Har endelig funnet ut det jeg fryktet...

[Gjest verdens_ende]

Inge bryr seg slik de vil ha det til. De sier så mye fint til en, men de bare lurer meg på en måte. De lurer meg slik de ikke skal få et selvmord på samvittigheten.

Nå er jeg inne i den "dalen" min igjen. Gang på gang kommer nedturene, til min store fortvilelse. Jeg er sliten og redd. Redd for livet og for hver eneste dag.

Tanker om å unnslippe denne verdenen og denne hverdagen går over i ønsketanker som KOMA. "Alt hadde vært så mye bedre da!".

Der finnes ikke håp for meg. Bare det å fortelle om igjen og om igjen om disse nedturene gjør meg mer og mer deppresiv.

Jeg havner i konflikter med alle jeg møter på, enten det er psykolog, hjelpeapprat, lege...osv. Jeg er lei av familie, venner, bekjente...og mest av alt: MEG SELV!

Men, samtidig som jeg er lei av meg selv, så er jeg også redd. Redd for hvordan det går til slutt. Jeg veit i alle fall at dersom jeg skal klare meg nå frem til jul, så må jeg enten bli innlagt eller så må jeg bare få det ønsket om å komme i koma. En "plass" hvor jeg håper jeg bare ligger å hviler hjernen, og slipper disse plagsomme tankene.

Behandleren min sier gang på gang at: "Det er ditt liv og kun du kan leve det. Vi rundt deg kan kun være her å støtte deg når du trenger det". Men, jeg føler ikke jeg får så mye hjelp. Jeg føler alle har forlatt meg til skjebnen, slik at den skal bestemme hva som skal skje med mitt liv. Og GUD HJELPE MEG, la ikke mitt liv slutte på en smertefull måte, for jeg synes at den smerten jeg har innvendig nå allerede, er mer enn nok.

Jeg tør ikke å bli innlagt, for å dra ut og inn av slike avd. hele tiden, det er ikke godt. Selv om det er godt når jeg er der. Men, jeg blir så fort "knyttet" til de plassene, slik at jeg savner dem når jeg har det dårlig igjen, istedenfor å fokusere på å komme meg ut av problemet, så fokuserer jeg tankene mer over på at: "Jeg skulle ønske jeg var innlagt!".

Derfor er mitt svar alltid NEI når jeg får spm. fra behandleren min: "Vil du bli innlagt da?". Jeg føler JA, men sier NEI, for jeg orker ikke dette tosidige livet. Frem og tilbake. Nei, da synes jeg at jeg må GJØRE noe før jeg kan bli innlagt, slik at jeg har mer GRUNN til å være der.

Dette er en uholdbar situasjon. Og den følelsen av at en kan merke på seg så pass at en nesten føler seg synsk, den sier: "Jeg føler at jeg ikke lever lenger, og snart er livet mitt slutt!".

Jeg har ikke kontakt med fastlege, for han kom jeg ikke helt overens med. Og når jeg ikke klarer å gjøre noe med den behandlingen jeg får på pol.klinikk, da føles alt håpløst. Det er som om skjebnen har talt. Jeg er ikke ment å skal være til lenger.

Men, jeg er ikke syk. Selv om jeg av og til føler meg syk, psykisk sett, så er jeg ikke syk. Jeg er bare sliten - av å være MEG.

Noen som vil bare støtte meg?

Noen som kan fortelle mer om hvordan en kommer i koma og hvordan det oppleves? Jeg føler nemlig at for at kroppen min skal få 100% fred en liten stund, så må jeg bort herfra.

Hjelpe meg!

Jeg gruer meg til imorgen...Hva vil den dagen bringe?

Ingen kan stoppe meg likevel. Ikke noen! Det er mitt liv, og jeg gjør som jeg vil. Og det skal jeg bevise. For når jeg er så redd for å be om innleggelse, så er jeg for redd for å be om hjelp, og derfor er det ikke ment at jeg skal ha den hjelpen. Det er sikkert min skjebne at jeg skal kontrollere livet mitt selv, men det klarer jeg ikke. Desverre! Derfor er min skjebne, en annen enn forventet.

[Gjest mia-veronica]

Du setter ord på noe jeg også har opplevd, denne tosidigheten ved det å være innlagt. Man lengter tilbake til tryggheten når det stormer som værst inni en! Du er ikke alene om å ha det slik!

Du sier du ikke er syk, bare lei av alt og alle .......-aller mest deg selv! For meg høres det ut som om du er deprimert? Det kan hende du trenger medisiner og at du må prøve ut noen ulike typer før du finner en som hjelper. Med riktig medisin vil humøret sakte men sikkert heve seg. Ikke gi deg, men hold ut gjennom "forsøksperioden".

Du bør vel også jobbe konkret med enkle "oppgaver", som å sette deg mål, og å tilføre livet ditt mening: Hva intresserer deg, hva syns DU gir livet mening?

Senere i livet vil du kanskje takke de som ga deg ansvaret for ditt eget liv? Tenk deg at de hadde gjort det motsatte, nemlig tatt fra deg all selvbestemmelse?

Jeg støtter deg gjerne, hjelper du meg? Vi trenger alle en hjelpende hånd av og til, og det er greit det!

[anonym1784]

Du setter ord på noe jeg også har opplevd, denne tosidigheten ved det å være innlagt. Man lengter tilbake til tryggheten når det stormer som værst inni en! Du er ikke alene om å ha det slik!

Du sier du ikke er syk, bare lei av alt og alle .......-aller mest deg selv! For meg høres det ut som om du er deprimert? Det kan hende du trenger medisiner og at du må prøve ut noen ulike typer før du finner en som hjelper. Med riktig medisin vil humøret sakte men sikkert heve seg. Ikke gi deg, men hold ut gjennom "forsøksperioden".

Du bør vel også jobbe konkret med enkle "oppgaver", som å sette deg mål, og å tilføre livet ditt mening: Hva intresserer deg, hva syns DU gir livet mening?

Senere i livet vil du kanskje takke de som ga deg ansvaret for ditt eget liv? Tenk deg at de hadde gjort det motsatte, nemlig tatt fra deg all selvbestemmelse?

Jeg støtter deg gjerne, hjelper du meg? Vi trenger alle en hjelpende hånd av og til, og det er greit det!

Ja, eg hjelper deg...:-)