjonalt forhold til mengden egenproduserte barn.

Gled deg over lykken du / dere har fått gjennom deres to barn - og la andre glede seg over _deres_ lykke.

[Gjest vil jeg allikevel ikke undertegne.]

Uff, dette må jeg bare svare på selv om jeg ikke har adoptert barn.

Kjære deg, 'å lykkes som kvinne' er et antikvert uttrykk som ikke hører hjemme noen steder i dag. Å være kvinne ( eller mann) står ikke i et proposjonalt forhold til mengden egenproduserte barn.

Gled deg over lykken du / dere har fått gjennom deres to barn - og la andre glede seg over _deres_ lykke.

Bra svart!

[Gjest snø]

Hei :-)

Like etter at vi hadde avsluttet andre og siste IVF-forsøk og bestemt oss for å gå for adopsjon opplevde jeg at "alle" rundt meg ble gravid. Og ja, jeg gråt mine modige tårer! Vi hadde egentlig bestemt oss for å vente med å sette i gang adopsjonsprosessen (flere grunner, hovedgrunnen var at vi var unge (26 år) og midt i jobbsøking og husbygging. Men enden på visa ble at vi satte igang prosessen likvel. Snømannen orket ikke en kone med rullegardinene nede ;-)

For meg var det en lettelse å være i gang med adopsjonsprosessen, og det fjernet tungsinnet mitt mht gravide mager. Etter å ha opplevd tre gravide venninner _samtidig_ og hørt deres konstante klagesang om alle problemene et svangerskap fører med seg, så ble enden på visa at jeg nå er GLAD for at jeg skal slippe det spetakkelet! Og nei, det er IKKE noe jeg sier for å trøste meg selv :-)

Vi reagerer alle ulikt, og det at du blir trist når du ser gravide mager trenger ikke å betyr at du ikke er glad i dine egne barn! Det er lov til å føle vemod - ja til og med tristhet - med tanke på det man har mistet.

Så lenge DU vet at du elsker barna dine, så skal du ikke få dårlig samvittighet over at du føler tristhet over magen du aldri fikk oppleve å få! Det er ikke mer unaturlig det enn at jeg blir deppa når jeg ser (for mange) mennesker med den kroppen jeg skulle ønske jeg hadde ;-)

Ellers er det sikkert ikke så dumt om du får snakket med noen om dette - trenger sikkert ikke være en psykolog - hva med en gode venninne?

Beste hilsen fra

[favn]

Bra svart!

Takk.

[Gjest ChiengMai]

Jeg har faktisk aldri følt det som du her beskriver.Jeg har aldri hatt noe stort og inderlig ønske om å gå gravid og "lykkes som kvinne" heller.

Det som er utrolig irriterende er at andre rett og slett ikke tror meg når jeg sier det.

Jeg gleder meg faktisk over veninner, søstre og svigerinner som blir gravide.

Men det du føler er nok ingen uvanlig følelse.

Det å ikke bli trodd fordi jeg aldri har følt sorg over ikke å kunne bli gravid kjenner i alle fall _jeg_ meg igjen i. :-)

[Gjest eno]

Hei :-)

Like etter at vi hadde avsluttet andre og siste IVF-forsøk og bestemt oss for å gå for adopsjon opplevde jeg at "alle" rundt meg ble gravid. Og ja, jeg gråt mine modige tårer! Vi hadde egentlig bestemt oss for å vente med å sette i gang adopsjonsprosessen (flere grunner, hovedgrunnen var at vi var unge (26 år) og midt i jobbsøking og husbygging. Men enden på visa ble at vi satte igang prosessen likvel. Snømannen orket ikke en kone med rullegardinene nede ;-)

For meg var det en lettelse å være i gang med adopsjonsprosessen, og det fjernet tungsinnet mitt mht gravide mager. Etter å ha opplevd tre gravide venninner _samtidig_ og hørt deres konstante klagesang om alle problemene et svangerskap fører med seg, så ble enden på visa at jeg nå er GLAD for at jeg skal slippe det spetakkelet! Og nei, det er IKKE noe jeg sier for å trøste meg selv :-)

Vi reagerer alle ulikt, og det at du blir trist når du ser gravide mager trenger ikke å betyr at du ikke er glad i dine egne barn! Det er lov til å føle vemod - ja til og med tristhet - med tanke på det man har mistet.

Så lenge DU vet at du elsker barna dine, så skal du ikke få dårlig samvittighet over at du føler tristhet over magen du aldri fikk oppleve å få! Det er ikke mer unaturlig det enn at jeg blir deppa når jeg ser (for mange) mennesker med den kroppen jeg skulle ønske jeg hadde ;-)

Ellers er det sikkert ikke så dumt om du får snakket med noen om dette - trenger sikkert ikke være en psykolog - hva med en gode venninne?

Beste hilsen fra

Ååå, snø, dette var bra svart. Enig så enig. Har akkurat samme opplevelse som deg. En venninne fortalte hun var gravid, og det eneste jeg følte var lettelse over at det ikke var meg, samt en glede over at hun lykkedes i det hun ville, nemlig å få et barn til. Nå går jeg rundt og gleder meg til neste hentereise.... (allerede,...vi kom jo hjem for en knapp mnd siden(o:) Det virker da så mye mer spennende og flott enn å gå rundt å vralte.... åja, dette sier jeg sikkert litt for å trøste meg selv, men ærlig talt; jeg ER glad jeg og mannen min har fått barn på denne måten. Det virker nesten som den eneste riktige for oss, slik alt er nå. Så utrolig mange flotte minner vi har fra hentereisen,....sukk....For ikke å snakke om verdens skjønneste barn som ligger i senga og sover nå....dobbeltsukk.

Skjønner allikevel at det kan være vondt for noen å se mager, selv om de sikkert unner damene med magene å være gravide, er det jo for noen et savn. Det er jo noe enkelte priser som det største som kan skje en kvinne,....og enkelte av oss kan jo aldri oppleve dette utrolig store mirakelet å kjenne et liv vokse inni seg.

Ikke det at man ikke unner andre det, men man unner seg selv det samme....

Men; jeg er nå glad jeg slipper å presse en melon ut av.....ja...dere skjønner,.... med min fødselsangt er jeg glad jeg slapp hele sulamitten.

Vi er forskjellige....og det er godt å prate om det, så jeg hiver meg på snø sitt forslag om å prate ut om det, med noen du stoler på....

Lykke til!