slipper opp for svar....

[omega1365380376]

ææææææææhhh!!!jeg sitter her og kjemper mot tårene.ALT inni meg er vondt,og jeg har mest lyst til å legge meg ned og dø.tenk om det hadde vært så lett...bare lukke igjen øynene,og så var alt over...

jeg har kjempet mot dette i årevis,det har blitt en så stor del av meg at jeg ikke vet hvem jeg er uten.nesten som om jeg er blitt avhengig av å ha det jævlig.

har begynt å kutte meg også.aner ikke hvorfor,men det hjelper å kjenne smerten,se blodet,pille på skorpen.

hvorfor kutter jeg meg?hvorfor er alt så vondt og vanskelig?hvorfor skal jeg fortsette å leve når alt er så umulig?

er det noen som har et svar til meg,annet enn at alt kommer til å bli bra.bare bit tennene sammen,så går det nok over om en stund.DET GJØR IKKE DET!!DET GJØR ALDRI DET!!!

[Laurelin]

Nå har jeg sitti her å titta gjennom en del innlegg.Tårene har trilla hele tiden og noen ganger kommer det litt krampegråt.Hjelper ikke med lommetørkle her,har et håndkle til å tørka tårene med.Veit ikke engang hvorfor jeg gråter.Bare en utrolig klomp som er inni meg.

Jeg kjennte meg så igjen i det du skrev.Bortsett fra det der med selvkutting.Jeg har aldri gjort det orntlig,har vært for redd for at andre skal tro jeg er dum.

Jeg har vært deprimert i mange år,går på medesiner,men er ikke psyk nok føler jeg.Jeg får liten hjelp,og jeg vil ikke at familen min skal vite at jeg fortsatt sliter.De tror at alt er bra nå som jeg får medesiner,og jeg klarer å opprettholde det bilde ved å lyve for dem.

Jeg lyver for alle,selv om de vet at jeg har en depresjon så klarer jeg ikke å innrømme at jeg ikke har det bra.Jeg orker ikke å plage andre med mitt dårlige humør.men øsker mest av alt en armkrok å hvile i og slippe gråten løs.

Jeg kan ikke huske når jeg sist hadde et ekte liv.Veit ikke hvem jeg er eller hva jeg vil i livet.Alt er bare løgn og et spill...

Akkurat nå vil jeg bare trekke dyna over hodet og bli borte for alltid....

tror jeg skal gjøre det for en liten stund ihvertfall....jeg er altfor fornuftig til å gjøre slutt på alt..og det irriterer meg også....

uff..unnskyld det er ble bare rot...og har sikkert ingenting å gjøre med innlegget ditt og hjelper deg lite...du var så mye bedre på å sette ord på ting...du satte ord på akkurat åssen jeg har det....er på en måte godt å se at det er fler enn meg...

[Gjest Z@pvir]

Nå har jeg sitti her å titta gjennom en del innlegg.Tårene har trilla hele tiden og noen ganger kommer det litt krampegråt.Hjelper ikke med lommetørkle her,har et håndkle til å tørka tårene med.Veit ikke engang hvorfor jeg gråter.Bare en utrolig klomp som er inni meg.

Jeg kjennte meg så igjen i det du skrev.Bortsett fra det der med selvkutting.Jeg har aldri gjort det orntlig,har vært for redd for at andre skal tro jeg er dum.

Jeg har vært deprimert i mange år,går på medesiner,men er ikke psyk nok føler jeg.Jeg får liten hjelp,og jeg vil ikke at familen min skal vite at jeg fortsatt sliter.De tror at alt er bra nå som jeg får medesiner,og jeg klarer å opprettholde det bilde ved å lyve for dem.

Jeg lyver for alle,selv om de vet at jeg har en depresjon så klarer jeg ikke å innrømme at jeg ikke har det bra.Jeg orker ikke å plage andre med mitt dårlige humør.men øsker mest av alt en armkrok å hvile i og slippe gråten løs.

Jeg kan ikke huske når jeg sist hadde et ekte liv.Veit ikke hvem jeg er eller hva jeg vil i livet.Alt er bare løgn og et spill...

Akkurat nå vil jeg bare trekke dyna over hodet og bli borte for alltid....

tror jeg skal gjøre det for en liten stund ihvertfall....jeg er altfor fornuftig til å gjøre slutt på alt..og det irriterer meg også....

uff..unnskyld det er ble bare rot...og har sikkert ingenting å gjøre med innlegget ditt og hjelper deg lite...du var så mye bedre på å sette ord på ting...du satte ord på akkurat åssen jeg har det....er på en måte godt å se at det er fler enn meg...

Det forundrer meg at så mange leger ser på depresjn kun som en sykdom. Det er ikke så veldig ofte at det er pillensom er svaret på problemene. Det er i de tilfellene hvor det er noe organisk feil i hjernet.

Så er det de andre (de fleste) tilfellene hvor depresjonen er et symptom på at det er et eller annet i livet ditt som ikke fungerer. Da hjelper det ikke med piller ( ikke BARE piller iallefall). En må selvfølgelig finne ut HVORFOR en har det så lite bra at en har utviklet en depresjon. Noen ganger er dette NOE en fysisk sykdom et sted i kroppen, men i våre dagers oppjagede samfunn må de fleste gjøre noen endringer i livet sitt for å bli frisk av depresjonen. Lære å leve på en mentalt sunnere måte rett og slett.

Så hvis du bare går på medisiner så ville jeg ikke slått meg til ro med det. Du er tydeligvis ikke blitt bra av det, så da burde du prøve noe annet, som feks samtaleterapi.

[Laurelin]

Det forundrer meg at så mange leger ser på depresjn kun som en sykdom. Det er ikke så veldig ofte at det er pillensom er svaret på problemene. Det er i de tilfellene hvor det er noe organisk feil i hjernet.

Så er det de andre (de fleste) tilfellene hvor depresjonen er et symptom på at det er et eller annet i livet ditt som ikke fungerer. Da hjelper det ikke med piller ( ikke BARE piller iallefall). En må selvfølgelig finne ut HVORFOR en har det så lite bra at en har utviklet en depresjon. Noen ganger er dette NOE en fysisk sykdom et sted i kroppen, men i våre dagers oppjagede samfunn må de fleste gjøre noen endringer i livet sitt for å bli frisk av depresjonen. Lære å leve på en mentalt sunnere måte rett og slett.

Så hvis du bare går på medisiner så ville jeg ikke slått meg til ro med det. Du er tydeligvis ikke blitt bra av det, så da burde du prøve noe annet, som feks samtaleterapi.

men egentlig er det bare organisk....jeg har ikke opplevd noe i livet (som jeg veit om) skulle tilsi at jeg har no grunn til å være deprimert...har vært det siden barneskolen...fant det ut og fikk medesiner når jeg var 23..nå er jeg 27...og har det jo bedre,men bare ikke helt bra...men jeg skal jo ha det bra...så jeg later som...er så mye enklere enn å ta tak i det...for det orker jeg ikke....

[omega1365380376]

Nå har jeg sitti her å titta gjennom en del innlegg.Tårene har trilla hele tiden og noen ganger kommer det litt krampegråt.Hjelper ikke med lommetørkle her,har et håndkle til å tørka tårene med.Veit ikke engang hvorfor jeg gråter.Bare en utrolig klomp som er inni meg.

Jeg kjennte meg så igjen i det du skrev.Bortsett fra det der med selvkutting.Jeg har aldri gjort det orntlig,har vært for redd for at andre skal tro jeg er dum.

Jeg har vært deprimert i mange år,går på medesiner,men er ikke psyk nok føler jeg.Jeg får liten hjelp,og jeg vil ikke at familen min skal vite at jeg fortsatt sliter.De tror at alt er bra nå som jeg får medesiner,og jeg klarer å opprettholde det bilde ved å lyve for dem.

Jeg lyver for alle,selv om de vet at jeg har en depresjon så klarer jeg ikke å innrømme at jeg ikke har det bra.Jeg orker ikke å plage andre med mitt dårlige humør.men øsker mest av alt en armkrok å hvile i og slippe gråten løs.

Jeg kan ikke huske når jeg sist hadde et ekte liv.Veit ikke hvem jeg er eller hva jeg vil i livet.Alt er bare løgn og et spill...

Akkurat nå vil jeg bare trekke dyna over hodet og bli borte for alltid....

tror jeg skal gjøre det for en liten stund ihvertfall....jeg er altfor fornuftig til å gjøre slutt på alt..og det irriterer meg også....

uff..unnskyld det er ble bare rot...og har sikkert ingenting å gjøre med innlegget ditt og hjelper deg lite...du var så mye bedre på å sette ord på ting...du satte ord på akkurat åssen jeg har det....er på en måte godt å se at det er fler enn meg...

kjære deg....

jeg vet så utrolig godt hvordan det er å strigråte uten helt å vite hvorfor.og jeg vet altfor godt hvordan det er å late som overfor andre.

det er sant som du sier at det er en liten trøst å vite at man ikke er alene om dette.

jeg også,som du,trenger en skulder å hvile meg på....kanskje vi kan låne hverandres?

klem fra en som deler smerten din...

[omega1365380376]

Det forundrer meg at så mange leger ser på depresjn kun som en sykdom. Det er ikke så veldig ofte at det er pillensom er svaret på problemene. Det er i de tilfellene hvor det er noe organisk feil i hjernet.

Så er det de andre (de fleste) tilfellene hvor depresjonen er et symptom på at det er et eller annet i livet ditt som ikke fungerer. Da hjelper det ikke med piller ( ikke BARE piller iallefall). En må selvfølgelig finne ut HVORFOR en har det så lite bra at en har utviklet en depresjon. Noen ganger er dette NOE en fysisk sykdom et sted i kroppen, men i våre dagers oppjagede samfunn må de fleste gjøre noen endringer i livet sitt for å bli frisk av depresjonen. Lære å leve på en mentalt sunnere måte rett og slett.

Så hvis du bare går på medisiner så ville jeg ikke slått meg til ro med det. Du er tydeligvis ikke blitt bra av det, så da burde du prøve noe annet, som feks samtaleterapi.

takk for svar...

ja,jeg vet at medisiner ikke er nok i lengden,og at jeg trenger mer.har gått på zoloft i 4 måneder nå,uten egentlig å merke den store forskjellen.det som er,er at jeg føler meg ganske sterk på enkelte områder,f.eks.skole,men utrolig svak når det gjelder andre ting.

klarer ikke å se for meg en fremtid med det her,men heller ikke en fremtid uten...

dessuten er det ikke bare bare å få hjelp i vår såkalte "velferdsstat".vil så gjerne bli kvitt dette,men skjønner bare ikke hvordan..

[Laurelin]

kjære deg....

jeg vet så utrolig godt hvordan det er å strigråte uten helt å vite hvorfor.og jeg vet altfor godt hvordan det er å late som overfor andre.

det er sant som du sier at det er en liten trøst å vite at man ikke er alene om dette.

jeg også,som du,trenger en skulder å hvile meg på....kanskje vi kan låne hverandres?

klem fra en som deler smerten din...

Det er grunn utrolig godt å vite at noen forstår.Venner og famile veit ikke hva det går ut på.har en bror som sliter med samme,og vi kan prate om ting,men det er bare når jeg er bra.Klarer ikke å ta kontakt når jeg er dårlig.

Skulle ønske bare noen kunne ta litt vare på meg en gang i blant og ikke ha noen forventninger til meg.Bare være der...og holde rundt og la meg være lei meg uten å si at "alt blir så bra så..."

For det gjør ikke det...ikke når jeg har gråten som presser hele tia.

Har du ingen å dele smerten med du heller?

jeg er alltid den som stiller opp for venner når de har det vanskelig og jeg pleier å være den som er sterk og er den skulderen å gråte på....hvorfor kan ingen være det for meg.....

[omega1365380376]

Det er grunn utrolig godt å vite at noen forstår.Venner og famile veit ikke hva det går ut på.har en bror som sliter med samme,og vi kan prate om ting,men det er bare når jeg er bra.Klarer ikke å ta kontakt når jeg er dårlig.

Skulle ønske bare noen kunne ta litt vare på meg en gang i blant og ikke ha noen forventninger til meg.Bare være der...og holde rundt og la meg være lei meg uten å si at "alt blir så bra så..."

For det gjør ikke det...ikke når jeg har gråten som presser hele tia.

Har du ingen å dele smerten med du heller?

jeg er alltid den som stiller opp for venner når de har det vanskelig og jeg pleier å være den som er sterk og er den skulderen å gråte på....hvorfor kan ingen være det for meg.....

joda,jeg har mennesker å snakke med,men har i den senere tid opplevd at man skal være forsiktig med hva man legger over på andre.

jeg skjønner at du er i den situasjonen enkelte av mine venner er i overfor meg.vi "dumper" over på dere,men så har ikke dere noe sted å legge det.

jeg har en venninne som for ikke lenge siden "møtte veggen",som det heter.årsakene var flere,men noen av de var bla.sånne som meg som kanskje ikke er flinke nok til å skjønne at psykiske problemer også går utover venner og omgivelser.

jeg har prøvd i stor grad å sette grenser for henne med tanke på hva jeg har fortalt henne om mine problemer,men det er ikke like lett hele tiden...spesielt ikke når hun ikke kan ta nei for et nei,men insisterer på å få høre om ting jeg vet hun ikke vil like å høre om....hva gjør man da?jeg vil jo så gjerne få snakket om problemene mine,men vet det kan være vanskelig å takle for omgivelsene.

jeg er også veldig utilnærmelig når jeg har det som verst,og klarer ikke å få frem et fornuftig ord.mens de dagene "det går greit" kan jeg faktisk snakke og snakke uten problemer...det er ganske rart.da er det akkurat som om jeg ser på meg selv utenfra,eller beskriver en annen person.

jeg vet hvor vanskelig det er å være sterk når man bare føler seg svak.tror det er viktig at du setter klare grenser for hva du makter å være,både overfor deg selv og andre.på den måten kan du trekke deg vekk hvis det blir for mye,eller så kan andre gjøre det for deg,hvis du ikke klarer det selv..

dette ble veldig langt,og veldig rotete.det var ikke helt meningen...

skulle gjerne vært din sårt trengte skulder å gråte på,eller armkrok å hvile i,men om ikke annet så er du ihvertfall i tankene mine.

varm klem...