Ekspertsvar Å dyrke sorg

[Gjest Little Madam]

Det er noe dritt å dyrke sorg....!!

Har et nært familiemedlem som har dyrket sorgen etter ektefellen sin i over 25 år.

Hun gjør absolutt alt for å holde fast på det tragiske...

"Lever" som om dødsfallet skulle ha skjedd i går.

Tar opp temaet i tide og utide..

Dyrker sorgen i enhver situasjon..

Vi som IKKE er døde, er som død for henne.... Fordi det er kun han som gikk bort som betyr noe...

Minnene... det tragiske som skjedde... stakkars henne...

Det er blitt hennes livsstil å fokusere på soren og savnet. Skaffe seg empati. Oppmerksomhet...

JA, det er trist det som skjedde for over 25 år siden!!

MEN, jeg orker ikke synes synd på deg mer.

DU, ser ingen andre en deg selv...Du blir sint hvis jeg prøver å ymte frampå at livet er nå..!

DU, vil ikke gå videre... DU vil ikke se oss som er dine nærmeste.., som LEVER.

Så hva skal jeg gjøre da...? Jeg høres kanskje ufølsom ut nå, men jeg ORKER IKKE støtte den galskapen du driver med.

Å dyrke sorg, for alltid..

[Gjest Little Madam]

Det er noe dritt å dyrke sorg....!!

Har et nært familiemedlem som har dyrket sorgen etter ektefellen sin i over 25 år.

Hun gjør absolutt alt for å holde fast på det tragiske...

"Lever" som om dødsfallet skulle ha skjedd i går.

Tar opp temaet i tide og utide..

Dyrker sorgen i enhver situasjon..

Vi som IKKE er døde, er som død for henne.... Fordi det er kun han som gikk bort som betyr noe...

Minnene... det tragiske som skjedde... stakkars henne...

Det er blitt hennes livsstil å fokusere på soren og savnet. Skaffe seg empati. Oppmerksomhet...

JA, det er trist det som skjedde for over 25 år siden!!

MEN, jeg orker ikke synes synd på deg mer.

DU, ser ingen andre en deg selv...Du blir sint hvis jeg prøver å ymte frampå at livet er nå..!

DU, vil ikke gå videre... DU vil ikke se oss som er dine nærmeste.., som LEVER.

Så hva skal jeg gjøre da...? Jeg høres kanskje ufølsom ut nå, men jeg ORKER IKKE støtte den galskapen du driver med.

Å dyrke sorg, for alltid..

[Gjest Little Madam]

Det er noe dritt å dyrke sorg....!!

Har et nært familiemedlem som har dyrket sorgen etter ektefellen sin i over 25 år.

Hun gjør absolutt alt for å holde fast på det tragiske...

"Lever" som om dødsfallet skulle ha skjedd i går.

Tar opp temaet i tide og utide..

Dyrker sorgen i enhver situasjon..

Vi som IKKE er døde, er som død for henne.... Fordi det er kun han som gikk bort som betyr noe...

Minnene... det tragiske som skjedde... stakkars henne...

Det er blitt hennes livsstil å fokusere på soren og savnet. Skaffe seg empati. Oppmerksomhet...

JA, det er trist det som skjedde for over 25 år siden!!

MEN, jeg orker ikke synes synd på deg mer.

DU, ser ingen andre en deg selv...Du blir sint hvis jeg prøver å ymte frampå at livet er nå..!

DU, vil ikke gå videre... DU vil ikke se oss som er dine nærmeste.., som LEVER.

Så hva skal jeg gjøre da...? Jeg høres kanskje ufølsom ut nå, men jeg ORKER IKKE støtte den galskapen du driver med.

Å dyrke sorg, for alltid..

[Gjest Little Madam]

Det er noe dritt å dyrke sorg....!!

Har et nært familiemedlem som har dyrket sorgen etter ektefellen sin i over 25 år.

Hun gjør absolutt alt for å holde fast på det tragiske...

"Lever" som om dødsfallet skulle ha skjedd i går.

Tar opp temaet i tide og utide..

Dyrker sorgen i enhver situasjon..

Vi som IKKE er døde, er som død for henne.... Fordi det er kun han som gikk bort som betyr noe...

Minnene... det tragiske som skjedde... stakkars henne...

Det er blitt hennes livsstil å fokusere på soren og savnet. Skaffe seg empati. Oppmerksomhet...

JA, det er trist det som skjedde for over 25 år siden!!

MEN, jeg orker ikke synes synd på deg mer.

DU, ser ingen andre en deg selv...Du blir sint hvis jeg prøver å ymte frampå at livet er nå..!

DU, vil ikke gå videre... DU vil ikke se oss som er dine nærmeste.., som LEVER.

Så hva skal jeg gjøre da...? Jeg høres kanskje ufølsom ut nå, men jeg ORKER IKKE støtte den galskapen du driver med.

Å dyrke sorg, for alltid..

[Gjest ikke undertegnet]

Mennesket har det vondt selvfølgelig. Hun er jo syk. Det er en syk sorg hun holder fast i. Men hun trenger at noen røsker opp i henne for å komme ut av det. Spørsmålet er bare om det ikke skulle være gjort for 20 år siden. Dessverre.

Vil hun ikke ha hjelp så hold den avstand du må for å¨orke.

[Gjest ikke undertegnet]

Mennesket har det vondt selvfølgelig. Hun er jo syk. Det er en syk sorg hun holder fast i. Men hun trenger at noen røsker opp i henne for å komme ut av det. Spørsmålet er bare om det ikke skulle være gjort for 20 år siden. Dessverre.

Vil hun ikke ha hjelp så hold den avstand du må for å¨orke.

[Gjest ikke undertegnet]

Mennesket har det vondt selvfølgelig. Hun er jo syk. Det er en syk sorg hun holder fast i. Men hun trenger at noen røsker opp i henne for å komme ut av det. Spørsmålet er bare om det ikke skulle være gjort for 20 år siden. Dessverre.

Vil hun ikke ha hjelp så hold den avstand du må for å¨orke.

[Gjest ikke undertegnet]

Mennesket har det vondt selvfølgelig. Hun er jo syk. Det er en syk sorg hun holder fast i. Men hun trenger at noen røsker opp i henne for å komme ut av det. Spørsmålet er bare om det ikke skulle være gjort for 20 år siden. Dessverre.

Vil hun ikke ha hjelp så hold den avstand du må for å¨orke.

[Gjest undertegnet]

Det er i tiden å dyrke sorg, se bare på alle de reportasjene på tv med lys og blomster i haugevis etter en kjendis død eller en ulykke. På årsdagene ruller disse bildene på skjermen om og om igjen.

På et barn- for- lite-forum er det spørsmål om hvordan en skal få med i en ny fødselsannonse at en har et barn for lite. Eller hvordan en skal ordlegge seg for at nye bekjentskaper skal vite at en har mistet et barn.

Jeg mener ikke å tråkke på sorgen til folk, men jeg synes det er viktig å fokusere på det man har, ta vare på det, og la sorgen og savnet være kun for de nærmeste. Det behøver ikke å komme fram ved presentasjonen ovenfor nye folk at en har mistet f.eks. et barn.

Jeg håper jeg ikke støter noen med disse ordene, jeg har selv opplevd å miste noen av mine aller nærmeste, og jeg vet hvor vondt og vanskelig det er. Men jeg tror at en må forsøke å forsone seg med at slik ble det, og gå videre i livet sammen med de man fortsatt har hos seg. Selvfølgelig skal man sørge, man skal minnes, man skal snakke om det, men ikke la det bli en livsstil. Det er ikke alle fjerne bekjentskaper som ønsker å høre om ens egen sorg til enhver tid, og det er kanskje en grunn til at folk trekker seg unna og en blir ensom i sin sorg.

[Gjest undertegnet]

Det er i tiden å dyrke sorg, se bare på alle de reportasjene på tv med lys og blomster i haugevis etter en kjendis død eller en ulykke. På årsdagene ruller disse bildene på skjermen om og om igjen.

På et barn- for- lite-forum er det spørsmål om hvordan en skal få med i en ny fødselsannonse at en har et barn for lite. Eller hvordan en skal ordlegge seg for at nye bekjentskaper skal vite at en har mistet et barn.

Jeg mener ikke å tråkke på sorgen til folk, men jeg synes det er viktig å fokusere på det man har, ta vare på det, og la sorgen og savnet være kun for de nærmeste. Det behøver ikke å komme fram ved presentasjonen ovenfor nye folk at en har mistet f.eks. et barn.

Jeg håper jeg ikke støter noen med disse ordene, jeg har selv opplevd å miste noen av mine aller nærmeste, og jeg vet hvor vondt og vanskelig det er. Men jeg tror at en må forsøke å forsone seg med at slik ble det, og gå videre i livet sammen med de man fortsatt har hos seg. Selvfølgelig skal man sørge, man skal minnes, man skal snakke om det, men ikke la det bli en livsstil. Det er ikke alle fjerne bekjentskaper som ønsker å høre om ens egen sorg til enhver tid, og det er kanskje en grunn til at folk trekker seg unna og en blir ensom i sin sorg.

[Gjest undertegnet]

Det er i tiden å dyrke sorg, se bare på alle de reportasjene på tv med lys og blomster i haugevis etter en kjendis død eller en ulykke. På årsdagene ruller disse bildene på skjermen om og om igjen.

På et barn- for- lite-forum er det spørsmål om hvordan en skal få med i en ny fødselsannonse at en har et barn for lite. Eller hvordan en skal ordlegge seg for at nye bekjentskaper skal vite at en har mistet et barn.

Jeg mener ikke å tråkke på sorgen til folk, men jeg synes det er viktig å fokusere på det man har, ta vare på det, og la sorgen og savnet være kun for de nærmeste. Det behøver ikke å komme fram ved presentasjonen ovenfor nye folk at en har mistet f.eks. et barn.

Jeg håper jeg ikke støter noen med disse ordene, jeg har selv opplevd å miste noen av mine aller nærmeste, og jeg vet hvor vondt og vanskelig det er. Men jeg tror at en må forsøke å forsone seg med at slik ble det, og gå videre i livet sammen med de man fortsatt har hos seg. Selvfølgelig skal man sørge, man skal minnes, man skal snakke om det, men ikke la det bli en livsstil. Det er ikke alle fjerne bekjentskaper som ønsker å høre om ens egen sorg til enhver tid, og det er kanskje en grunn til at folk trekker seg unna og en blir ensom i sin sorg.

[Gjest undertegnet]

Det er i tiden å dyrke sorg, se bare på alle de reportasjene på tv med lys og blomster i haugevis etter en kjendis død eller en ulykke. På årsdagene ruller disse bildene på skjermen om og om igjen.

På et barn- for- lite-forum er det spørsmål om hvordan en skal få med i en ny fødselsannonse at en har et barn for lite. Eller hvordan en skal ordlegge seg for at nye bekjentskaper skal vite at en har mistet et barn.

Jeg mener ikke å tråkke på sorgen til folk, men jeg synes det er viktig å fokusere på det man har, ta vare på det, og la sorgen og savnet være kun for de nærmeste. Det behøver ikke å komme fram ved presentasjonen ovenfor nye folk at en har mistet f.eks. et barn.

Jeg håper jeg ikke støter noen med disse ordene, jeg har selv opplevd å miste noen av mine aller nærmeste, og jeg vet hvor vondt og vanskelig det er. Men jeg tror at en må forsøke å forsone seg med at slik ble det, og gå videre i livet sammen med de man fortsatt har hos seg. Selvfølgelig skal man sørge, man skal minnes, man skal snakke om det, men ikke la det bli en livsstil. Det er ikke alle fjerne bekjentskaper som ønsker å høre om ens egen sorg til enhver tid, og det er kanskje en grunn til at folk trekker seg unna og en blir ensom i sin sorg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er i beste fall sykelig sorg.

Heller enn en dyrking av sorgen er et vel en egosentrisk dyrking av seg selv. Det er som du ser av svarene ikke en svært sjelden tilstand.

Dersom du er nødt til å ha med denne personen å gjøre ganske ofte, kan du kanskje skrive et brev der du forteller henne hva dette gjør med dere og dermed med relasjonen til henne. Så får det bli hennes valg om hun fortsatt vil være "offer" og støte andre fra seg.