Liten overdose piller og alkohol - sliter med skyldfølelse

[sort tulipan]

Dette ble litt langt, men det er viktig for meg, så setter enorm pris på om noen leser. Og kanskje svarer og.

Har aldri vært i kontakt med psykiatrien før på lørdag. Kan jo kort oppsummere at jeg til slutt tok steget på fredagen, og for min egen del var det spørsmål om tid bare, men for andre et sjokk, jeg var beruset, og jeg gikk hjem og stappet i meg en del søvndyssende (merk; svake,svake sovetabletter, eneste jeg fant, og det er vel bra når jeg tenker over det nå). Så slo det meg alt det jeg ikke fikk gjort som jeg ville ha gjort først, prøvde å ringe giftmiddelsentralen, ingen svar, vekket min mor og spurte hva hun trodde (hvor farlig kunne det være?).

Opp på legevakta, inn til sentralsykehuset i fylket og pumping og halvt døgn til observasjon. Husker ikke mye nå.

Jeg har alltid ønsket dette, foreldrene mine var tydeligvis fullstendig uvitende, tatt i betraktning reaksjonene, jeg har jo fått tilbud om samtale med noen nå. Mor sier det er opp til meg, og at hvis jeg ikke vil snakke med de (foreldrene mine) om det, burde jeg gå i samtale. Min far fnyser av dette tilbudet. Han mener at hvis det var noe, burde jeg være voksen nok til å kunne si det til dem. (fortsatt foreldrene mine). Hadde jeg vært det, hadde jeg vel ikke skadet meg selv og vært deprimert i alle år, og til slutt gjort dette.

Porblemet mitt er jo at det ikke er noe galt med meg. Eller. Det er jo det, men ikke noe tilsynelatende. Jeg har jo hatt et relativt godt liv.

Sliter fortsatt litt med ettervirkninger, så dette ble kanskje litt rotete, men har ikke snakket med noen i ettertid, kjæresten min er helt fra seg og vil ikke treffe meg engang. Vennene mine vet ikke om dette.

Jeg trenger virkelig respons fra noen, dette begynner å bli vanskelig å takle alene. Nå kjenner jeg virkelig skyldfølelsen ang. det som skjedde begynner å komme. Jeg har så utrolig dårlig samvittighet. Blir nesten så jeg blir suicidal pga. det igjen. Men gjør nok ikke noe lignende på en god stund vil jeg tro.

Vet at profesjonelt svar koster, så det står jeg over da. Men håper noen andre vil ta seg litt tid?

Å få samtaletime med psykolog/psykiater kan jo ta lang tid etter hva jeg har hørt tidligere.

Klem jente på 18

[Gjest lura]

Hei! Jeg har lest innlegget ditt og du har min sympati. Det er mange ting som er vanskelige her i livet. Jeg har også slitt en del. Hvis du vil ha svar uten at det koster noe kan du gå til rusterapi forumet. Der har jeg fått svar fra fagfolk før. Foreslår at du limer inn innlegget ditt der.

Ha en fin kveld.

klem fra

[Gjest calestia]

Du har det tydligvis ikke bra.

og foreldre vet ikke bestandig..

si ja til all hjelp du kan få, det tror jeg du trenger..

og du.. her inne er det gratis..

han NHD og støttespillere er så gode, ser du..

Godt noen tar vare på oss!

håper du føler deg bedre,

snakk med noen, skriv her, hva som enn føles bra.

Ta godt vare på deg selv nå, og slapp av litt.

og si ja til samtaler..

klemmer fra

[Laurelin]

Du hadde flaks at det ikke var no farlige piller du fikk i deg da og at du fikk hjelp med en gang.

jeg har døyvet mine tanker og depresjoner med alkohol i helgene fra jeg var 17...lenge før jeg visste hva depresjon var.jeg tok helt av i helgene drakk meg sanseløs...holdt på å stryke med 2 ganger av alkoholforgiftning.Jeg hadde heldigvis ingen tilgang på noe form for piller.

jeg gråt veldig mye i fylla og klarte meg som normalt i ukedagene.Ingen tenkte det var no galt med meg,mange blir jo lei seg i fylla.

Jeg visste ikke selv at noe var galt heller,og jeg fant ikke ut at jeg hadde depresjon før jeg var 23.Ingen hadde trodd det om meg.jeg har heller ingen grunn til å være deprimert.Har vært flink på skolen,hatt venner og ganske greie foreldre.Ingenting fælt har skjedd med meg så jeg har ingenting å skylde på...

Jeg føler at jeg er for sterk til å ta i mot proff hjelp,men jeg er for svak til å leve et normalt liv.Noen ganger skulle jeg ønske noe fælt hadde skjedd med meg så jeg hadde en grunn til å ha det som jeg har....

tror kanskje det var noe sånt du prøvde å få til med din lille overdose.Få noe orntlig til å skje så andre kan få øynene opp for åssen man har det...

går på medesiner nå og alt skal være bra.Men det er de ikke.Men ingen veit det.For jeg vil ikke skuffe venner og familie.

Mitt råd til deg er å finne ut av det så tidlig som mulig før det får orntlig tak på livet ditt.Snakk åpent om det og søk hjelp hos profesjonelle med en gang....ikke gjør som meg og la det gå...det blir bare mer og mer vanskelig å få hjelp...

Lykke til med alt.

[ulva]

Her inne er det mange som har vært i ditt sted - du har ingenting å skamme deg over. I psykiatrien er det en kjent sak at selvmordsforsøk er et rop om hjelp - at man ikke orker mer, og ikke får den hjelpen man har behov for. Dette er en ganske brutal og tøff måte å si ifra på, og heldigvis får de fleste oppfølging etterpå. Men vær klar over at mange ikke takler å konfronteres med dette, og du kan få ubehagelige reaksjoner. Ikke bare fra venner, men også fra leger og selv psykiatere og psykologer. Det er tøft å innse at noen kan ha det så vondt at de heller velger å dø.

Dessverre er det, som du sier, lange ventelister. Men poliklinikken burde kunne gi deg et tilbud relativt raskt, før du evt. kommer i behandling hos en privatpraktiserende (det er de som har lange ventelister).

Du må jo ta imot det tilbudet du har fått! Uansett hva foreldrene dine sier. Etterhvert kan de kanskje være med deg til time, dersom du ønsker det. Men å gjøre et selvmordsforsøk er ganske alvorlig, og betyr jo at du ikke har det godt med deg selv.

[goliane]

Hei!

Søk hjelp, du.

Foreldre kan ikke hjelpe med alt, selv om de gjerne vil!

Er mamma selv, til datter som har tatt mange overdoser. Vi har prata mye. Jeg har trøsta, kjefta, kommet med bebreidelser og holdt rundt henne, men noen behandler har jeg verken ønsket å være eller hatt kapasitet til å være!

Profesjonelle må behandle. Vi foreldre får trø til på andre måter.

Så marsj av gårde til primærlege, sånn at du får hjelp!

Lykke til!

[molli]

Jeg håper du tar i mot tilbudet om profesjonell hjelp. Dette kan ikke foreldrene dine hjelpe deg med, uansett hvor mye de er glade i deg. Du er jo barnet deres, de elsker deg og håper at det er nok...det er det dessverre ikke.

Faren din viser en typisk reaksjon på slike sykdommer (psykiske); fnyser og mener at "det er bare å ta seg sammen og gjøre sånn og sånn"...Helt klart at han dessverre ikke forstår.

Jeg har en nær slektning som forsøkte å ta livet sitt i akkurat samme alder som deg (rundt 18 år gammel). Det var en gutt. Slike saker berører meg derfor sterkt, og jeg glemmer ALDRI den grusomme følelsen av makteløshet og sorg jeg sto igjen med...Tenk om han hadde dødd fra meg????? Hvorfor tillot han meg aldri å hjelpe? Hvorfor gikk det så langt? Og skrekk og gru....tenk om han prøver igjen og klarer det neste gang? Hvordan skal jeg tørre å sove? Skal jeg sitte ved sengen hans å passe på? Hva kunne jeg gjort? Hvorfor? Hvorfor?

Alt i alt er det en fryktelig, fryktelig egoistisk tanke å ville ta livet av seg. Det forårsaker så uendelig mye sorg og smerte hos de etterlatte. En ting er å dø i en ulykke - men å miste noen ved selvmord etterlater alle i en evig pine av selvbebreidelser og spørsmål; HVORFOR KLARTE JEG IKKE Å HJELPE!????

Jeg håper inderlig du tar i mot tilbudet du har fått om hjelp - det kan være første skrittet på veien til å bli frisk. Bare det å lette sitt hjerte overfor noen kan løsne en tung byrde, så det iallefall blir lettere å leve med.

[sort tulipan]

Hei! Jeg har lest innlegget ditt og du har min sympati. Det er mange ting som er vanskelige her i livet. Jeg har også slitt en del. Hvis du vil ha svar uten at det koster noe kan du gå til rusterapi forumet. Der har jeg fått svar fra fagfolk før. Foreslår at du limer inn innlegget ditt der.

Ha en fin kveld.

klem fra

Sitter her og leser gjennom de fine svarene og gråter, og er faktisk første gang jeg gråter etter fredagen,

Føles tungt, men godt.

Håper de har tid til å behandle meg snart

Kjæresten min er for knekt til å snakke om det, foreldrene mine vil vel helst glemme, og vennene mine aner ingenting, så det er fjernt for de. Men jeg har ymtet frampå forsiktig til én venninne at noe har skjedd denne helgen, og hun sa at jeg måtte fortelle om jeg følte for, hvis det var noe.

Er vel redd for at folk skal trekke seg unna om de vet.

Stor klem