NHD tanker

[Gjest viola]

Jeg er ekstremt skeptisk til både psykologer og psykiatere. For det første virker det som om tilsynelatende normale negative trekk ved ens personlighet blir stemplet som tegn på sykdom . Er en impulsiv og gjør mye dumme ting er det tegn på at en er syk. ikke tegn på at en bare er uansvarlig. Jeg føler også at psykiatrien duller for mye med de psykiatriske pasientene ved å gjøre negative trekk til en sykdom og dermed noe en ikke selv kan gjøre noe med. Jeg er dessuten ekstremt skeptisk til legemiddelindustrien. Selvfølgelig er det ekstremt praktisk at bipolar nå snart er en diagnose alle får også borderline. Det er en helt ny pasientgruppe som vil ha behov for medisiner resten av livet. Jeg blir også så oppgitt av min behandler. Kanskje jeg er arrogant , men jeg gjenomskuer det så godt når hun spør meg "er du flink til å skjule ting" da skjønner jeg godt hva hun egentlig spør om . Dessuten føler jeg at jeg kunne ha lyvd på meg en psykiatrisk diagnose når som helst. Jeg vet jo hvile trekk som hører til hvilken sykdom og kunne nok lett bløffer meg til en slik psykdom

kanskje NHD vil svære på det.

Om han tror det er lett å bløffe på seg en psykiatrisk diagnose?

[Gjest trrrish]

skal vi bytte behandler???????+ jeg får ikke noen diagnose eller medisiner uansett hva jeg gjør!!!!!!!!!!! YOU CAN HAVE MINE OKEY?

[vanilje]

Ett par småting...

Psykiatrien duller _ikke_ med pasientene. Psykiatrien prøver å hjelpe folk, de prøver ikke å sykeliggjøre pasientene. Alle folk har uheldige karaktertrekk, det er snakk om hvor mye det plager de forskjellige. Det er ikke snakk om å prøve å medisinere bort disse karaktertrekkene, men derimot lære folk andre reaksjonsmønstre, andre tankemønstre, som gjør de uheldige karaktertrekkene mindre dominerende. Og for å få til dette, så må man snakke og snakke, lære seg selv å kjenne på godt og vondt. Man kan endre seg selv, men det kreves mye jobbing og de færreste klarer det alene. Det er bl.a. derfor vi har fagfolk, fordi man trenger rettleding når man skal finne ut av seg selv.

Vi har snakket om dette tidligere i dag og jeg tror mye av motstanden din mot psykiatrien skyldes fordommer. Nå møtte du meg i går, virket jeg gal?? Nei, men allikevel har jeg enormt mye oppfølging, nettopp fordi det er det som hindrer at jeg må bo på psykehus. Jeg hadde aldri klart meg uten psykiatrien, eller jeg hadde kanskje klart meg på en måte, men jeg ville aldri fått det bra. Behandlingen (og min innsats) har gjort det mulig for meg å glede meg over livet og jeg kan love deg at det er verdt det.

Gi de folka en sjanse, de er ikke der for å ødelegge for deg.