Ekspertsvar Bekymret for lillebror

[Gjest ikke undertegnet]

Hei!

Jeg har en lillebror på 19 år som jeg er bekymret for. Ungdomsskolen gikk greit,men da han skulle begynne på videregående forandret han seg. Han har forsøkt å begynne på ulike studieretninger to ganger, men sluttet etter et halvt år, pga. for mye fravær. Han har etter dette jobbet litt en sommer på et gatekjøkken, men sluttet. Nå er han bare hjemme. Foreldrene våre maser om at han må prøve å få seg jobb, men det blir aldri noe av. Han sitter for det meste inne foran dataen, snur døgnrytmen helt til tider og spiser stort sett usunn mat til uregelmessige tider. Han er tiltaksløs og gidder ofte ikke ting. Han blir fort irritert og lei av "masing". Han har venner som kommer på besøk og overnatter i helgene. Jeg har spurt om han er deprimert, men til dette svarte han at det går jo opp og ned, men ikke noe utenom det vanlige. Han sier han skal skjerpe seg og at han ikke vil ha det sånn han har det nå, menm det virker som det ikke er så lett å forandre... Han er av og til ute på ting også, så det er vanskelig å si om dette er pubertet og vanskeligheter med å velge hva han vil gjøre i livet eller om det er noe mer alvorlig. Vi har begge hatt en god og trygg barndom med begge foreldre tilstede. men pappa kan nok ha vanskligheter med å sette seg inn i situasjoner og dette fører til en del "alvorsprater" og "masing". Håper på svar...

[Angela1365380318]

Det er neimen ikke godt å si, typen min hadde en sånn periode på under to år (før eg møtte han) der han ikke jobbet, spiste, sov og var med venner når det måtte passe han. Nå er han i full jobb 8-17 og kan se tilbake på det som en god tid, men som nå er over:-)

Man blir vel veldig lat av å leve et slikt liv, energien og overskuddet blir bare mindre og mindre, kansje er han trøtt, det er en ond sirkel det derre.

Få ha ut i dagslys, gå turer da blir man ofte gladere og kvitt små depresjoner, er det alvorlig så må det jo mere til..

Til slutt vil eg si at det er fint at du bryr deg, men vil legge til at fordi om dere har hatt samme barndom og du ble helt "normal" så er det ikke sikkert at han har følt det på samme måte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ikke pubertet eller noe annet normalt.

Dette er alvorlig sykdom, og dess lenger han får fortsette slik, dess vanskeligere vil det være å hjelpe han, Foreldre som opplever slikt, må ikke se gjennom fingrene med det, man kreve at vedkommende søker profesjonell hjelp.

[Gjest ikke undertegnet]

Dette er som å lese om min sønn på 18 år, men dessverre så vet jeg ikke hva som må gjøres. Iegne øyne er han ikke syk, det er det i tilfelle andre som er, spesielt jeg når jeg maser. Går på vgs., men skulker mye, så jeg regner med det går den veien høna sparker. Har et forferdelig dårlig kosthold. (pizza, brus, snop til alle døgnets tider. Jeg lurer på om noe av årsaken ligger der, rett og slett vitaminmangel. Itillegg vet jeg han har en enorm lav selvtillit, er blitt kjeftet og mast mye på opp igjennom livet, både av foreldre og lærere. Og jeg er bekymret for fremtiden, hvordan det skal gå.

Det er ikke noen trøst, men jeg har inntrykk av at store deler av denne generasjonen sliter med samme type problem. Kan det være at vi har degget for mye med dem, ikke gitt dem nok ansvar osv. i oppveksten?

Skulle virkelig ønske det fantes en løsning på dette.

[Ever2]

Dette er som å lese om min sønn på 18 år, men dessverre så vet jeg ikke hva som må gjøres. Iegne øyne er han ikke syk, det er det i tilfelle andre som er, spesielt jeg når jeg maser. Går på vgs., men skulker mye, så jeg regner med det går den veien høna sparker. Har et forferdelig dårlig kosthold. (pizza, brus, snop til alle døgnets tider. Jeg lurer på om noe av årsaken ligger der, rett og slett vitaminmangel. Itillegg vet jeg han har en enorm lav selvtillit, er blitt kjeftet og mast mye på opp igjennom livet, både av foreldre og lærere. Og jeg er bekymret for fremtiden, hvordan det skal gå.

Det er ikke noen trøst, men jeg har inntrykk av at store deler av denne generasjonen sliter med samme type problem. Kan det være at vi har degget for mye med dem, ikke gitt dem nok ansvar osv. i oppveksten?

Skulle virkelig ønske det fantes en løsning på dette.

Jeg blir nesten litt provosert av å lese det andre svaret i denne tråden. Bare tanken på at det er for *lite* ansvar som resulterer i slike situasjoner virker helt latterlig på meg. Jeg er 21 år, og jeg er akkurat som sønnen din. Det kalles depresjon, og medisinering og samtaleterapi kan hjelpe veldig. Hva årsaken angår, så tror jeg du kan være mye bedre tjent med å prøve å sette deg inn i situasjonen unge idag står ovenfor sammenlignet med for noen tiår siden. Det er så utrolig mye en "skal" lære, kunne, og vite om, det er så sinnsykt mye press fra marketskrefter om idealer en skal leve opp til. Total apati og tilsynelatene latskap er ofte en forsvarsmekanisme som setter inn når en mangler selvtillit og troen på at man klarer å møte forventningspresset. Arbeidsmarkedet er også totalt usikkert. Spesiellt for folk som er intressert i data. Det er ikke noe en tenker på bevisst særlig ofte, men i bakhodet murrer tankene. Hvilken skole skal en gå på? Vil utdanningen min være verdt noe som helst om ti år? Å være "normal" i sosiale sammenhenger idag er en heltidsjobb. I tillegg skal det *mye* til for å utmerke seg innenfor et hvilket som helst fagfelt, om du ikke har noen særlige interesser utover dette, blir du stemplet som "kjedelig". Du skal også være godt over snittet pen for å ikke bli stemplet som "stygg" eller bare uinteressant.

Det er en utrolig kald og kynisk verden unge idag lever i, og den eksisterer parallelt med foreldregenerasjonens mer tilgivende verdier, og desverre er det få av den eldre garde som legger merke til forskjellene. Den klassiske midtlivskrisen (hva har jeg gjort ut av livet mitt?), er en svært reell årsak til depresjon for unge allerede tidlig i 20 årsalderen.

Prøv å sett deg inn i den situasjonen, og fortell meg med hånda på hjertet at det ikke er en skremmende tanke.

-En det aldri ble noe av.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg blir nesten litt provosert av å lese det andre svaret i denne tråden. Bare tanken på at det er for *lite* ansvar som resulterer i slike situasjoner virker helt latterlig på meg. Jeg er 21 år, og jeg er akkurat som sønnen din. Det kalles depresjon, og medisinering og samtaleterapi kan hjelpe veldig. Hva årsaken angår, så tror jeg du kan være mye bedre tjent med å prøve å sette deg inn i situasjonen unge idag står ovenfor sammenlignet med for noen tiår siden. Det er så utrolig mye en "skal" lære, kunne, og vite om, det er så sinnsykt mye press fra marketskrefter om idealer en skal leve opp til. Total apati og tilsynelatene latskap er ofte en forsvarsmekanisme som setter inn når en mangler selvtillit og troen på at man klarer å møte forventningspresset. Arbeidsmarkedet er også totalt usikkert. Spesiellt for folk som er intressert i data. Det er ikke noe en tenker på bevisst særlig ofte, men i bakhodet murrer tankene. Hvilken skole skal en gå på? Vil utdanningen min være verdt noe som helst om ti år? Å være "normal" i sosiale sammenhenger idag er en heltidsjobb. I tillegg skal det *mye* til for å utmerke seg innenfor et hvilket som helst fagfelt, om du ikke har noen særlige interesser utover dette, blir du stemplet som "kjedelig". Du skal også være godt over snittet pen for å ikke bli stemplet som "stygg" eller bare uinteressant.

Det er en utrolig kald og kynisk verden unge idag lever i, og den eksisterer parallelt med foreldregenerasjonens mer tilgivende verdier, og desverre er det få av den eldre garde som legger merke til forskjellene. Den klassiske midtlivskrisen (hva har jeg gjort ut av livet mitt?), er en svært reell årsak til depresjon for unge allerede tidlig i 20 årsalderen.

Prøv å sett deg inn i den situasjonen, og fortell meg med hånda på hjertet at det ikke er en skremmende tanke.

-En det aldri ble noe av.

Til ever 2, som ble provosert over mitt innlegg. Jeg tror faktisk ikke selv på at for lite ansvar er årsaken, men når noe går galt er det mødrene som blir angrepet med slikt, også i mitt tilfelle. Det bare øker vår skyldfølelse som foreldre (som oftes mødre).