Jeg mister meg selv i parforhold

[tooty]

Jeg er en kvinne på 31 år som sliter i min relasjon til en partner. Jeg har siden jeg var 23 gang på gang kommet inn i forhold der samme mønster gjentar seg. Ved første øyekast er svaret: ”du velger feil menn”. Det er ikke her problemet ligger. Jeg har jobbet mye med meg selv de to siste årene og det er jeg selv som er årsaken til både problem, og det faktum at jeg ikke klarer å være i en relasjon over lenger tid. Det er aldri jeg selv som bryter ut, men det er jeg som styrer, en i utgangspunktet sunn og hyggelig relasjon, over kanten.

Når jeg treffer en mann er forholdet alltid preget av gjensidig respekt, beundring og forelskelse. Veldig ofte er jeg den part som har litt mer ”overtak” psykologisk. Over en periode på to, tre måneder forandrer dette bildet seg. I det relasjonen blir mer alvorlig, les jeg blir nært knyttet til vedkommende, mister jeg meg selv. Jeg mister min egen integritet, mitt ståsted i tilværelsen, og forvandles fra en selvsikker, trygg jente til en usikker, klengete og nervøs person. Jeg lar ikke lenger dette gi seg utslag i handlinger, (tidligere var jeg ikke i stand til å kontrollere egne handlinger slik at jeg ringte, oppsøkte personen og tagg om bekreftelse uavhengig av alt annet) men en partner merker allikevel forvandlingen og mister sakte men sikkert respekten, og dermed følelsene for meg.

Det eneste som betyr noe for meg når jeg går inn i denne fasen er hans bekreftelse. Annen form for bekreftelse teller overhodet ikke. Men jeg får aldri nok bekreftelse uansett hvor mye han gir. Jeg føler meg avvist av de mest idiotske ting. Til tross for at hjernen min sier at jeg ikke er avvist kan jeg f.eks få fordøyelsesproblemer og bli satt helt ut av stand til å gjennomføre en normal arbeidsdag. Til tross for at jeg klarer å gjøre de rette tingene i handling, og skjule til en viss grad hva som skjer, vil en oppegående mann merke at jeg forandres. En person jeg har kjent i relativt kort tid får dermed en enorm makt over meg, en makt han ikke har bedt om, og som svært få klarer å forvalte. Ingen ønsker å være den eneste som holder en annen voksen person oppe. Når maktforholdet snur i denne fasen reagerer jo menn forskjellig. Noen utnytter den til å tråkke litt på meg, mens andre er mer modne og virkelig forsøker å hjelpe meg tilbake til den jeg var i utgangspunktet.

Min vei fra en forelsket ”første-fase” går altså ikke over i en varm nær ”andrefase” i et forhold, men i en relasjon der min usikkerhet etter hvert pusher en partners respekt og følelser fram til et bristepunkt der det ikke er noe igjen. Ofte er de mest lei seg når de så går. Jeg er egentlig mest lettet over at jeg igjen kan bli meg selv. Trist selvfølgelig, men enormt lettet.

Hvorfor skjer dette med meg? Hvilke mekanismer tar over? Jeg er på alle andre områder meget oppegående! Reflektert, godt likt, trygg, selvsikker og velutdannet?!

Jeg tror selv at mye av svaret ligger i mitt selvbilde, som kanskje ikke er så godt som jeg til hverdags går rundt og tror. Mulig at jeg klarer å skjule et dårlig selvbilde selv for meg selv, men at det dukker ubønnhørlig fram i en kjærlighetsrelasjon. Noe av svaret kan også muligens ligge i en barndom preget av utrygghet og psykisk syke foreldre. Noen ganger har jeg tenkt at jeg søker tilbake til følelsene av utrygghet, nervøsitet og avvisning jeg levde med da. Følelser som er kjente for meg i personlige relasjoner. Svaret er selvfølgelig viktig å finne, men hvordan kan jeg selv jobbe for å komme ut av denne sirkelen? Det er bare jeg som kan hjelpe meg til å ”beholde meg selv”, til å ikke gå inn i denne tilstanden jeg vender tilbake til gang på gang. Hvilke metoder skal jeg bruke? Noe må vel kunne gjøres? Jeg har da løst utallige problemer i både mitt og andre liv så mange ganger. Dette må da vel også kunne endres når det ikke er noe annet jeg heller vil?! Jeg MÅ ikke ha noen kjæreste, men jeg vil rette på denne ”systemfeilen” som ikke bare hindrer meg å ha en partner, men som også hindrer meg i å utvikle meg selv videre som person.

[Gjest lema]

jeg har det på samme måte!!!

Jeg har vært i et forhold nå som har vart i 5 år (det lengste jeg hat hatt) og jeg sliter noe fryktelig, hver dag er en kamp...vet ikke hvorfor...

[Gjest Uten nick, men fremdeles meg]

hiver meg på samme bølge eg også, hvorfor kan eg ikke vøre stabil i et forhold?

[goliane]

Du svarer selv delvis på hvorfor du har problemer med å bli lenge i et parforhold.Du skriver om barndommen din, at du var utrygg og ble avvist. Du har ikke "lært" å være trygg i nære og personlige relasjoner.

Selv om du har du har løst problemer både i ditt og andres liv tidligere, trenger du kanskje hjelp til å løse dette problemet.

Å skrive om det i dette forumet kan være en god begynnelse.

Du kan også prøve å ta kontakt med en psykolog. Det fins terapiformer som sikkert kan være nyttig for deg. Å lære nye tankemønster omkring parforhold og å jobbe med selvbilde kunne helt sikert være nyttig.

Kanskje andre på forumet kan gi deg tips om hvordan du får tak i en god behandler.