Alene i et annet land

[Gjest alone]

Bestemte meg i vaar for aa dra som utveksslingsstudent til et annet land. Kom hit i juli, og de foerste ukene gikk alt bra, men etter hvert har jeg begynt aa miste taket totalt igjen.

Alt er annerledes naa enn det det var tidligere. Klarer aa vaere sosial aa ha det bra, men straks jeg blir etterlatt alene overspiser jeg. Hvis noen bryter en avtale eller ikke ringer tilbake faar jeg panikk og bryter sammen.

Har lagt paa meg en hel masse og har vanskelig faar aa se meg i speilet. Vet innerst inne at jeg ikke er overvektig, men jeg vil vaere tynn. Hadde det mye bedre da jeg hadde anorexi. Hva er galt med meg? Hvordan kan jeg tenke slike tanker?

Venner og bekjente synes jeg er saa heldig som fikk muligheten til aa dra avgaarde som utvekslingsstudent. Jeg synes slett ikke jeg er heldig lenger. Var saa dum aa tro at bare jeg kom bort, kunne jeg begynne et nytt aa bedre liv, men isteden har det blitt et nytt aa vaerre liv.

Tror jeg vil hjem til Norge igjen, men vet at foreldrene mine ikke kommer til aa gaa med paa det. Vil egentlig bare en ting, ta livet av meg. Men jeg har alltid sagt at bare de svake gir opp, og jeg vil vaere sterk. Dessuten; hvordan kan jeg gjoere noe saant med min "nye famile", som tok imot meg med aapne armer!?

Hva skal jeg gjoere? Hvordan skal jeg klare meg frem til juni, foer jeg kan komme meg hjem til Norge, og kanskje bli modig nok til aa soeke hjelp?

[Gjest vi22]

Har du snakka med noen der du er nå, om det du opplever som vanskelig? Som venner, familien der?

Kan du klare å finne alternative ting å gjøre, til å overspise når du føler deg forlatt? Eller våge å kjenne på det..

Hvor lenge har du vært der nede?

Jeg veit selv det er lett å tenke at å flytte på seg kan få en bort fra problema. Men så lar de seg ikke flykte fra, de henger med. Man må vel bli kvitt dem eller bearbeide og smuldre dem på anna vis..

Har du mottatt prof. hjelp før? Noen du kjenner som du kunne ha kontakt med og fått litt støtte av via nettet (med de begrensninger det dog innebærer)?

Hva var det forresten med dine foreldre du nemte?

Jeg kjenner igjen det der med å være aleine. Før var jeg tilbaketrekt og var mest avslappa i eget selskap. Nå kommer den tomhetsfølelsen så snart jeg har litt tid uten noen å være sammen med. Så henger jeg rundt.., er hjemme nesten bare når jeg sover...

Lykke til i alle fall!!!

[Gjest alene]

Har du snakka med noen der du er nå, om det du opplever som vanskelig? Som venner, familien der?

Kan du klare å finne alternative ting å gjøre, til å overspise når du føler deg forlatt? Eller våge å kjenne på det..

Hvor lenge har du vært der nede?

Jeg veit selv det er lett å tenke at å flytte på seg kan få en bort fra problema. Men så lar de seg ikke flykte fra, de henger med. Man må vel bli kvitt dem eller bearbeide og smuldre dem på anna vis..

Har du mottatt prof. hjelp før? Noen du kjenner som du kunne ha kontakt med og fått litt støtte av via nettet (med de begrensninger det dog innebærer)?

Hva var det forresten med dine foreldre du nemte?

Jeg kjenner igjen det der med å være aleine. Før var jeg tilbaketrekt og var mest avslappa i eget selskap. Nå kommer den tomhetsfølelsen så snart jeg har litt tid uten noen å være sammen med. Så henger jeg rundt.., er hjemme nesten bare når jeg sover...

Lykke til i alle fall!!!

Har aldri mottatt profesjonell hjelp. Har vel vaert syk i minst 2 1/2 aar.

Har ikke saa veldig god kontakt med foreldrene mine. Har aldri fortalt noen om at jeg har slitt med spiseforstyrrelser og depresjoner + selvskding mm. Har proevd aa fortelle det, men jeg klarer aldri aa ta mot til meg. Er redd for at folk skal begynne aa doemme meg for det, og trekke seg unna.

Ble mistenkt for aa ha anorexi, men jeg har alltid vaert en god skuespiller, saa jeg klarte aa komme meg unna det.

Aner ikke hva jeg skal gjoere naa, foeler at jeg graver meg selv dypere og dypere ned. Den dagen da jeg tar frem kniven igjen kommer stadig naermere og det skremmer meg, samtidig som det gir en viss trygghetsfoelelse.

[SoriaMoria]

Kontakt lege i landet du er i (usa?)

Be om henvisning til psykolog.

Få en time hos psykolog - la denne gjøre en vurdeing av antatt behandlingsbehov. (Skriftlig).

Kontakt Folketrygdkontoret For Utenlandssaker og søk om at de dekker behandlingen hos psykolog for deg (Du må antagelig legge ut, men vil få mesteparten av pengene refundert).

Slik var det i alle fall mulig å gjøre det i 1993 :-)

mvh

[Gjest firebird]

Har aldri mottatt profesjonell hjelp. Har vel vaert syk i minst 2 1/2 aar.

Har ikke saa veldig god kontakt med foreldrene mine. Har aldri fortalt noen om at jeg har slitt med spiseforstyrrelser og depresjoner + selvskding mm. Har proevd aa fortelle det, men jeg klarer aldri aa ta mot til meg. Er redd for at folk skal begynne aa doemme meg for det, og trekke seg unna.

Ble mistenkt for aa ha anorexi, men jeg har alltid vaert en god skuespiller, saa jeg klarte aa komme meg unna det.

Aner ikke hva jeg skal gjoere naa, foeler at jeg graver meg selv dypere og dypere ned. Den dagen da jeg tar frem kniven igjen kommer stadig naermere og det skremmer meg, samtidig som det gir en viss trygghetsfoelelse.

Selvskading løser ingen problemer , det vil garantert skaffe deg enda flere. Kan du kontakte en rådgiver, evetuelt helsesøster, skolepsykolog der du er nå? Har du noen venner som du stoler nok på til at du kan betro deg om hva du sliter med inni deg? Hvordan er forholdet ditt til vartsfamilien din? Kan du snakke med noen der?

Vær så snill - gjør hva du kan for å få tak i hjelp. Jeg håper virkelig at du finner noen som kan hjelpe deg. Slike ting som selvskadingstanker og alt det andre du nevner , burde du få snakket med noen om.

Og som du sikkert skjønner , kan du alltids skrive inn på dol. Det er mange flotte mennesker her som mer enn gjerne er villige til å gi deg råd om hva du bør og kan foreta deg.

Stå på videre , vi er mange som sender positive tanker til deg.

Forsiktig klem og vennlig hilsen

[Gjest Vi22]

Har aldri mottatt profesjonell hjelp. Har vel vaert syk i minst 2 1/2 aar.

Har ikke saa veldig god kontakt med foreldrene mine. Har aldri fortalt noen om at jeg har slitt med spiseforstyrrelser og depresjoner + selvskding mm. Har proevd aa fortelle det, men jeg klarer aldri aa ta mot til meg. Er redd for at folk skal begynne aa doemme meg for det, og trekke seg unna.

Ble mistenkt for aa ha anorexi, men jeg har alltid vaert en god skuespiller, saa jeg klarte aa komme meg unna det.

Aner ikke hva jeg skal gjoere naa, foeler at jeg graver meg selv dypere og dypere ned. Den dagen da jeg tar frem kniven igjen kommer stadig naermere og det skremmer meg, samtidig som det gir en viss trygghetsfoelelse.

*synest Soria sitt forslag virka smart!*

Lykke til!

[Gjest alone]

Selvskading løser ingen problemer , det vil garantert skaffe deg enda flere. Kan du kontakte en rådgiver, evetuelt helsesøster, skolepsykolog der du er nå? Har du noen venner som du stoler nok på til at du kan betro deg om hva du sliter med inni deg? Hvordan er forholdet ditt til vartsfamilien din? Kan du snakke med noen der?

Vær så snill - gjør hva du kan for å få tak i hjelp. Jeg håper virkelig at du finner noen som kan hjelpe deg. Slike ting som selvskadingstanker og alt det andre du nevner , burde du få snakket med noen om.

Og som du sikkert skjønner , kan du alltids skrive inn på dol. Det er mange flotte mennesker her som mer enn gjerne er villige til å gi deg råd om hva du bør og kan foreta deg.

Stå på videre , vi er mange som sender positive tanker til deg.

Forsiktig klem og vennlig hilsen

Hei og takk for svar

Jeg gaar paa en liten skole, saa de har ikke noe psykolog eller helsesoester.

Kan heller ikke kontakte en almen lege, fordi da maa vaertsfamilien min faa vite om det. Bor paa landet, saa jeg maa bli kjoert. Har ikke saa god kontakt med dem at jeg ville fortalt det, og absolutt ikke med dem hjemme i Norge heller. Har egentlig ikke faat noen ordentlig gode venner her.

Men takk for at dere svarte, det betyr mye for meg!