Slites mellom familiene våre..

[Gjest Slitenjeg]

Jeg og min mann kommer fra familier med helt forskjellige miljøer. Min familie er enkel og lite selvhøytidlige. Bryr seg om indre verdier, ikke ytre. Min manns familie er selvhøytidlige og overflatiske. Man må bo på de rette stedene, oppføre seg sånn og sånn. Har man bra jobb og tjener bra er man perfekt i deres øyne. Min mann er en annen type en resten av familien, han er mer lik min familie og er lite selvhøytidelig, han er ikke-fordømmende og er en virkelig snill mann! Kanskje litt for snill?

Av min svigerfamilie har jeg fått kommentarer for utseendet mitt. At hårsveisen min ikke var riktig, at jeg og min mann hadde fått litt dobbelhake og har gått opp litt i vekt. De er veldig fordømmende og fordomsfulle. Min svigerinne har ei venninne som er frisør. De ringte meg en gang og spurte om jeg ville klippe håret sånn og sånn og ta perm.

Fikk virkelig føle på kroppen at jeg ikke var god nok for denne familien. Og det har jeg egentlig aldri følt siden.

Personlig har jeg blitt litt påvirket av min manns familie gjennom årene jeg og min mann har vært sammen. Følte en sterk trang til å bli godtatt av dem. Jeg har blitt mer som min manns familie. Vi har hørt på dem, vi bor på et bra sted, har gode jobber og tjener bra. Jeg kler meg alltid stilig og huset er pusset opp moderne. Vi har jaget etter penger og status. Og vi har fått det. Men vi er ikke noe lykkeligere for det, det er nok mer den andre veien. Vi har mye å leve opp til, det er slitsomt å holde fasaden i orden hele tiden.

Jeg slites mellom to miljøer. Føler jeg svikter min familie og føler meg nesten litt for fin for dem. Mens i forhold til min manns familie føler jeg aldri jeg blir god nok. Trives best sammen med min familie, der kan jeg være meg selv og få forståelse om det skulle oppstå problemer. Jeg får være meg selv, den jeg egentlig er.

Synes livet er vanskelig jeg...

Noen andre som har opplevd det sammen? Hvordan takler dere dette?

[Tornerose]

Jeg synes du skal vokte deg vel for å forhøye din egen familie og bare snakke negativt om din manns familie, han er tross alt glad i dem og de har da gjort noe rett siden han er slik en flott mann. Det er da naturlig at sin egen familie er "den beste" det er jo det man er vant til. Du får prøve å fokusere på det positive, og ikke det negative. Alle mennesker, og alle familier, er forskjellige, du kan ikke forandre måten de oppfører seg på, men du kan forandre hvordan du skal forholde deg til det.

[Gjest Slitenjeg]

Jeg synes du skal vokte deg vel for å forhøye din egen familie og bare snakke negativt om din manns familie, han er tross alt glad i dem og de har da gjort noe rett siden han er slik en flott mann. Det er da naturlig at sin egen familie er "den beste" det er jo det man er vant til. Du får prøve å fokusere på det positive, og ikke det negative. Alle mennesker, og alle familier, er forskjellige, du kan ikke forandre måten de oppfører seg på, men du kan forandre hvordan du skal forholde deg til det.

Jeg forsøker på ingen måte å fremheve min familie som bedre en min manns. Min mann sier han selv trives best sammen med min familie og at hans familie ER fordømmende...

Det har han følt på kroppen selv også. Han har blitt pirket på og utnyttet mye til ting hjemme hos foreldrene sine. Han mener det er derfor han er blitt for snill, eller rettere sagt for lite selvhevdende.

Tror det kommer mye av at foreldrene har mindreverdighetskomplekser at familien hans er som den er. Det synes jeg er trist.

Mange omtaler denne familien som veldig snobbete...

Så det ekke lett, serru!

[Gjest Rusle]

Skjønner du ønsker å bli godtatt av dine svigerforeldre. Men det er din og din manns tilværelse som kommer først.

Det er kanskje enkelt for meg og uttale meg om det siden jeg aldri har opplevd noe slikt. Men vil du leve et liv du mistrives med for kun å tekkes svigerforeldrene dine?

[shandy]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Selv sitter jeg med ei megakristen såkalt svigermor. Føler meg møkkete hver gang jeg er der og det er ikke ofte.

Sier til meg selv "det er ikke dem det er noe galt med, men meg"

En søskenflokk på 11 og jeg har rappet minstemann. Akkurat som om jeg truet han til å være sammen med meg???, sånn føles det.

Jeg ser blikk og man trenger ikke være professor i psykologi for å skjønne hvor landet ligger.

Jeg gidder ikke å synge for maten. Det føles for kvalmt. Sitter der som ei saltstøtte og føler at jeg har lyst til å gjemme meg.

Klem fra

[favn]

Jeg tror jeg ville, unnskyld uttrykket, driti i dem. Ikke bra å la de folka forsure livet ditt og _din_ lille familie.