Mister lyset

[Gjest IdontExist]

Det lille lyset som er her blir bare mindre og mindre.

Føler at min tid snart er inne, at jeg ikke kan få noe ut av dette livet mer.

Har hatt min porsjon glede, nå gjenstår bare en uendelig nedtur som gjør min eksistens verre og verre.

Vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette, ønsker jo ikke å oppnå noe egentlig. Tidsfordriv kanskje?

Det blir bare verre og verre nå, isolerer meg totalt.

Trenger ingen oppmuntrende ord lenger.

Trenger ikke dere, trenger ingen.

Jeg er ikke verdt å kaste bort tiden på lengre, jeg er en skygge som mister det lille lyset som holder meg i live.

[Gjest soeur]

Slik høres det fryktelig vondt å ha det...Heldigvis går depresjoner som regel over, skjønt det kan ta tid. Håper inderlig du klarer å holde ut den tida det tar. Håper du i mellomtida mottar hjelp og støtte, som kan holde tilbake noe av lyset og kanskje også korte litt på tida.

Har du noen å snakke med? Får du hjelp? Medisiner?

Anbefaler deg å fortelle lege/psykolog/andre hvordan du har det nå, så slipper du å bære alt åleine..

Lykke til!

[Gjest brysom-sjel]

Slik høres det fryktelig vondt å ha det...Heldigvis går depresjoner som regel over, skjønt det kan ta tid. Håper inderlig du klarer å holde ut den tida det tar. Håper du i mellomtida mottar hjelp og støtte, som kan holde tilbake noe av lyset og kanskje også korte litt på tida.

Har du noen å snakke med? Får du hjelp? Medisiner?

Anbefaler deg å fortelle lege/psykolog/andre hvordan du har det nå, så slipper du å bære alt åleine..

Lykke til!

Ja, kanskje dette svarte blir meningsløst for deg siden du ikke er ute etter noen sympati, men du kan jo i det minste prøve å ta inn litt av dette.

Det at du føler at lyset ditt forsvinner det er en håpløs situasjon. En føler at man klarte å klatre oppover før, uansett for langt nede en var, men nå er det som om at det er helt urimelig å bare i det minste prøve en gang. Du har blitt sliten og trøtt av å ha det slik.

Jeg skulle svært gjerne ha gått inn i din kropp å levd for deg en stund,slik jeg kunne ha levd for deg en stund, for å gjøre deg litt sterkere, men desverre er ikke dette mulig, da vi alle har som oppgave å leve det livet vi har fått, individuelt. Så det er kun du selv som kan hjelpe deg selv, men SELFØLGELIG kan vi andre være medmennesker og støtte og backe-up.

Du føler kanskje at nå er du så uttafor, deppa og trett og lei av din hverdagslige situasjon, og at du ikke orker å ta tak i det som er med på å gjøre livet så sorgfullt for deg? Vel , hva kan jeg si?

Har du virkelig så mye mot og så mye ansinitet til å pålegge dine nærmeste de sorgen og ugleden, ved å ta fra dem et kjært eie? DEG!

Hva tror du moren eller faren din vil tenke dersom de får rede på at du går rundt, og kanskje i verste fall klarer å dø? De vil antagelig tenke: "Hva har jeg gjordt galt? Hvofor fikk jeg ikke gi av mitt overskudd til det trengende barnet mitt?". De vil føle det som deres feil, ved at de ikke rakk til deg.

Selv om livet er meningsløst, ja, så meningsløst at ingenting hjelper (ikke å gå til lege, ikke medisin, ikke behandling...INGENTING!), Nei, da synes jeg du bør lete laaangt inni deg selv å tenke på: "Hva kommer denne sorgen av?" . Prøv å sette ord på det, skrive det ned. Og så kan du evnt. gi notatene til en lege eller en venn, og be om å bli tatt vare på for en stund, for du ikke har mer krefter til å gjøre det selv lenger.

Jeg tror egentlig du skrev inn hit til DOL fordi du ville at andre skulle se at du hadde det vondt. Og det er bra at du tør å skrive om hvordan du har det. Det letter litt på trykket med at " Du har i alle fall sagt det til noen", men la i det minste noen få lov til å hjelpe deg:-)

La dagene bare være uendelig triste, ja kanskje t.o.m. uutholdelige, men IKKE ta livet ditt fordi.

La andre få hjelpe deg til å komme oppover igjen, for slik hjelp har du rett på. Så ikke vegre det å spørre om det...:_)

Men, ikke før du tør å be om slik hjelp, kan du klare å få det bedre. Med mindre du tar tak i det vonde selv.

Det er kun EN selv som kan leve sitt eget liv.

Sender deg noen tanker og tankefulle krefter.

Husk at MANGE bryr seg.

Ta imot den hjelpen du kan få.

[Gjest brysom-sjel]

Slik høres det fryktelig vondt å ha det...Heldigvis går depresjoner som regel over, skjønt det kan ta tid. Håper inderlig du klarer å holde ut den tida det tar. Håper du i mellomtida mottar hjelp og støtte, som kan holde tilbake noe av lyset og kanskje også korte litt på tida.

Har du noen å snakke med? Får du hjelp? Medisiner?

Anbefaler deg å fortelle lege/psykolog/andre hvordan du har det nå, så slipper du å bære alt åleine..

Lykke til!

Ja, kanskje dette svarte blir meningsløst for deg siden du ikke er ute etter noen sympati, men du kan jo i det minste prøve å ta inn litt av dette.

Det at du føler at lyset ditt forsvinner det er en håpløs situasjon. En føler at man klarte å klatre oppover før, uansett for langt nede en var, men nå er det som om at det er helt urimelig å bare i det minste prøve en gang. Du har blitt sliten og trøtt av å ha det slik.

Jeg skulle svært gjerne ha gått inn i din kropp å levd for deg en stund,slik jeg kunne ha levd for deg en stund, for å gjøre deg litt sterkere, men desverre er ikke dette mulig, da vi alle har som oppgave å leve det livet vi har fått, individuelt. Så det er kun du selv som kan hjelpe deg selv, men SELFØLGELIG kan vi andre være medmennesker og støtte og backe-up.

Du føler kanskje at nå er du så uttafor, deppa og trett og lei av din hverdagslige situasjon, og at du ikke orker å ta tak i det som er med på å gjøre livet så sorgfullt for deg? Vel , hva kan jeg si?

Har du virkelig så mye mot og så mye ansinitet til å pålegge dine nærmeste de sorgen og ugleden, ved å ta fra dem et kjært eie? DEG!

Hva tror du moren eller faren din vil tenke dersom de får rede på at du går rundt, og kanskje i verste fall klarer å dø? De vil antagelig tenke: "Hva har jeg gjordt galt? Hvofor fikk jeg ikke gi av mitt overskudd til det trengende barnet mitt?". De vil føle det som deres feil, ved at de ikke rakk til deg.

Selv om livet er meningsløst, ja, så meningsløst at ingenting hjelper (ikke å gå til lege, ikke medisin, ikke behandling...INGENTING!), Nei, da synes jeg du bør lete laaangt inni deg selv å tenke på: "Hva kommer denne sorgen av?" . Prøv å sette ord på det, skrive det ned. Og så kan du evnt. gi notatene til en lege eller en venn, og be om å bli tatt vare på for en stund, for du ikke har mer krefter til å gjøre det selv lenger.

Jeg tror egentlig du skrev inn hit til DOL fordi du ville at andre skulle se at du hadde det vondt. Og det er bra at du tør å skrive om hvordan du har det. Det letter litt på trykket med at " Du har i alle fall sagt det til noen", men la i det minste noen få lov til å hjelpe deg:-)

La dagene bare være uendelig triste, ja kanskje t.o.m. uutholdelige, men IKKE ta livet ditt fordi.

La andre få hjelpe deg til å komme oppover igjen, for slik hjelp har du rett på. Så ikke vegre det å spørre om det...:_)

Men, ikke før du tør å be om slik hjelp, kan du klare å få det bedre. Med mindre du tar tak i det vonde selv.

Det er kun EN selv som kan leve sitt eget liv.

Sender deg noen tanker og tankefulle krefter.

Husk at MANGE bryr seg.

Ta imot den hjelpen du kan få.

[Gjest brysom-sjel]

Slik høres det fryktelig vondt å ha det...Heldigvis går depresjoner som regel over, skjønt det kan ta tid. Håper inderlig du klarer å holde ut den tida det tar. Håper du i mellomtida mottar hjelp og støtte, som kan holde tilbake noe av lyset og kanskje også korte litt på tida.

Har du noen å snakke med? Får du hjelp? Medisiner?

Anbefaler deg å fortelle lege/psykolog/andre hvordan du har det nå, så slipper du å bære alt åleine..

Lykke til!

Ja, kanskje dette svarte blir meningsløst for deg siden du ikke er ute etter noen sympati, men du kan jo i det minste prøve å ta inn litt av dette.

Det at du føler at lyset ditt forsvinner det er en håpløs situasjon. En føler at man klarte å klatre oppover før, uansett for langt nede en var, men nå er det som om at det er helt urimelig å bare i det minste prøve en gang. Du har blitt sliten og trøtt av å ha det slik.

Jeg skulle svært gjerne ha gått inn i din kropp å levd for deg en stund,slik jeg kunne ha levd for deg en stund, for å gjøre deg litt sterkere, men desverre er ikke dette mulig, da vi alle har som oppgave å leve det livet vi har fått, individuelt. Så det er kun du selv som kan hjelpe deg selv, men SELFØLGELIG kan vi andre være medmennesker og støtte og backe-up.

Du føler kanskje at nå er du så uttafor, deppa og trett og lei av din hverdagslige situasjon, og at du ikke orker å ta tak i det som er med på å gjøre livet så sorgfullt for deg? Vel , hva kan jeg si?

Har du virkelig så mye mot og så mye ansinitet til å pålegge dine nærmeste de sorgen og ugleden, ved å ta fra dem et kjært eie? DEG!

Hva tror du moren eller faren din vil tenke dersom de får rede på at du går rundt, og kanskje i verste fall klarer å dø? De vil antagelig tenke: "Hva har jeg gjordt galt? Hvofor fikk jeg ikke gi av mitt overskudd til det trengende barnet mitt?". De vil føle det som deres feil, ved at de ikke rakk til deg.

Selv om livet er meningsløst, ja, så meningsløst at ingenting hjelper (ikke å gå til lege, ikke medisin, ikke behandling...INGENTING!), Nei, da synes jeg du bør lete laaangt inni deg selv å tenke på: "Hva kommer denne sorgen av?" . Prøv å sette ord på det, skrive det ned. Og så kan du evnt. gi notatene til en lege eller en venn, og be om å bli tatt vare på for en stund, for du ikke har mer krefter til å gjøre det selv lenger.

Jeg tror egentlig du skrev inn hit til DOL fordi du ville at andre skulle se at du hadde det vondt. Og det er bra at du tør å skrive om hvordan du har det. Det letter litt på trykket med at " Du har i alle fall sagt det til noen", men la i det minste noen få lov til å hjelpe deg:-)

La dagene bare være uendelig triste, ja kanskje t.o.m. uutholdelige, men IKKE ta livet ditt fordi.

La andre få hjelpe deg til å komme oppover igjen, for slik hjelp har du rett på. Så ikke vegre det å spørre om det...:_)

Men, ikke før du tør å be om slik hjelp, kan du klare å få det bedre. Med mindre du tar tak i det vonde selv.

Det er kun EN selv som kan leve sitt eget liv.

Sender deg noen tanker og tankefulle krefter.

Husk at MANGE bryr seg.

Ta imot den hjelpen du kan få.

[Gjest brysom-sjel]

Slik høres det fryktelig vondt å ha det...Heldigvis går depresjoner som regel over, skjønt det kan ta tid. Håper inderlig du klarer å holde ut den tida det tar. Håper du i mellomtida mottar hjelp og støtte, som kan holde tilbake noe av lyset og kanskje også korte litt på tida.

Har du noen å snakke med? Får du hjelp? Medisiner?

Anbefaler deg å fortelle lege/psykolog/andre hvordan du har det nå, så slipper du å bære alt åleine..

Lykke til!

Ja, kanskje dette svarte blir meningsløst for deg siden du ikke er ute etter noen sympati, men du kan jo i det minste prøve å ta inn litt av dette.

Det at du føler at lyset ditt forsvinner det er en håpløs situasjon. En føler at man klarte å klatre oppover før, uansett for langt nede en var, men nå er det som om at det er helt urimelig å bare i det minste prøve en gang. Du har blitt sliten og trøtt av å ha det slik.

Jeg skulle svært gjerne ha gått inn i din kropp å levd for deg en stund,slik jeg kunne ha levd for deg en stund, for å gjøre deg litt sterkere, men desverre er ikke dette mulig, da vi alle har som oppgave å leve det livet vi har fått, individuelt. Så det er kun du selv som kan hjelpe deg selv, men SELFØLGELIG kan vi andre være medmennesker og støtte og backe-up.

Du føler kanskje at nå er du så uttafor, deppa og trett og lei av din hverdagslige situasjon, og at du ikke orker å ta tak i det som er med på å gjøre livet så sorgfullt for deg? Vel , hva kan jeg si?

Har du virkelig så mye mot og så mye ansinitet til å pålegge dine nærmeste de sorgen og ugleden, ved å ta fra dem et kjært eie? DEG!

Hva tror du moren eller faren din vil tenke dersom de får rede på at du går rundt, og kanskje i verste fall klarer å dø? De vil antagelig tenke: "Hva har jeg gjordt galt? Hvofor fikk jeg ikke gi av mitt overskudd til det trengende barnet mitt?". De vil føle det som deres feil, ved at de ikke rakk til deg.

Selv om livet er meningsløst, ja, så meningsløst at ingenting hjelper (ikke å gå til lege, ikke medisin, ikke behandling...INGENTING!), Nei, da synes jeg du bør lete laaangt inni deg selv å tenke på: "Hva kommer denne sorgen av?" . Prøv å sette ord på det, skrive det ned. Og så kan du evnt. gi notatene til en lege eller en venn, og be om å bli tatt vare på for en stund, for du ikke har mer krefter til å gjøre det selv lenger.

Jeg tror egentlig du skrev inn hit til DOL fordi du ville at andre skulle se at du hadde det vondt. Og det er bra at du tør å skrive om hvordan du har det. Det letter litt på trykket med at " Du har i alle fall sagt det til noen", men la i det minste noen få lov til å hjelpe deg:-)

La dagene bare være uendelig triste, ja kanskje t.o.m. uutholdelige, men IKKE ta livet ditt fordi.

La andre få hjelpe deg til å komme oppover igjen, for slik hjelp har du rett på. Så ikke vegre det å spørre om det...:_)

Men, ikke før du tør å be om slik hjelp, kan du klare å få det bedre. Med mindre du tar tak i det vonde selv.

Det er kun EN selv som kan leve sitt eget liv.

Sender deg noen tanker og tankefulle krefter.

Husk at MANGE bryr seg.

Ta imot den hjelpen du kan få.