Jeg orker ikke mer

[Gjest faroo]

Nå er siste dråpen som flyter over. Jeg sitter som skilt i en leilighet jeg ikke orker å pusse opp. Samværsordningen for 14-åringen fungerer ikke da han sendte henne konstant til meg i sine helger og tar henne så gjerne et eller annet i mine. Problemene på jobben har tårnet seg opp og nå kommer jeg aldri til å gå dit mer. Sitter og er redd for attføring og uføretrygd selv om jeg har høy utdannelse og lang yrkeserfaring. Er mitt i 40-årene, ser ingen vei ut av uføret i øyeblikket.

[Gjest AinaS]

Fordi du må, ditt barn er en stor stor grunn til å orke mer!

Har du venner som kan hjelpe deg med oppussing? Det er deilig å fornye rundt seg, men ikke alltid enkelt å gjøre det alene.

Jeg er for tiden på rehabiliteringspenger, det betyr ikke at man er et dårlig menneske. Man kan ha den høyeste utdanningen i verden (hva nå enn det er..) og likevel gå på en smell.

Du har nok noe du skulle sagt i forhold til samværsordningen, det kan være en ide å få råd om dette fra fagfolk?

Stå på, skilsmisse og depresjoner har vært overkommet før, med mindre odds, dette klarer du!

Klem og lykke til fra Aina

[goliane]

Vet ikke om jeg har et fornuftig råd å gi deg.

Klart det sliter på deg det med skilsmisse, samvær som ikke fungerer og problemer på jobben.

Er du sykemeldt?

Det med rehabilitering er kanskje ikke så dumt?

Du får en pause fra jobben du har nå, og får en sjanse til å tenke/starte på nytt.

Kan det ikke være lurt å prøve det?

Om oppussing av leilighet, så kan vel det tas veldig gradvis?

Jeg har en syk mann, så her går alt i sakte tempo. Vi har nylig pussa opp badet, og har brukt over et år på det.

Kjøpte ny plante til badet i går, og hengte opp et bilde på veggen der inne i morges. Det har ikke blitt noe luksusbad, men det har blitt praktisk og funksjonelt.

På kjøkkenet datt flisene mellom benk og overskap ned i sommer. Nå håper jeg vi får nye fliser på plass til jul.

Du får ta en vegg i gangen og sette deg langsiktige mål.

Ønsker deg lykke til!!

[Ruffen1365380424]

Hei!

Jeg har følt det samme som det du gjør nå. At man ikke orker jeg ikke orker mer, nå vil jeg ha hvile. Og så har jeg tenkt på døden som en hvile. Men det er visse ting som har fått meg til å gå på videre. For det første så har jeg barn som du. Det gjør at man har plikt til å leve videre. Det andre er at tenkt tilbake og spurt meg selv: "Har du vært lykkelig i noen øyeblikk?" Svar var selvfølgelig ja!. Så spurte jeg meg selv, "Vil du oppleve den følelsen igjen?". Mitt svar har alltid vært : "JA!!!" Et tips når alt er jævlig, det har funket for meg: prøv å finne på noe som du og barnet ditt kan gjøre sammen, som dere synes er fint begge to. Da kan dere le sammen og føle at øyeblikket er godt. Det gir en opplevelse som man kan leve litt på, en stund.

Lykke til videre, enten du følger rådene eller ikke!!!

Ruffen