Pårørende med samvittighetskvaler

[Gjest ikke undertegnet]

Min samboer fikk diagnosen akutt lymfatisk leukemi i påsken, og ble umiddelbart innlagt for fire måneder, hvorav mesteparten av tiden på isolat. Siden august har han gått på en såkalt "vedlikeholdskur", og det skal han fortsette med i over tre år ! Jeg har hele tiden forsøkt å "bidra" positivt, men sliter med følelser av avmakt, av angst for at sykdommen skal blomstre opp igjen (kan egentlig skje når som helst), av ettervirkninger etter sjokket over diagnosen (sliten, søvnproblemer, mareritt osv.), av irritasjon over hele tiden å måtte ta hensyn og et stadig mer påtregnende behov for å stikke av fra både gubben og sykdommen hans... I det hele tatt : En ellers sprek og frisk tilværelse ble brått snudd på hodet, og jeg har ikke "lov" til å klage : Han kan jo ikke noe for det som har skjedd....

[Gjest Camelon]

Selvfølgelig har du også lov til å si at du har det vondt, og at du sliter med å takle situasjonen som har opstått! Det finnes flere grupper for pårørende! Sjekk om de har en slik gruppe der du bor. Der møter du helt sikkert pårørende som sliter med de samme følelsene du gjør. En annen ting er kanskje å sette seg litt mer inn i sykdommen som din samboer har fått. Og da ikke bare den "negative" informasjonen. Les også om de som er blitt friske, og annen " positiv" informasjon...

Lykke til!