Hva med ungene..?

[TRISTIAN]

Jeg er helgepappa for to unger på hhv. 10 og 12 år...

Trodde kanskje jeg hadde klart å holde depresjonen og problemene mine skjult for dem...men nå har jeg begynt å lure på om...jeg kan skade dem på noen måte..emosjonelt , mener jeg?

Unger er jo flinke til å underholde seg selv, derfor blir jeg ofte i kortere eller lengere perioder " overlatt til meg selv" og har lett for å "skli inn" i egne tanker...

Dette påvirker jo selvfølgelig humøret,(hvis jeg har noe) , og evnen til å virke optimistisk, engasjert og i det hele tatt interessert i alle tingene de driver med...

Prøver jo selvfølgelig stort sett å vise meg fra min beste side..og noen ganger får de meg til å glemme alt sammen...en stund.

Men hendelser de siste par dagene har gitt meg hentydninger på at de vet at pappa er " lei seg"...og jeg føler meg som en stor tosk...barn skjønner alt..?

..er litt i villrede nå..skal jeg fortsette som vanlig?

..eller bør jeg "spare dem" for dette ved rett og slett la dem bli hjemme noen helger...?

Er redd for at det nå som ting ligger litt mer fram i dagen, skal bli enda vanskeligere å "late som" om alt er i orden...?

Hva slags tanker gjør en 10 -åring seg når de skjønner at pappa er deprimert, og i hvilken grad påvirker det deres mentale utvikling?

Jeg husker selv en episode fra da jeg var liten: En dag jeg kom hjem fra skolen , fant jeg min mor liggende på gulvet ved siden av stuebordet omgitt av tomme pilleglass og brennevinsflasker....hadde ikke tlf. dengang så jeg måtte løpe til naboen for å få ringt etter sykebil...

Det gikk bra, men hun ble liggende et par dager på sykehuset...

Da jeg kom hjem igjen husker jeg at jeg rotet gjennom alt som var av skap og skuffer...helte alt som fantes av alkohol og piller i do....og knuste flaskene...

11 år var jeg dengang..fikk ros for "moden" opptreden osv...(?)

Er dette rett og slett arvelig? eller "smittsomt" på noen måte?

Jeg har jo tenkt å få hjelp, men hva gjør jeg med ungene i mellomtiden...?

[Sør]

Hei Tristian,

Bare det at du skriver dette viser jo at du er omsorgsfull ovenfor ungene - du viser jo at du bryr deg, og det er det viktigste.

Jeg tror ikke de tar noen skade av at "pappa er trist", så lenge:

1) de forstår at pappa ikke er trist pga dem. (Altså, at det ikke er deres skyld at du er trist.)

2) at de ikke på noen måte føler at det er deres ansvar å få deg "glad" igjen.

Det som ville vært skadelig er hvis man får "motsatte roller", hvor barnene plutselig skal være "voksne for de voksne", slik du måtte da du var barn.

==

Men jeg synes, både for din egen og barnenes del, at du ikke skal utsette å få hjelp mer. Ta fatt i det nå - det blir ikke enklere av å vente.

Ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen