NHD...hjelp meg! Hallusinasjoner???

[snufseguri]

Først må jeg få si at dette innlegget er 100 prosent seriøst. Dette er ikke tull. Og kjære NHD: Vær så snill å les alt! Jeg MÅ få svar. Ellers tror jeg at jeg dør av skrekk.

Må bare få vite om jeg er blitt helt "ko-ko", eller om det er Zeldox som gjør meg slik. (Har gått ned til 20 mg kun kveld). Akkurat nå sitter jeg og dirrer i hele kroppen, fordi jeg er livredd. Tør ikke å snakke med noen om dette (da tror de jo jeg er gal). Da jeg la meg i går kveld, etter å ha tatt 20 mg Zeldox og 7.5 mg Immovane, begynte jeg å se så mye rart på rommet. Det var f. eks. to skikkelser som danset sammen i den ene kroken (de hadde størrelse som oss mennesker), noen ganger slo de hverandre. Og hele tiden mens jeg så ut i det mørke rommet så så jeg mange ansikter og "vesener" som svevde foran meg. Det så litt ut som "negative" bilder, andre ganger vanlig. Dette var mennesker, demoner, aliens, de fleste demonene hadde store øyne og gapende munn. Jeg slo ut i lufta for å kjenne etter. Samboeren min ble sint da jeg til slutt gikk ut i stua og traska rundt. Jeg så skygger, og til slutt gikk jeg til verandadøra hvor jeg stod og skalv/dirret voldsomt. Da jeg la meg til å sove, så jeg faktisk disse "synene" med øynene lukket. Det dansende paret var der ennå, de flyttet seg aldri vekk fra kroken. Jeg så på alt dette i to timer, minst.Jeg var ikke redd der og da, og jeg sov veldig godt (etter hvert).

I dag trodde jeg dette var over (det var absolutt ingen drøm), men dumme meg gikk på badet og slukket lyset. Da var det skygger (både lyse og mørke) overalt, jeg kunne nesten kjenne trykket. Jeg snakket med dem og ba dem ta på hodet mitt, slik at jeg fikk vite om de var virkelige eller ikke. Det gjorde de (hvis det ikke var sånn at håra reiste seg eller noe istedet,, da).

Nå er jeg så nervøs! Er jeg gal?????? Er så redd! Tror ikke jeg tør å være hjemme alene om nettene lenger.

NHD/andre: Zeldox skal jo motvirke hallusinasjoner (som jeg ALDRI har hatt!). Men jeg har jo

FÅTT "hallusinasjoner"!?! De er temmelig livlige og "virkelige". Jeg kunne ALDRI ha klart å finne på sånne syner, vel? Hva nytte har jeg vel av å se demoner og aliens? (Det var i hvert fall sånn de så ut). Jeg har ikke tatt Zeldox i dag. (Bare kveld)

Er det medisinenes skyld? (Håper det!!!) Er livredd for å få diagnosen "psykotisk", for da har jeg jo det stempelet resten av livet.

Må kanskje legge til at andre ser på meg som (før depresjonen) en flink, snill, fornuftig jente, riktignok med god fantasi... Jeg skjønner det bare ikke... HJEEELP meg!

Er det andre som har opplevd liknende? Håper jeg ikke har skremt noen...

[ulva]

Ta det helt med ro...verden kan gå rundt for noen og enhver! Først av alt: Syns- og hørselshallusinasjoner er svært vanlig i innsovningsfasen. Det er ikke uvanlig at man nettopp da tror at man fortsatt er våken, men egentlig har duppet av og begynt å drømme. Da kan det forekomme livlige, virkelighetstroe hallusinasjoner. Og altså: Man tror man er våken, man kjenner seg våken, man "ser" fortsatt rommet. Hjernen er følsom i denne overgangen fra våken til søvn. Det er fortsatt fullt mulig å både snakke og bevege seg.

Det er derimot litt mer vanskelig å forklare at du ser dem også på dagtid. Men mennesker er forskjellige, og reagerer ulikt på ulike kjemikalier. Det er ikke umulig at det er medisinene som har fått deg til å hallusinere, selv om jeg vil tro psykiateren din kommer til å skylde på deg og skru opp dosen... Mange medisiner gir de virkningene de skulle kurere dersom de tas i for store doser, eller man får for sterke bivirkninger. Dette er en medisin som virker på sentralnervesystemet, så mulighetene for merkelige reaksjoner er nesten uendelige! Under sjeldne bivirkninger - mindre enn 1 av 10 000 - står det bl.a. nevnt: unormale drømmer, fjernhet, hallusinasjoner!

Synes helt klart du skal ta opp dette med legen din snarest, ettersom det kan hende du ikke tåler Zeldox.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vil bare føye til en ting til ulvas gode svar:

Faciten får du ikke før du prøver å slutte en tid og evt deretter gjøre et nytt forsøk med Zeldox.

Om hallucinasjonene forsvinner med slutt på Zeldox og kommer igjen etter ny oppstart, skulle årsakssammenhengen være klar.

Lykke til :-)

[snufseguri]

Tusen takk for svar, NHD og Ulva.

Fikk et sammenbrudd på torsdag, delvis pga. depresjonen, delvis pga. disse synene. Var så livredd. Ble kjørt på legevakta, fikk sobril og sov rimelig bra om natten.

Fikk et nytt sammenbrudd i går, var helt ute av kontroll. Ble kjørt hjem til foreldrene mine. Jeg løp rett inn på kjøkkenet og hentet en saks og stengte meg inn på badet. Skar og skar i hånden, fossblødde. Måtte få det ut liksom. Heldigvis låste jeg opp, mamma ble hysterisk. Stakkars.

Synene har avtatt litt, heldigvis. Men nå er jeg totalt ... finner ikke ordet... livløs. Motløs. Nervøs. Vil bare dø, men familien og samboeren min blir jo så lei seg. Jeg blir liksom dratt i to retninger. Skal jeg gjøre det som er best for meg, eller det som er best for andre? Vil egentlig ikke dø, vil så gjerne bli litt gladere. Kunne slappe av. Kroppen er en eneste stor krampe, slapper aldri av. Det rykker både her og der,det suser og piper i hodet.

Det var snakk om å legge meg inn i går, men vi drøyde det fordi jeg vel bare ville bli verre av å se andre som har psykiske problemer. Det jeg vil, er å få være et sted hvor det er rolig, hvor jeg kan slappe av, bli frisk. Legge problemet i andres hender, slik at de rundt meg kan puste litt ut. Dette tærer fælt på dem også... Jeg vil ha det gamle livet mitt tilbake.

Psykiateren min sa at jeg fikk disse hallusinasjonene delvis fordi jeg fikk for mye Zeldox og Zoloft på en gang, delvis pga. sykdomsbildet mitt og min sårbarhet. Uansett, jeg er tydeligvis overfølsom for mange medisiner, fikk omtrent alle de sjeldne bivirkningene av Zeldox.

Hvordan skal jeg holde ut? Tror jeg bryter sammen igjen snart.

Jeg trenger hjelp. Men ingen kan hjelpe meg. Det er jo umulig å få tak i hjelp når man er så langt nede. Må man ta selvmord for å få hjelp??? Jeg vil jo egentlig ikke dø! Jeg vil leve!!!

[ulva]

Tusen takk for svar, NHD og Ulva.

Fikk et sammenbrudd på torsdag, delvis pga. depresjonen, delvis pga. disse synene. Var så livredd. Ble kjørt på legevakta, fikk sobril og sov rimelig bra om natten.

Fikk et nytt sammenbrudd i går, var helt ute av kontroll. Ble kjørt hjem til foreldrene mine. Jeg løp rett inn på kjøkkenet og hentet en saks og stengte meg inn på badet. Skar og skar i hånden, fossblødde. Måtte få det ut liksom. Heldigvis låste jeg opp, mamma ble hysterisk. Stakkars.

Synene har avtatt litt, heldigvis. Men nå er jeg totalt ... finner ikke ordet... livløs. Motløs. Nervøs. Vil bare dø, men familien og samboeren min blir jo så lei seg. Jeg blir liksom dratt i to retninger. Skal jeg gjøre det som er best for meg, eller det som er best for andre? Vil egentlig ikke dø, vil så gjerne bli litt gladere. Kunne slappe av. Kroppen er en eneste stor krampe, slapper aldri av. Det rykker både her og der,det suser og piper i hodet.

Det var snakk om å legge meg inn i går, men vi drøyde det fordi jeg vel bare ville bli verre av å se andre som har psykiske problemer. Det jeg vil, er å få være et sted hvor det er rolig, hvor jeg kan slappe av, bli frisk. Legge problemet i andres hender, slik at de rundt meg kan puste litt ut. Dette tærer fælt på dem også... Jeg vil ha det gamle livet mitt tilbake.

Psykiateren min sa at jeg fikk disse hallusinasjonene delvis fordi jeg fikk for mye Zeldox og Zoloft på en gang, delvis pga. sykdomsbildet mitt og min sårbarhet. Uansett, jeg er tydeligvis overfølsom for mange medisiner, fikk omtrent alle de sjeldne bivirkningene av Zeldox.

Hvordan skal jeg holde ut? Tror jeg bryter sammen igjen snart.

Jeg trenger hjelp. Men ingen kan hjelpe meg. Det er jo umulig å få tak i hjelp når man er så langt nede. Må man ta selvmord for å få hjelp??? Jeg vil jo egentlig ikke dø! Jeg vil leve!!!

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver - og føler med deg! Det kan være både skremmende og ensomt å ha det så vondt og oppleve så mye som andre ikke kan forstå.

Men hva er det du ønsker: Du sier at du vil ha hjelp, og at du ikke vil dø. Det er et godt utgangspunkt, men du må bli klarere på hva det er som kan hjelpe deg. Neivel, så er ikke Zeldox det rette. Det finnes mange andre anti-psykotika å prøve! Innleggelse trenger ikke å være så ille - og den trenger heller ikke være så langvarig. Første gang fikk jeg en ukes frivillig innleggelse, for å se hvordan jeg trivdes og om det hadde noen mening. Bare for å vite hva det var, hva de tilbyr. Det var helt greit, men ga ikke mersmak. Derimot er det som du sier, et sted hvor man blir tatt vare på og passet på, selv om man ikke slipper alle de andre pasientene... Synes du skal forsøke å komme frem til akkurat HVA det er du selv mener vil hjelpe: Andre medisiner, mer terapi, innleggelse, dagavdeling...? Snakk med psykiateren din; han har oversikt over hvilke tilbud som finnes. Lykke til!