Borderline: Slik har jeg det

[Gjest Anne Karine]

Selv har jeg borderline. Jeg er 21 år. Fra jeg var veldig liten var jeg veldig opp og ned. "Opp som en løve, ned som en skinnfell" og ganske hissig. Jeg løp fra rom til rom da jeg var liten istedet for å gå. Fortsatt går jeg mye fortere enn andre, har liksom så mye energi i blodet, at jeg ikke tenker over det en gang.

Mot slutten av ungdomsskolen fikk jeg spiseproblemer, bulimi. Noe som er vanlig blant mennesker med borderline. Heldigvis gikk bulimien over da jeg ble litt eldre.

Jeg stjal penger fra mors veske med en gang jeg ble sulten og kjøpte godteri. Med en gang jeg fikk lyst på noe, så skaffet jeg meg det. Når man har borderline er det kjempevanskelig å utsette ting man vil ha. Behov og impulser føles så sterke og uimotståelige, at man må ha tak i mat/godteri eller de klærne man ser i butikken som var fine med EN GANG, ellers går man amokk med raserianfall og kan ende med å slenge ting i veggen og knuse glass, rasere huset, hyle og skrike og slå og sparke etc.

Et tema som stadig går igjen i hodet mitt er spørsmål om hvem jeg er. Folk rundt meg synes jeg er veldig enten-eller og at jeg motsier meg selv hele tiden. Det gjør jeg ikke. Tvert imot. Jeg kan mene alle 10 sider av samme sak på EN gang. Derfor virker det slik på andre som om jeg tvert ombestemmer meg og sier imot meg selv. Noe jeg ikke gjør, jeg mener alt samtidig, uten at jeg ser det som en motsigelse.

Når jeg er glad, er jeg kjempeglad! Jeg kjenner intens lykkelig, smiler og ler og kjenner meg enormt glad i vennene mine. Men det kan snu veldig fort, så blir jeg sint. Eller lei meg og trist. Venner kan synes at jeg er slitsom i blant, for avogtil er jeg så glad og lykkelig bobler, så jeg virker veldig overdramatisk. Flirer og ler, synger og sier vitser, og har nesten skuespill for åpen gate.

Derfor blir jeg kjemperedd når jeg blir for meg selv, fordi jeg er så teatralsk. Da blir jeg redd vennene mine skal dumpe meg,forlate meg, hate meg, slutte snakke med meg osv, fordi jeg kanskje har vært litt slitsom. Så ønsker jeg gjerne sende tekstmeldinger eller ringe og høre om de er sure på meg eller om de fortsatt liker meg. Blir rett og slett veldig urolig og redd.

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd uten antidepressiva. Det er en medisin jeg tar hver dag, som motvirker den verste smerten. Når man har borderline opplever man med jevne mellomrom en ekstrem psykisk smerte og uro og depresjon, som ikke er til å holde ut. Man blir forferdelig trist og gråter og skriker. Får mye selvmordstanker. Disse periodene varer stort sett ikke mer enn et par timer eller dager, men de kommre ofte og er veldig intense. Heldigvis kan de bli dempet av medisiner.

Med borderline er man veldig ustabil i humør, og pga dette lurer man stadig vekk på hvem og hva man er. Man blir forvirret over seg selv. Skjønner ikke hvem man er. Tenker stadig på det.

Den ene dagen er man sint, og kutter seg så man blør. Jeg har masse arr på armer og bein pga dette. Så neste dag, er jeg kanskje deppa og har det vondt, og tar så mye Vallergan (sovemedisin) at jeg slipper være våken og kjenne smerten. Og dagen etter der igjen, er jeg kanskje kjempelykkelig og glad og sosial!

Ikke rart man lurer på hvem man er, når det alltid skifter slik.

Meningene mine forandrer seg ofte etter hvem jeg er sammen med. Siden jeg alltid ser alle sider av samme sak, kan alle ha rett, og jeg kan være enig med alle.Og når jeg er glad, er jeg så glad at jeg gjør masse spillopper, virker nesten som en skuespiller.

Noen ganger er jeg sosial og glad i mine venner og har det godt. Men nærhet liker jeg ikke. Det gjør meg kvalm. Så jeg kan flørte og være livlig sammen med mange mennesker. Men når det bare er meg og en annen, så vil jeg helst være i fred.

Raserianfallene er ille når man har borderline. Og de kommer av veldig lite. Om pizzaen er litt for kald eller har feil ingridienser på, kan jeg bli så sint at jeg bare kaster den vekk.

Om jeg føler meg oversett av venner når jeg er ute på fest, kan jeg spankulere ut, pælme mobiltelefonen min i bakken så den går istykker og traske hjem for meg selv og få selvmordstanker. (Som går over kanskje allerede dagen etter, når jeg har det fint igjen) Om katten min bæsjer inne, hiver jeg den ut og kutter opp håndleddene mine. Men jeg har også kuttet opp lår og legger...

Noen ganger gjør folk meg irritert med en gang, så jeg orker ikke snakke med dem.

Andre ganger er jeg kjempeglad i dem og viser det. Er veldig sjenerøs med penger og gaver, er flink til å sløse med penger.

Er elendig til å planlegge og systematisere tiden. Kommer nesten alltid 5-15 minutter for sent til avtaler.

Om det er noe stressede som skjer, at jeg skal stå opp tidlig til et møte eller ha en eksamen, får jeg masse paraoide tanker i hodet som er helt sjuke. Og blir veldig urolig. Tenker at at noen overvåker meg, eller at folk jeg kjenner er ute etter å skader meg. Blir urolig og rister nesten.

Så allerede når jeg våkner dagen etter, er de paranoide tankene helt fjerne. Som om det ikke var meg som tenkte dem.

Kort sagt, er man veldig ustabil når man har borderline.

[Gjest Anne Karine]

..det er så lite og elendig informasjon om denne personlighetsforstyrrelsen på norsk!

[Miromurr]

..det er så lite og elendig informasjon om denne personlighetsforstyrrelsen på norsk!

Innlegget ditt var i hvert fall bra!

[Gjest Nellik]

For en flott beskrivelse!

Du må jo ha en veldig god selvinnsikt. Du skjønner jo at reaksjonene dine ikke er helt som de skal være. Da er mye gjort!

Hadde du latt vennene dine lese dette, så hadde de sikkert forstått deg mye bedre!

Jeg er ikke borderline (iht til psykiateren ihvertfall), men jeg kjenner meg godt igjen særlig i det med å ha masse argumetner og meninger om en saks alle sider, og at folk derfor tror du skifter mening!

Jeg mener også at ingen har monopol på sannheten. Når jeg derfor får nye innspill i en sak så ser jeg med en gang at det er jo noe i dette også. Og slik er det jo hvis en tenker seg om. Synes folk som har EN mening ferdig med det, er tankeløse. Da ville en jo fortsatt sitte her og tviholde på sin mening om at jorda er flat.

Jeg synes de fleste mennesker har NOE rett i det de mener. Derfor er jeg nesten bestandig LITT enig med de fleste. Men jeg 'jatter' ikke, jeg synes det er interessant å få nye synsvinkler. Men jeg merker at jeg er lettpåvirkelig også. Har lett for å la meg rive med av engasjerende mennesker. Har lært meg til å trene opp en viss skepsis. Slutte å helt blindt tro at folk er den de gir seg ut for. Prøve å se bak praten og meningene. Selv så greier jeg nemlig ikke være 'lur' for å få fordeler, jeg mener det jeg mener der og da og sier det.

Og så merker jeg at jeg ofte ligger flere trekk fram i samtalen. Det er litt slitsomt. Det går for sakte for meg. Det er ferdig disktuert i mitt hode mange runder før setningene er uttalt.

Og så har jeg den der med at når en begynner å snakke om en sak, så får jeg det problemet at det popper opp en hel mengde forskjellige løsninger/meninger om dette i hodet mitt i samme øyeblikk - og HVORDAN i all verden skal jeg få formidlet det før jeg glemmer det? Hehe.

Høres ut som du har et godt potensiale til å jobbe med dine 'problemer'. Lykke til!

[Villanda]

Tusen takk for flott og informativt innnlegg!!