Hei..

[Gutten21]

Plutselig dør alle rundt meg. Det er kreft og allt mulig faenskap.. Det er HARDT! Jeg orker ikke mer lidelse.. Det er gått så langt at jeg sitter og lurer på om ikke det ville vært lettere å bare gjøre slutt på alt dette helvetet. Jeg ser ingen grunn til å fortsette å leve slik som tingene er idag. Jeg har ingen å snakke med.. MEn det gjør ikke noe.. De ville sikkert bare kommet med ting som "det ordner seg" eller "det blir lettere snart". Men det gjør ikke det! Det ordner seg ikke! De gjør vondt! Jeg sitter mye alene, og med masse tanker og følelser som vil ut! Jeg vil bare hive meg rundt pappa og grine.. Men det kan jeg ikke.. For pappa og jeg har et godt forhold nå som vi har det.. Og jeg vil ikke klusse opp ting ved å stå frem som en følelsesladet og sentimental tulling.. Jeg sitter og leker med tanken på å kjøre rett inn i en fjellvegg.. Etter at jeg har sitti en uke og skrevet brev tilalle jeg er glad i.. Men det er jo rimelig egoistisk.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg.. Orker ikke mer! Hjelp meg!

[Gjest calestia]

vet ikke hva jeg skal si , men om du vil kan du få en lang klem.

*klemmmer lenge*

om det ikke blir bedre snart, så vil det bli bedre.. en gang..

Det er liksom bare sånn det er her i livet det.

Gjelder å holde ut til den dagen kommer, og søke hjelp om det blir altfor tøft.

Om du og faren din er på bølgelengde nå, så burde du kunne fortelle han hvordan du har det. Du er da bare et menneske, og med det kommer følelsene inn i bildet.

Det er lov å ha det vondt, men det er også lov å søke trøst og forståelse hos andre mennesker.

Kankje faren din vil se på det som en tillitserklæring?

Og når du tenker på selvmord i så stor grad ville det nok vært lurt å ha noen proffe å snakke med.

Kanskje kan legen hjelpe deg med det?

Det finnes muligheter for støtte og hjelp i vanskelige tider, det gjelder bare å ikke være altfor stolt til å ta imot..

lykke til da!

[anonym1784]

vet ikke hva jeg skal si , men om du vil kan du få en lang klem.

*klemmmer lenge*

om det ikke blir bedre snart, så vil det bli bedre.. en gang..

Det er liksom bare sånn det er her i livet det.

Gjelder å holde ut til den dagen kommer, og søke hjelp om det blir altfor tøft.

Om du og faren din er på bølgelengde nå, så burde du kunne fortelle han hvordan du har det. Du er da bare et menneske, og med det kommer følelsene inn i bildet.

Det er lov å ha det vondt, men det er også lov å søke trøst og forståelse hos andre mennesker.

Kankje faren din vil se på det som en tillitserklæring?

Og når du tenker på selvmord i så stor grad ville det nok vært lurt å ha noen proffe å snakke med.

Kanskje kan legen hjelpe deg med det?

Det finnes muligheter for støtte og hjelp i vanskelige tider, det gjelder bare å ikke være altfor stolt til å ta imot..

lykke til da!

Det er vondt å høre at andre har de vanskelig, for jeg vet så meget godt hvordan det er å være i ditt ståsted akkurat nå:-(

Ja,verden er desverre slik at en dag blir man født, og en dag dør man, uavhengig av hverandre og alder. Og det at du har opplevd alt dette samtidig og at du nå har det tungt, det har noe med sorgfasen å gjøre. Kanskje du synes det er meningsløst at jeg nevner dette, men jeg har lært noe om det på skolen.

Du er antaglig inne i en sorgfase og en sjokkfase. Ting har skjedd, men du har ikke fått de på en slik avstand at du er rede til å gå inn i de og takle dem. Og dette kan med noen ta tid.

Det at du har skrevet avskjedsbrev til de du er glade i, kan også bety at du , samtidig som du vil bort fra alt dette triste og den uutholdelige smerten innvendig som får deg til å bli enda verre, ha mye som du har lyst til å fortelle rett ut til desse personene, ting du trenger å få luftet, men som du ikke føler du er rede for å lufte ansikt til ansikt. Du tør liksom ikke å ta den utfordringen. Jeg kjenner meget til det. Det å bare tenke på at en må jobbe seg igjennom dette får en mer lyst til å gi opp. Legge seg ned å gråte uendelig. Hvile.

Jeg har selv skrevet avskjedsbrev tidligere, men det rare er at jeg ikke har vært helt 100% sikker på om det er egentlig å DØ jeg vil. Viss du gransker helt inn i hjerteroten din, så kan du spørre deg selv: "Vil du virkelig de som er glade i deg, så mye vondt, at du velger å ta livet ditt?". De har det vondt inni seg de også, og dersom du skulle ta livet ditt samtidig som de ennå har det tungt, det ville kanskje ødlegge mer.

Men, jeg fatter tankegangen din. Man føler kun at man ikke orker mer.

Jeg har lest en bok nå. Den handler litt om hva som møter en på den andre siden når vi dør. Jeg tror veldig mye på det som står i denne boken:-) Og det er med på å tilfredstille meg veldig:-)

Vi vet liksom ikke så meget mye om hva som skjer med en død person når han/hun dør, men i den boken står det at: "De som dør kommer over på en annen side, hvor de fremdeles lever, og hvor de kommer på forskjellige nivå. De som akkurat har avgått med døden ender som regel på det nederste nivået, slik at de kan bygge seg oppover. Akkurat som en skole. De hjelper oss mennesker (som vår dørvokter/skytsengel), og de ser hvordan det går videre med familien". Kanskje du synes det er helt dumt av meg å nevne dette, og for deg virker kanskje dette heilt idiotisk å skrive om, men tenk på det.

Jeg leste også i denne boken at: "De som tar livet sitt får ikke straffen sin i HELVETE, slik mange tror. Det er en synd å ta sitt eget liv, men det HELVETE man opplever på den andre siden er ikke det vi betegner som ild, djevelen og varme. Det er et levende helvete. Den avdøde MÅ lære av sin egen feil med å se hvordan ens egne går rundt på jorden, forlatt og triste. Og det er ennå mer vanskelig å takle enn å dø når tiden er inne for det, på vanlig vis. Ville du ha klart å gå igjennom sorgprossesen sammen med familien din, når du selv var død?". Det må være noe av det tøffeste noen kan gjøre. Men, dette er fordi at de som tar sitt eget liv skal lære, og ha mulighet til å evnt. berge andre fra å gjøre det samme. Men, alle har fri vilje, og lever sitt eget liv". Men, om du ikke tror på dette, så i det minste tenk igjennom det.

Kan du virkelig unne familien din og i det minste faren din, at han skal miste sønnen sin, som han er så uendelig glad i, på en slik forferdelig måte, uten at han i det hele tatt kanskje har fått sjangsen til å gripe inn å prøve å hjelpe?

NEI! Det tror jeg ikke.

Så hold ut. Om ikke for deg selv, så for andre. Og så vil du etterhvert innse at du styrkes av dette:-)

Lykke til!

En varm og gledelig klem fra ei som har vært i samme situasjon.

[anonym1784]

vet ikke hva jeg skal si , men om du vil kan du få en lang klem.

*klemmmer lenge*

om det ikke blir bedre snart, så vil det bli bedre.. en gang..

Det er liksom bare sånn det er her i livet det.

Gjelder å holde ut til den dagen kommer, og søke hjelp om det blir altfor tøft.

Om du og faren din er på bølgelengde nå, så burde du kunne fortelle han hvordan du har det. Du er da bare et menneske, og med det kommer følelsene inn i bildet.

Det er lov å ha det vondt, men det er også lov å søke trøst og forståelse hos andre mennesker.

Kankje faren din vil se på det som en tillitserklæring?

Og når du tenker på selvmord i så stor grad ville det nok vært lurt å ha noen proffe å snakke med.

Kanskje kan legen hjelpe deg med det?

Det finnes muligheter for støtte og hjelp i vanskelige tider, det gjelder bare å ikke være altfor stolt til å ta imot..

lykke til da!

Det er vondt å høre at andre har de vanskelig, for jeg vet så meget godt hvordan det er å være i ditt ståsted akkurat nå:-(

Ja,verden er desverre slik at en dag blir man født, og en dag dør man, uavhengig av hverandre og alder. Og det at du har opplevd alt dette samtidig og at du nå har det tungt, det har noe med sorgfasen å gjøre. Kanskje du synes det er meningsløst at jeg nevner dette, men jeg har lært noe om det på skolen.

Du er antaglig inne i en sorgfase og en sjokkfase. Ting har skjedd, men du har ikke fått de på en slik avstand at du er rede til å gå inn i de og takle dem. Og dette kan med noen ta tid.

Det at du har skrevet avskjedsbrev til de du er glade i, kan også bety at du , samtidig som du vil bort fra alt dette triste og den uutholdelige smerten innvendig som får deg til å bli enda verre, ha mye som du har lyst til å fortelle rett ut til desse personene, ting du trenger å få luftet, men som du ikke føler du er rede for å lufte ansikt til ansikt. Du tør liksom ikke å ta den utfordringen. Jeg kjenner meget til det. Det å bare tenke på at en må jobbe seg igjennom dette får en mer lyst til å gi opp. Legge seg ned å gråte uendelig. Hvile.

Jeg har selv skrevet avskjedsbrev tidligere, men det rare er at jeg ikke har vært helt 100% sikker på om det er egentlig å DØ jeg vil. Viss du gransker helt inn i hjerteroten din, så kan du spørre deg selv: "Vil du virkelig de som er glade i deg, så mye vondt, at du velger å ta livet ditt?". De har det vondt inni seg de også, og dersom du skulle ta livet ditt samtidig som de ennå har det tungt, det ville kanskje ødlegge mer.

Men, jeg fatter tankegangen din. Man føler kun at man ikke orker mer.

Jeg har lest en bok nå. Den handler litt om hva som møter en på den andre siden når vi dør. Jeg tror veldig mye på det som står i denne boken:-) Og det er med på å tilfredstille meg veldig:-)

Vi vet liksom ikke så meget mye om hva som skjer med en død person når han/hun dør, men i den boken står det at: "De som dør kommer over på en annen side, hvor de fremdeles lever, og hvor de kommer på forskjellige nivå. De som akkurat har avgått med døden ender som regel på det nederste nivået, slik at de kan bygge seg oppover. Akkurat som en skole. De hjelper oss mennesker (som vår dørvokter/skytsengel), og de ser hvordan det går videre med familien". Kanskje du synes det er helt dumt av meg å nevne dette, og for deg virker kanskje dette heilt idiotisk å skrive om, men tenk på det.

Jeg leste også i denne boken at: "De som tar livet sitt får ikke straffen sin i HELVETE, slik mange tror. Det er en synd å ta sitt eget liv, men det HELVETE man opplever på den andre siden er ikke det vi betegner som ild, djevelen og varme. Det er et levende helvete. Den avdøde MÅ lære av sin egen feil med å se hvordan ens egne går rundt på jorden, forlatt og triste. Og det er ennå mer vanskelig å takle enn å dø når tiden er inne for det, på vanlig vis. Ville du ha klart å gå igjennom sorgprossesen sammen med familien din, når du selv var død?". Det må være noe av det tøffeste noen kan gjøre. Men, dette er fordi at de som tar sitt eget liv skal lære, og ha mulighet til å evnt. berge andre fra å gjøre det samme. Men, alle har fri vilje, og lever sitt eget liv". Men, om du ikke tror på dette, så i det minste tenk igjennom det.

Kan du virkelig unne familien din og i det minste faren din, at han skal miste sønnen sin, som han er så uendelig glad i, på en slik forferdelig måte, uten at han i det hele tatt kanskje har fått sjangsen til å gripe inn å prøve å hjelpe?

NEI! Det tror jeg ikke.

Så hold ut. Om ikke for deg selv, så for andre. Og så vil du etterhvert innse at du styrkes av dette:-)

Lykke til!

En varm og gledelig klem fra ei som har vært i samme situasjon.

[anonym1784]

vet ikke hva jeg skal si , men om du vil kan du få en lang klem.

*klemmmer lenge*

om det ikke blir bedre snart, så vil det bli bedre.. en gang..

Det er liksom bare sånn det er her i livet det.

Gjelder å holde ut til den dagen kommer, og søke hjelp om det blir altfor tøft.

Om du og faren din er på bølgelengde nå, så burde du kunne fortelle han hvordan du har det. Du er da bare et menneske, og med det kommer følelsene inn i bildet.

Det er lov å ha det vondt, men det er også lov å søke trøst og forståelse hos andre mennesker.

Kankje faren din vil se på det som en tillitserklæring?

Og når du tenker på selvmord i så stor grad ville det nok vært lurt å ha noen proffe å snakke med.

Kanskje kan legen hjelpe deg med det?

Det finnes muligheter for støtte og hjelp i vanskelige tider, det gjelder bare å ikke være altfor stolt til å ta imot..

lykke til da!

Det er vondt å høre at andre har de vanskelig, for jeg vet så meget godt hvordan det er å være i ditt ståsted akkurat nå:-(

Ja,verden er desverre slik at en dag blir man født, og en dag dør man, uavhengig av hverandre og alder. Og det at du har opplevd alt dette samtidig og at du nå har det tungt, det har noe med sorgfasen å gjøre. Kanskje du synes det er meningsløst at jeg nevner dette, men jeg har lært noe om det på skolen.

Du er antaglig inne i en sorgfase og en sjokkfase. Ting har skjedd, men du har ikke fått de på en slik avstand at du er rede til å gå inn i de og takle dem. Og dette kan med noen ta tid.

Det at du har skrevet avskjedsbrev til de du er glade i, kan også bety at du , samtidig som du vil bort fra alt dette triste og den uutholdelige smerten innvendig som får deg til å bli enda verre, ha mye som du har lyst til å fortelle rett ut til desse personene, ting du trenger å få luftet, men som du ikke føler du er rede for å lufte ansikt til ansikt. Du tør liksom ikke å ta den utfordringen. Jeg kjenner meget til det. Det å bare tenke på at en må jobbe seg igjennom dette får en mer lyst til å gi opp. Legge seg ned å gråte uendelig. Hvile.

Jeg har selv skrevet avskjedsbrev tidligere, men det rare er at jeg ikke har vært helt 100% sikker på om det er egentlig å DØ jeg vil. Viss du gransker helt inn i hjerteroten din, så kan du spørre deg selv: "Vil du virkelig de som er glade i deg, så mye vondt, at du velger å ta livet ditt?". De har det vondt inni seg de også, og dersom du skulle ta livet ditt samtidig som de ennå har det tungt, det ville kanskje ødlegge mer.

Men, jeg fatter tankegangen din. Man føler kun at man ikke orker mer.

Jeg har lest en bok nå. Den handler litt om hva som møter en på den andre siden når vi dør. Jeg tror veldig mye på det som står i denne boken:-) Og det er med på å tilfredstille meg veldig:-)

Vi vet liksom ikke så meget mye om hva som skjer med en død person når han/hun dør, men i den boken står det at: "De som dør kommer over på en annen side, hvor de fremdeles lever, og hvor de kommer på forskjellige nivå. De som akkurat har avgått med døden ender som regel på det nederste nivået, slik at de kan bygge seg oppover. Akkurat som en skole. De hjelper oss mennesker (som vår dørvokter/skytsengel), og de ser hvordan det går videre med familien". Kanskje du synes det er helt dumt av meg å nevne dette, og for deg virker kanskje dette heilt idiotisk å skrive om, men tenk på det.

Jeg leste også i denne boken at: "De som tar livet sitt får ikke straffen sin i HELVETE, slik mange tror. Det er en synd å ta sitt eget liv, men det HELVETE man opplever på den andre siden er ikke det vi betegner som ild, djevelen og varme. Det er et levende helvete. Den avdøde MÅ lære av sin egen feil med å se hvordan ens egne går rundt på jorden, forlatt og triste. Og det er ennå mer vanskelig å takle enn å dø når tiden er inne for det, på vanlig vis. Ville du ha klart å gå igjennom sorgprossesen sammen med familien din, når du selv var død?". Det må være noe av det tøffeste noen kan gjøre. Men, dette er fordi at de som tar sitt eget liv skal lære, og ha mulighet til å evnt. berge andre fra å gjøre det samme. Men, alle har fri vilje, og lever sitt eget liv". Men, om du ikke tror på dette, så i det minste tenk igjennom det.

Kan du virkelig unne familien din og i det minste faren din, at han skal miste sønnen sin, som han er så uendelig glad i, på en slik forferdelig måte, uten at han i det hele tatt kanskje har fått sjangsen til å gripe inn å prøve å hjelpe?

NEI! Det tror jeg ikke.

Så hold ut. Om ikke for deg selv, så for andre. Og så vil du etterhvert innse at du styrkes av dette:-)

Lykke til!

En varm og gledelig klem fra ei som har vært i samme situasjon.

[anonym1784]

vet ikke hva jeg skal si , men om du vil kan du få en lang klem.

*klemmmer lenge*

om det ikke blir bedre snart, så vil det bli bedre.. en gang..

Det er liksom bare sånn det er her i livet det.

Gjelder å holde ut til den dagen kommer, og søke hjelp om det blir altfor tøft.

Om du og faren din er på bølgelengde nå, så burde du kunne fortelle han hvordan du har det. Du er da bare et menneske, og med det kommer følelsene inn i bildet.

Det er lov å ha det vondt, men det er også lov å søke trøst og forståelse hos andre mennesker.

Kankje faren din vil se på det som en tillitserklæring?

Og når du tenker på selvmord i så stor grad ville det nok vært lurt å ha noen proffe å snakke med.

Kanskje kan legen hjelpe deg med det?

Det finnes muligheter for støtte og hjelp i vanskelige tider, det gjelder bare å ikke være altfor stolt til å ta imot..

lykke til da!

Det er vondt å høre at andre har de vanskelig, for jeg vet så meget godt hvordan det er å være i ditt ståsted akkurat nå:-(

Ja,verden er desverre slik at en dag blir man født, og en dag dør man, uavhengig av hverandre og alder. Og det at du har opplevd alt dette samtidig og at du nå har det tungt, det har noe med sorgfasen å gjøre. Kanskje du synes det er meningsløst at jeg nevner dette, men jeg har lært noe om det på skolen.

Du er antaglig inne i en sorgfase og en sjokkfase. Ting har skjedd, men du har ikke fått de på en slik avstand at du er rede til å gå inn i de og takle dem. Og dette kan med noen ta tid.

Det at du har skrevet avskjedsbrev til de du er glade i, kan også bety at du , samtidig som du vil bort fra alt dette triste og den uutholdelige smerten innvendig som får deg til å bli enda verre, ha mye som du har lyst til å fortelle rett ut til desse personene, ting du trenger å få luftet, men som du ikke føler du er rede for å lufte ansikt til ansikt. Du tør liksom ikke å ta den utfordringen. Jeg kjenner meget til det. Det å bare tenke på at en må jobbe seg igjennom dette får en mer lyst til å gi opp. Legge seg ned å gråte uendelig. Hvile.

Jeg har selv skrevet avskjedsbrev tidligere, men det rare er at jeg ikke har vært helt 100% sikker på om det er egentlig å DØ jeg vil. Viss du gransker helt inn i hjerteroten din, så kan du spørre deg selv: "Vil du virkelig de som er glade i deg, så mye vondt, at du velger å ta livet ditt?". De har det vondt inni seg de også, og dersom du skulle ta livet ditt samtidig som de ennå har det tungt, det ville kanskje ødlegge mer.

Men, jeg fatter tankegangen din. Man føler kun at man ikke orker mer.

Jeg har lest en bok nå. Den handler litt om hva som møter en på den andre siden når vi dør. Jeg tror veldig mye på det som står i denne boken:-) Og det er med på å tilfredstille meg veldig:-)

Vi vet liksom ikke så meget mye om hva som skjer med en død person når han/hun dør, men i den boken står det at: "De som dør kommer over på en annen side, hvor de fremdeles lever, og hvor de kommer på forskjellige nivå. De som akkurat har avgått med døden ender som regel på det nederste nivået, slik at de kan bygge seg oppover. Akkurat som en skole. De hjelper oss mennesker (som vår dørvokter/skytsengel), og de ser hvordan det går videre med familien". Kanskje du synes det er helt dumt av meg å nevne dette, og for deg virker kanskje dette heilt idiotisk å skrive om, men tenk på det.

Jeg leste også i denne boken at: "De som tar livet sitt får ikke straffen sin i HELVETE, slik mange tror. Det er en synd å ta sitt eget liv, men det HELVETE man opplever på den andre siden er ikke det vi betegner som ild, djevelen og varme. Det er et levende helvete. Den avdøde MÅ lære av sin egen feil med å se hvordan ens egne går rundt på jorden, forlatt og triste. Og det er ennå mer vanskelig å takle enn å dø når tiden er inne for det, på vanlig vis. Ville du ha klart å gå igjennom sorgprossesen sammen med familien din, når du selv var død?". Det må være noe av det tøffeste noen kan gjøre. Men, dette er fordi at de som tar sitt eget liv skal lære, og ha mulighet til å evnt. berge andre fra å gjøre det samme. Men, alle har fri vilje, og lever sitt eget liv". Men, om du ikke tror på dette, så i det minste tenk igjennom det.

Kan du virkelig unne familien din og i det minste faren din, at han skal miste sønnen sin, som han er så uendelig glad i, på en slik forferdelig måte, uten at han i det hele tatt kanskje har fått sjangsen til å gripe inn å prøve å hjelpe?

NEI! Det tror jeg ikke.

Så hold ut. Om ikke for deg selv, så for andre. Og så vil du etterhvert innse at du styrkes av dette:-)

Lykke til!

En varm og gledelig klem fra ei som har vært i samme situasjon.

[goliane]

Jeg har lest det du har skrevet, og de to svarene du har fått til nå.

Calestia er klok og har erfaring med at livet ikke er lett. Hun har rett i at det gjelder å holde ut til den dagen da livet blir bedre.

To dager er aldri like. En vet aldri hva som vil skje i framtida.Følelser forandrer seg, og det samme gjør synet på mange ting. Det du har opplevd er erfaringer som på sikt kan gi deg styrke og evne til å hjelpe andre som kommer i samme situasjon.

Jeg syns du skal snakke med noen om hvordan du har det Faren din høres veldig OK ut. Han vil nok bli glad hvis du har sånn tillit til han at du forteller han om følelsene dine.

Min datter fortalte meg en gang om sine problemer. Det gjorde at det var mulig for meg å iallfall være til litt støtte for henne.

Jeg deler ikke anonym 1784 sin tro om et liv etter døden.

Og jeg tror at livet vårt her på jorda til en stor grad blir det vi selv gjør det til.Men vi må i mange situasjoner innse at vi trenger hjelp og støtte fra andre.

Men det anonym 1784 sier om det å ta livet sitt og hvilken konsekvens det får for dine nærmeste, er jeg helt enig i.

Det er synd at du som er så ung har opplevd så mye trist som det du beskriver. Men du har livet foran deg, og mye positivt vil skje i livet ditt hvis du gir det en sjanse.

Så ikke gi opp!

Støtteklem hvis du vil ha!

[goliane]

Jeg har lest det du har skrevet, og de to svarene du har fått til nå.

Calestia er klok og har erfaring med at livet ikke er lett. Hun har rett i at det gjelder å holde ut til den dagen da livet blir bedre.

To dager er aldri like. En vet aldri hva som vil skje i framtida.Følelser forandrer seg, og det samme gjør synet på mange ting. Det du har opplevd er erfaringer som på sikt kan gi deg styrke og evne til å hjelpe andre som kommer i samme situasjon.

Jeg syns du skal snakke med noen om hvordan du har det Faren din høres veldig OK ut. Han vil nok bli glad hvis du har sånn tillit til han at du forteller han om følelsene dine.

Min datter fortalte meg en gang om sine problemer. Det gjorde at det var mulig for meg å iallfall være til litt støtte for henne.

Jeg deler ikke anonym 1784 sin tro om et liv etter døden.

Og jeg tror at livet vårt her på jorda til en stor grad blir det vi selv gjør det til.Men vi må i mange situasjoner innse at vi trenger hjelp og støtte fra andre.

Men det anonym 1784 sier om det å ta livet sitt og hvilken konsekvens det får for dine nærmeste, er jeg helt enig i.

Det er synd at du som er så ung har opplevd så mye trist som det du beskriver. Men du har livet foran deg, og mye positivt vil skje i livet ditt hvis du gir det en sjanse.

Så ikke gi opp!

Støtteklem hvis du vil ha!

[goliane]

Jeg har lest det du har skrevet, og de to svarene du har fått til nå.

Calestia er klok og har erfaring med at livet ikke er lett. Hun har rett i at det gjelder å holde ut til den dagen da livet blir bedre.

To dager er aldri like. En vet aldri hva som vil skje i framtida.Følelser forandrer seg, og det samme gjør synet på mange ting. Det du har opplevd er erfaringer som på sikt kan gi deg styrke og evne til å hjelpe andre som kommer i samme situasjon.

Jeg syns du skal snakke med noen om hvordan du har det Faren din høres veldig OK ut. Han vil nok bli glad hvis du har sånn tillit til han at du forteller han om følelsene dine.

Min datter fortalte meg en gang om sine problemer. Det gjorde at det var mulig for meg å iallfall være til litt støtte for henne.

Jeg deler ikke anonym 1784 sin tro om et liv etter døden.

Og jeg tror at livet vårt her på jorda til en stor grad blir det vi selv gjør det til.Men vi må i mange situasjoner innse at vi trenger hjelp og støtte fra andre.

Men det anonym 1784 sier om det å ta livet sitt og hvilken konsekvens det får for dine nærmeste, er jeg helt enig i.

Det er synd at du som er så ung har opplevd så mye trist som det du beskriver. Men du har livet foran deg, og mye positivt vil skje i livet ditt hvis du gir det en sjanse.

Så ikke gi opp!

Støtteklem hvis du vil ha!

[goliane]

Jeg har lest det du har skrevet, og de to svarene du har fått til nå.

Calestia er klok og har erfaring med at livet ikke er lett. Hun har rett i at det gjelder å holde ut til den dagen da livet blir bedre.

To dager er aldri like. En vet aldri hva som vil skje i framtida.Følelser forandrer seg, og det samme gjør synet på mange ting. Det du har opplevd er erfaringer som på sikt kan gi deg styrke og evne til å hjelpe andre som kommer i samme situasjon.

Jeg syns du skal snakke med noen om hvordan du har det Faren din høres veldig OK ut. Han vil nok bli glad hvis du har sånn tillit til han at du forteller han om følelsene dine.

Min datter fortalte meg en gang om sine problemer. Det gjorde at det var mulig for meg å iallfall være til litt støtte for henne.

Jeg deler ikke anonym 1784 sin tro om et liv etter døden.

Og jeg tror at livet vårt her på jorda til en stor grad blir det vi selv gjør det til.Men vi må i mange situasjoner innse at vi trenger hjelp og støtte fra andre.

Men det anonym 1784 sier om det å ta livet sitt og hvilken konsekvens det får for dine nærmeste, er jeg helt enig i.

Det er synd at du som er så ung har opplevd så mye trist som det du beskriver. Men du har livet foran deg, og mye positivt vil skje i livet ditt hvis du gir det en sjanse.

Så ikke gi opp!

Støtteklem hvis du vil ha!

[Gutten21]

vet ikke hva jeg skal si , men om du vil kan du få en lang klem.

*klemmmer lenge*

om det ikke blir bedre snart, så vil det bli bedre.. en gang..

Det er liksom bare sånn det er her i livet det.

Gjelder å holde ut til den dagen kommer, og søke hjelp om det blir altfor tøft.

Om du og faren din er på bølgelengde nå, så burde du kunne fortelle han hvordan du har det. Du er da bare et menneske, og med det kommer følelsene inn i bildet.

Det er lov å ha det vondt, men det er også lov å søke trøst og forståelse hos andre mennesker.

Kankje faren din vil se på det som en tillitserklæring?

Og når du tenker på selvmord i så stor grad ville det nok vært lurt å ha noen proffe å snakke med.

Kanskje kan legen hjelpe deg med det?

Det finnes muligheter for støtte og hjelp i vanskelige tider, det gjelder bare å ikke være altfor stolt til å ta imot..

lykke til da!

Kommer fra en "fin" familie. Å søke hjelp er uakseptabelt. Det med selvmordstanker er bare noe som dropper innom en sjelden gang. Vil aldri utføre noe så egoistisk.. Men jeg blir mindre redd for å dø, kanskje..

[Gutten21]

Jeg har lest det du har skrevet, og de to svarene du har fått til nå.

Calestia er klok og har erfaring med at livet ikke er lett. Hun har rett i at det gjelder å holde ut til den dagen da livet blir bedre.

To dager er aldri like. En vet aldri hva som vil skje i framtida.Følelser forandrer seg, og det samme gjør synet på mange ting. Det du har opplevd er erfaringer som på sikt kan gi deg styrke og evne til å hjelpe andre som kommer i samme situasjon.

Jeg syns du skal snakke med noen om hvordan du har det Faren din høres veldig OK ut. Han vil nok bli glad hvis du har sånn tillit til han at du forteller han om følelsene dine.

Min datter fortalte meg en gang om sine problemer. Det gjorde at det var mulig for meg å iallfall være til litt støtte for henne.

Jeg deler ikke anonym 1784 sin tro om et liv etter døden.

Og jeg tror at livet vårt her på jorda til en stor grad blir det vi selv gjør det til.Men vi må i mange situasjoner innse at vi trenger hjelp og støtte fra andre.

Men det anonym 1784 sier om det å ta livet sitt og hvilken konsekvens det får for dine nærmeste, er jeg helt enig i.

Det er synd at du som er så ung har opplevd så mye trist som det du beskriver. Men du har livet foran deg, og mye positivt vil skje i livet ditt hvis du gir det en sjanse.

Så ikke gi opp!

Støtteklem hvis du vil ha!

Tar alltid imot klemmer med takk, jeg.

Je har vært skånet for døden helt frem til det året jeg var inne til førstegangstjeneste. Det gjorde mye med meg at jeg ikke fikk kommet hjem og snakket.. Heller ikke kommet hjem til den personen som lå på dødsleie for å ta en siste farvel. Fikk bare kommt i begravelsen. Det er tøft å leve med så mange usagte ord..

[Gjest Daddel]

Kommer fra en "fin" familie. Å søke hjelp er uakseptabelt. Det med selvmordstanker er bare noe som dropper innom en sjelden gang. Vil aldri utføre noe så egoistisk.. Men jeg blir mindre redd for å dø, kanskje..

Det med at å søke hjelp er uakseptabelt, det kan du jo bare heve det høyt over.

Det er ren og skjær bullshit.

Og et tipås, du behøver rett og seltt ikke fortelle det til den fine familien din. Hvis du er redd de ikke skal godta det mener jeg.