Ekspertsvar Mitt barn har anoreksi/NHD

[Merethe]

Hei!

For litt mindre enn en uke siden fikk vi bekreftet at vår 14 årige datter har anoreksi. Vi har hatt en vag mistanke om at hun har spiseforstyrrelser ganske lenge, men har ikke klart å fått henne til å snakke om dette. Nå er det klart, og vi har hatt en uke fylt av samtaler både dag og natt, det har vært en åpen og fin dialog, og hun selv sier hun nå er glad og lettet over at vi endelig vet det.

Jeg har noen spørsmål mens vi venter på å komme inn til legen og til BUP.

Vi har avtalt at hun skal prøve og spise flere måltider hver dag, ikke nødvendigvis så store, men gjerne små og hyppige. Hun spiser nå frokost, et måltid etter skolen og middag. (Mer vil hun ikke spise, men fra å sulte seg, synes vi det er en stor forbedring) Bør vi være spesielt nøye med nærings- og vitamininnhold i maten nå, eller bare være glad for at hun i det hele tatt spiser? (Dette siste er sant og si det vi gjør nå) Vi lar henne selv bestemme hva hun skal spise, og hun velger ting som er lette å få ned, som yoghurt eller honnikorn til frokost. Er det galt?

I en av våre nattlige samtaler nevnte jeg at kanskje fysioterapi kan være nyttig, for å løse opp spenninger i kroppen. Dette syntes hun var en god idé, når hun fikk grubla litt på det, og nå gleder hun seg til å begynne med det. Men jeg har slett ikke peiling på om dette er vanlig tilbud for anorektikere, og lurer derfor på om vi kan be om henvisning til fysioterapi på dette grunnlaget? (Hun har også migrene og spenningshodepine) Det er selvsagt en filleting, men jeg lurer også på om det finnes noen mulighet til å få dekket evt fysioterapiutgifter?

Vår datter er svært opptatt av gode resultater på skolen, hun ligger jevnt over på 5'ere i karakterer, og bruker mye energi på skolearbeidet, og på å bli deprimert om hun ikke får bedre enn 5 på prøver. Jeg mener at hun stiller umenneskelige krav til seg selv, og synes at hun skal tillate seg et liv også utenom skolen. Hvordan skal jeg få henne til å fire litt på kravene til seg selv, og samtidig få henne til å forstå at hun faktisk er ei fantastisk jente uansett hvilke resultat hun får?

Jeg har funnet ut at hun har et tvangsmessig forhold til å skrive lister og skjema. Hun sier selv at når hun skriver lange lister over forskjellige ting (det være seg kaloriinnhold i ulike matsorter, eller navn på bøker hun liker, artister, eller filmer etc), så føler hun seg rolig. Hun beskriver en velværefølelse ved å se linjene med ord sirlig skrevet ned, og hun oppfatter at dette er ting hun MÅ gjøre.

For meg virker det som om dette er tvangshandlinger, som hun er avhengig av. Hvordan går vi fram for å gradvis redusere denne aktiviteten - og bør vi redusere den? Vi har snakket om det, og jeg har foreslått at hun i første omgang skriver kortere og færre lister og skjema, men er det riktig av meg å gjøre dette?

Tilslutt vil jeg gjerne si at vi bruker all vår energi og fokus på 14 åringen vår nå, vi koser og klemmer mye, forteller henne at vi er glad i henne, og bekrefter hele tiden at hun holder mål på alle tenkelige måter. Kan dette tenkes å fra hennes side oppleves som belønning for anoreksien hennes?

Dette er kanskje dumme spørsmål, men jeg har ingen kjennskap til anoreksi, og hvordan vi som familie kan hjelpe henne til et liv der hun selv gjenerobrer kontrollen over sitt liv og sin vekt. Det føles som om vekten og kaloriene styrer henne, og at hun ikke har noe hun selv skulle ha sagt i denne kampen.

Vi har en rolig og fin dialog nå, hun virker deprimert (men samtidig gladere enn på lenge, og hun snakker og snakker i ett nå), men ikke lenger så sint, og jeg tror faktisk at hun opplever dette som overveiende positivt, selv om hun er ekstremt ambivalent til absolutt alt mulig nå.

Og hvordan skal vi midt oppe i dette klare å ivareta lillesøster på 7 sitt normale forhold til mat?

Kan du hjelpe meg litt, NHD? Det er så vanskelig å vite om jeg gjør rett, og om jeg er flink nok mamma nå...

På forhånd tusen takk!

[Sør]

Hei,

Interessegruppen for Kvinner med Spiseforstyrrelser har en hjemmeside med masse informasjon:

http://www.iks.no/meny_sf.htm

Ser de har en seksjon for "Familie og venner" (2. link fra toppen), samt en informasjonstelefon: 22 42 22 22.

===

Utifra det du skriver, virker det som om dere gjør "det rette". Viktigere at hun spiser "yogurt", enn at hun lar være å spise "balansert kost".

Alt vel.

Med vennlig hilsen

[Merethe]

Hei,

Interessegruppen for Kvinner med Spiseforstyrrelser har en hjemmeside med masse informasjon:

http://www.iks.no/meny_sf.htm

Ser de har en seksjon for "Familie og venner" (2. link fra toppen), samt en informasjonstelefon: 22 42 22 22.

===

Utifra det du skriver, virker det som om dere gjør "det rette". Viktigere at hun spiser "yogurt", enn at hun lar være å spise "balansert kost".

Alt vel.

Med vennlig hilsen

Hei! ;o)

Jeg har lest og lest på siden til IKS, og jeg har prøv å ringe, men det er ingen som svarer...

Men takk, lell.. Du er alltid på pletten, du...

*klem'

[leenie]

Hei

jeg kjente meg sånn igjen i mye av det du skrev om datteren din, at jeg bare måtte svare...

Først av alt vil jeg rose deg. Du har virkelig grepet fatt i problemene på en fornuftig måte, og det at du klarer å holde en så god dialog med din datter, sier mye om din evne til å sette deg inn i hennes situasjon.

Jeg slet selv med spiseforstyrrelser i flere år, som en konsekvens av seksuelt overgrep. Jeg var, som din datter, desperat etter å skaffe meg kontroll og oversikt på livet mitt. (For orden skyld, jeg er nå 22 år, spiseforstyrrelsene startet da jeg var 15. Overgrepet skjedde da jeg avr 15, men jeg fortalte ikke noen om det før jeg var 18)

Jeg skrev lange lister, med veldig pen og plettfri håndskrift, over omtrent alt mulig. Jeg kunne lage en plan over hva jeg skulle gjøre, fra minutt til minutt. Hvis jeg skrev en feil, eller en bokstav som ikke ble så pen, kunne jeg krølle sammen arket og begynne helt på ny.

Mye av dette ble rene tvangshandlinger, og jeg skrev lister over de mest absurde ting. Jeg kunne skrive opp navnene på dem jeg kjenner i alfabetisk rekkefølge. Glemte jeg en person, tok jeg et nytt ark og startet forfra.

Perfeksjonismen gjaldt også skolearbeidet, og idretten jeg drev. Jeg jobbet systematisk og disiplinert, og ble svært skuffet av meg selv om jeg ikke gjorde det veldig bra. Jeg kunne straffe meg selv i det uendelige for et dårlig resultat.

(Akkurat på dette har jeg ennå "tilbakefall". Jeg kan ennå refusere noe som omtrent er feilfritt, eller jeg kan f eks vaske gulvet fire ganger før jeg er helt fornøyd. Jeg har langt igjen ennå...)

Jeg oppfattet kroppen min som noe som motarbeidet meg. Den ikke-perfekte kroppen min var et hinder for meg, og en del av min personlighet som jeg mislyktes i å kontrollere. Mye av dette skyldtes jo overgrepet jeg avr blitt utsatt for. Dette gjelder jo (forhåpentligvis!) ikke din datter, men jeg antar at tankegangen er nokså lik.

Det handlet altså ikke om å bli slankere, se penere ut osv, men å få kontroll på nok en del av livet mitt. Jeg tror jeg regnet med at når jeg bare fikk kontroll på ALt, så ville flokene løsne...

Jeg kan egentlig ikke si akkurat HVA som har hjulpet meg, for det er nok ganske komplekst, men jeg har etterhvert lært å være glad i den jeg er. Jeg fikk en god venninne som er noen år eldre enn meg, og hun gir meg virkelig følelsen av å være god nok akkurat som jeg er.

Det hjelper meg mye å få lov til å snakke åpent om nederlagene, for eksempel hvis jeg gjør det dårlig på en prøve, uten å få høre at "det er ikke noe å klage for" osv...

Jeg er klar over at jeg mange ganger stiller for høye, og urealistiske krav til meg selv, men å få høre at det er teit hjelper hvertfall ikke.

Jeg har i perioder stor nytte av at noen gjør maten "spiseklar" for meg. Dvs at skivene blir påsmurt og satt på et sted jeg ikke kan unngå dem, eller at middagen blir satt frem på en tallerk.

Jeg vet at jeg pga dette kan bli oppfattet som lat, men jeg trenger faktisk en såpass sterk påminnelse om å spise. Jeg blir svært oppslukt av det jeg holder på med, og nedprioriterer mat.

Det er også en lettelse når noen regelrett tar fra meg pennen, vaskekluten, eller hva det enn er jeg holder på med, og sier "nok". Det har hendt at jeg har dekorert et og samme bordkort i flere timer, mens jeg ennå hadde 39 andre igjen...

Særlig de to siste årene har jeg kommet meg betraktelig. Jeg har lagt på meg ganske mye, og det kan være vanskelig. Kroppen min har forandret seg mer det siste året, enn den gjorde i hele pubertets/tenåringstiden.

På mange måter føler jeg at jeg hoppet fra å være 15 til å bli 22, og det er vondt mange ganger. Jeg kan ofte bli skremt av å bli oppfattet som "kvinne" og ikke "barn". (Jeg kan ennå gå for å være barn på f eks bussen...)

Jeg har gått og går til behandling, men denne har i hovedsak fokusert på overgrepet, og med spiseforstyrrelsene mer sekundært. I begynnelsen ble jeg irritert når spiseforstyrrelsene ble tatt med som et sykdomstegn. Jeg oppfattet det jo ikke som "sykt" på noe vis...

---

Vet ikke akkurat hvor informativt dette ble, og om det er til noen hjelp for deg, men jeg vil hvertfall ønske deg og datteren din lykke til. Hun er heldig som har en så ressurssterk mor som deg Jeg har alltid følt at jeg må skåne min mor for mine problemer...

Mvh

[Elis31]

Hei! ;o)

Jeg har lest og lest på siden til IKS, og jeg har prøv å ringe, men det er ingen som svarer...

Men takk, lell.. Du er alltid på pletten, du...

*klem'

Det Nye har denen måneden et meget bra intervju med en kvinne som har hatt Anorexia. Kvinnen har også skrevet bok om dette, og det ble vel også laget en film om henne i sommer. Hvis du leser intervjuet boken vil du nok få god innsikt i hvordan Anorexia rammede tenker.

Stå på, det høres ut som om du det du gjør er veldig bra.

[doljenta]

Hei!

Jeg har ikke anorexi, men vil svare deg litt fordi...

Jeg vil rose deg utrolig mye. Du virker bare helt utrolig flink og du har tatt hennes problemer bra. Jeg har selv tvangstanker/handlinger. Har selv fantastiske foreldre, og vet at dette er viktig. Jeg kan skrive under på at hun setter sikkert stor pris på deres hjelp, og det er godt å ha noen å støtte seg på. Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg, iallefall i begynnelsen, var det viktig at mine foreldre var mine foreldre og at vi gjorde vanlige, koselige ting sammen, og at min psyk. kunne ta seg av problemene. Slik at det ikke bare blir snakk om en ting rundt meg hele tiden. Men etterhvert klarer jeg å være mere åpen og snakke.

Lykke til. Tenker på dere.

Nattaklem fra,

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er meget prisverdig at du vil stille opp for din datter på denne måten.

Likevel er jeg redd du kan gå i en felle slik doljenta påpeker i sitt innlegg. Du skal gjøre alt perfekt og samtidig.

Jeg vil anbefale at dere konsentrerer dere om en ting frem til hun kommer nn på BUP: Tre regelmessige måltider per dag med den maten hun ønsker å spise. Legg til side det perfekte med vitaminer etc.

Psykomotorisk fysioterapi kan være svært bra. Foreslå det når behandlingen på BUP har startet.

Tiltak i forhold til tvangssymptomene vil også bli satt inn av BUP når tiden er inne.

Konklusjon: Fokuser på tre måltider. Bortsett fra det, vær forelder og ikke behandler.