Litt om meg selv

[forlatt]

Hei.

Nå skal jeg fortelle litt om meg selv og livet mitt.

Jeg er en ensom redd jente på 22 år som ikke har hatt det så lett i livet. Da jeg var yngre ble jeg mobbet mye på barne og ungdomskolen. dette førte til at jeg gikk inn i meg selv og ble fryktelig stille. Da det var friminutt gikk jeg inne på doen og stengte døra, Her kunne ingen se meg og ingen kunne plage meg. Da lærerne spurte meg hvordan jeg hadde det sa jeg at jeg hadde det bra selv om jeg ikke hadde det. Jeg ville at alle skulle se at jeg var glad og gikk hele tiden rundt å smilte slik at jeg lurte alle til å tro at jeg var lykkelig. På Vidregående sluttet mobberne men isteden ble jeg stille og sa ingenting. Jeg låste meg også her inne på doen og gråt ofte uten at noen hørte det. Her også bare smilte jeg. Jeg har aldri hatt venner. Ingen. Dette har ført til at jeg alltid er alene. Det værste jeg vet er helger. Da er jeg alene og ensomheten kommer. De få gangene jeg er ute er ved jobben og på avslutninga ved treninga. Da blir jeg også stille som en mus. Jeg får også vondt i magen og begynner å skjelve fryktelig. Jeg hater nye ting.

For ca.to månder siden tok jeg endelig lappen. Jeg var så nervøs. skalv hele tiden og hadde fryktelig vondt i magen under hele oppkjøringen. Jeg gjorde ting som jeg aldri har gjort før. Og følte ikke det var meg som kjørte. Klarte så vidt å holde foten på pedalen. Den skalv jo så fælt. Heldigvis så bestod jeg selv om jeg trodde jeg skulle stryke. Da jeg gikk ut av bilen klarte jeg så vidt å gå. ekkelt. Jeg gikk inn på doen og begynte å gråte. Det var også noen andre som kjørte opp samtidig med meg. De var så glade. Smilte og lo og var så glade. Jeg var jo glad jeg også men jeg følte ikke lykken. Var bare så redd og skjelven. Det samme skjedde da jeg tok teorien. Jeg grudde meg i flere dager i forveien og skalv og hadde vondt i magen og trodde igjen jeg skulle stryke. Dette er så traumatisk og ekkelt for meg. Jeg er redd for alt. Redd for å misslykkes i livet.

Jeg bor enda hjemme sammen med foreldrene mine. Har lyst til å flytte men jeg tør ikke. er redd jeg skal bli altfor ensom og forlatt. Da kommer jeg til å sitte alene hjemme hele tiden og isolere meg enda mere. Jeg har også lyst på en kjæreste. Jeg er 22 år og har aldri hatt noen kjæreste. Har aldri holdt noen i hånda og er ukysset. Noboene rundt der jeg bor har ungdommer som er syv, åtte år yngre enn meg og har hatt flere kjærester. Jeg synes det er flaut. Skrekkelig flaut. Mamma maser mye på meg. Flere ganger hver eneste dag. Det er så slitsomt. Vennene til mamma har også barn som er mye yngre enn meg og de har hatt flere kjærester. Mamma sier til meg at hun synes det er flaut at jeg er så gammel og ikke har noen. Hun sier også at jeg må være lespisk siden jeg ikke har hatt noen guttevenn men jeg har jo ikke noen jentevenn heller og jeg er ikke lespisk. Dette sårer meg veldig og det tyr ofte til gråten. Jeg synes at mamma og også pappa mobber meg svært mye ved å mase på meg også forteller de selv at de var mere normal enn meg da de var på samme alder. De sier også at jeg er gæren og at de skjønner at jeg ikke har noen venner fordi jeg ser ikke ut. Ifølge dem. De sier også "kom deg ut og treff noen venner" men det er ikke så lett for meg. Det sårer. Jeg har jo egentlig litt lyst men jeg tør ikke.

Nå er det igjen helg og jeg er alene. Jeg er alltid alene i helgene og kjeder meg. Har skrevet med noen brevvenner via kontaktannonser men jeg tør ikke å møte dem. Og hvis jeg skal møte dem gruder meg jeg så fælt at jeg blir kvalm og ekkel i kroppen. Skal det være slik hver gang jeg skal ut? Jeg blir så sliten av å binde meg og redd for alt i livet. Jeg er så redd. Tør jo heller ikke å prate med dem heller.

Jeg har heldigvis en jobb som jeg stortrives i. Det er jeg så glad for. Endelig så gleder jeg meg til mandager igjen noe jeg ikke gjorde da jeg gikk på skolen. Jeg tør heldigvis å snakke litt på jobben. Jeg jobber med barn og ungdom. Jeg liker å hjelpe andre som sliter med problemer. Det er mye lettere å hjelpe andre enn meg selv. Og jeg liker det. Ser jeg noen som mobber andre sier jeg i fra med en gang. Selvfølgelig. Jeg vil ikke at andre skal oppleve det samme grusomme barndommen og ungdomsårene som meg. Det er de som har hjulpet meg til å snakke mere. Når jeg snakker med barn og ungdom føler jeg meg trygg og da binder jeg meg heller ikke så mye. Og takket være dem så tør jeg også å snakke med personalet og foreldrene. Har jobbet der i to år. Bare for 2 år siden hadde jeg aldri turt å åpne munnen min. Jeg liker dette. Jeg ser at jeg har hatt en liten positivt fremgang i livet mitt og det er herlig. Selv om det tar lang tid og det er strevsomt for meg så klarer jeg litt mer nå enn før og jeg tør å åpne meg litt mere.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er så redd for fremtiden min.

Jeg tør ikke å fortelle dette til noen. Ikke til legen, foreldrene mine eller til noen andre. Mye lettere å skrive meldinger. Tusen takk for at du gadd å lese rare dette brevet. Jeg håper du får en fin dag.

Vennlig hilsen rare meg.

[Zelig]

Hei, du, jeg ville bare si at jeg har lest det du har skrevet og jeg synes du virker som en veldig flott og ærlig person.

Du er bare 22 år ennå, og du har en jobb du trives godt i og har greid å ta lappen! Det er veldig godt gjort!

Jeg skjønner godt at du har noen vanskeligheter med relasjoner, med den bakgrunnen du har (mobbing). Det hadde nesten vært rart om du ikke fikk noen reaksjon av å mobbing. Vet foreldrene dine om mobbingen?

Det virker som om du ser alle mulighetene som ligger foran deg, men at du har fått et reaksjonsmønster overfor andre mennesker som er litt fastlåst -p.g.a mobbingen. Kunne det kanskje være en idé å snakke med en psykolog, eller er det helt utenkelig? Det kunne kanskje være godt for deg å løse litt opp i flokene fra gamle dager gjennom å snakke med noen, rett og slett.

Jeg håper det ordner seg for deg, og at du får løst litt opp i de gamle tingene så du kan kjenne friheten og det gode i å være menneske!

Og så må du huske på at du er aldri alene, det er alltid noen der ute...

[Gjest Rufsetufse]

Jeg er 33 år, har opplevd veldig mye av det samme som deg i barndommen og skolen. Jeg vet at det ikke er noen trøst, men ville bare si at jeg føler med deg. Og kanskje blir det bedre om du flytter på hybel?

[goliane]

Hei forlatt.

For meg høres du ut som ei flott jente!

Du er sikkert en ressurs på jobben. Du er reflektert, du tør si fra, og du betyr noe for dem du jobber med/jobber sammen med.

Det er ikke alle som gler seg til å gå på jobb.

Kan du ikke få venner og omgangskrets gjennom jobben? Kanskje dere som jobber sammen kan gjøre noe sosialt sammen en gang i blant?

Siden foreldrene dine tydeligvis ikke gir deg så mye støtte, kunne du kanskje prøve å flytte for deg selv? Trives du ikke, kan du vel flytte hjem igjen?

Det går forresten an å få venner gjennom å gå kurs/melde seg inn i kor, også.

Om foreldrene dine, så er det kanskje ikke så lett for dem å støtte deg når de ikke vet om problemene dine. Kan du ikke fortelle dem litt om hvordan du har det?

Syns det var tøft av deg å klare å kjøre opp til tross for angsten du følte.

Tror det hadde vært fint for deg å ha noen å prate med. En psykolog kan sikkert gi deg gode råd om hvordan du kan bearbeide opplevelsene du hadde med mobbing da du gikk på skolen.

Så bit redselen i deg og søk hjelp!

Oppmuntringsklem

fra

[Lingus]

Du virker som en flott jente med masse ressurser. Du er reflektert og intelligent, du har virkelig mange muligheter, og jeg er sikker på at livet ditt kommer til å bli mye bedre!

Jeg vil råde deg til å flytte på hybel. Tror du vil ha veldig godt av å komme bort fra foreldrene dine for en stund. De virker ikke spesielt skarpe, og jeg er ganske sikker på at du vil få det bedre hvis du flytter. Mange som har et anstrengt forhold til foreldrene sine opplever at alt bli mye bedre etter man flytter, og når man møtes en gang i blant, ikke dag ut og dag inn.

Det vil dessuten være en seier for deg selv hvis du klarer å bo alene (noe du selvsagt klarer), og det vil gi deg enda et puff i riktig retning framover.

Når det gjelder venner så er det veldig mange som er i samme båt som deg. Og det er også mange som er eldre enn deg som heller aldri har hatt en kjæreste.

Nå er du jo i den heldige situasjonen at du er ferdig på skolen, og du kan jobbe og bo akkurat der du selv vil. Veldig bra at du trives på jobben, og fint at den bidrar til at du kommer i kontakt med andre!

Så da gjelder det å finne ut hva det er du har lyst til å gjøre. Skaff deg noen hobbyer, bli med på en treningsgruppe, begynn på dansekurs, begynn med tegning/maling, ta et utdanningskurs på kveldstid, tenk på hva du likte å drive med da du gikk på skolen. Eller bli student i en storby, da blir du kjent med mange.

Jeg skjønner at du binder deg fordi du er redd for å mislykkes. Men det er bare fordi du har vært gjennom en tøff oppvekst. Du må prøve å glemme alle de kjipe ytre tingene som påvirket deg før. Tenk heller på den flotte jenta du er med masse ressurser og muligheter som ligger foran deg.

Tenk på hvordan jobben har bidratt til at du har fått det bedre. Akkurat på samme måte blir det hvis du klarer å bli sosial og å komme i kontakt med noen. Men du må tørre å ta det første steget. Det kan være vanskelig, men det blir lettere og lettere etterhvert. Du klarte jo å ta lappen, og du klarer deg bra i jobben. Selvsagt kan du klare å skaffe deg et sosialt liv også, bare du har nok tro på deg selv!

Lykke til, jeg vet du kan!

Klem fra Lingus.