Forskjellsbehandling

[eliseid]

Jeg sliter med et problem som jeg håper på å få hjelp til å løse. Jeg er voksen, lykkelig gift og har tre flotte barn som jeg elsker. Spesielt etter at jeg selv fikk barn har problemet mitt blitt værre. For jeg kan ikke fatta og forstå at foreldre kan være gladere i et av barna enn de andre. For det er slik det var i min oppvekst. MAterielt sett fikk både jeg min søster og min bror stort sett likt. Men Min mor favorisert min søster og min far den etterlengtede sønnen. Jeg som er "midt i mellom" har etter sigende "alltid klart meg selv", "har ikke trengt oss like mye", "var alltid så selvstendig" etter mine foreldres utsagn. Ihvertfall er det hevet over en hver tvil at jeg fikk minst oppmerksomhet som barn, og også i voksen alder. Etter hvert har det blitt større skjevheter - både når det gjelder økonomisk støtte og når det gjelder interesse for barnebarna. Igjen er det jeg og mine barn som kommer til kort.

Egentlig har jeg alt jeg kan ønske meg - mann, barn bra utdannelse, god økonomi og gode venner. Så hvorfor klage?

Jeg føler vel at det går bedre med årene, men det sitter alltid i meg at jeg aldri er bra nok. Sliter med selvtilliten. Spesielt har jeg det vondt etter at jeg har vært sammen med søsken og foreldre - det er så tydelig at jeg alltid er "nest best". Min mann blir irritert på min familie og forteller meg hele tiden at jeg ikke skal bry meg om det - han kan heller ikke forstå at det er slik.

Er det ikke rart at selv om jeg er voksen så er dette vondt for meg. Jeg har sluttet å "hige etter oppmerksomhet" fra mine foreldre som jeg gjorde før, og jeg prøver å gjøre "gode miner til slett spill" hver gang vi er sammen. Men jeg er jo så glade i dem - ønsker bare en bekreftelse på at jeg også virkelig betyr noe for dem!!!

To ganger har jeg konfrontert dem med at jeg er blitt forskjellsbehandlet - og de har innrømt at slik er det. Men hevder at de er jo like glade i meg fordi.

Nå er min far alvorlig syk - og det smerter meg slik at jeg aldri på en måte skal få bli nær ham. Han vet at jeg er glad i ham, og han er jo det i meg - men alikevel har jeg det vondt og er sjalu på mine søsken for all oppmerksomhet, hjelp og godhet de har fått (og ikke jeg).

Og selv om jeg og mine søsken tilsynelatende har et greit forhold, er det ikke alltid like lett å være sammen med dem - de har alltid vært "gullungene". De har også innrømt at slik har det vært.

Kan noen hjelpe meg med å bearbeide disse følelsene? Vet at fortiden kan ingen gjøre om, men alle disse tankene sliter på meg

[Gjest ikke undertegnet]

Det der er følelser som krever bearbeiding over lengre tid hos en psykolog skulle en tro, hvis du skal bli kvitt det.

Ellers må du bare skyve det unna.

[avil]

Enten må du konfrontere dem med at du egentlig ikke opplever at de er glade i deg, og se hva som skjer.

Eller så må du finne ut hvordan du kan leve med at de andre søsknene dine faktisk krevde, og fikk, mer plass enn du gjorde.

Du er voksen, og må ta ansvar for følelsene dine selv.

Hvis det virkelig er så forbudt for deg å føle forkjellig for forskjellige barn, hvordan er det for deg når det ene barnet er sykt og krever oppmerksomhet? Får du dårlig samvittighet for de andre? Eller når det ene barnet ikke skjønner leksene sine, og samme uka har mye ekstra på forballtreninga? Kan du gi og gi, uten å fordele "likt"?

Kanskje du selv kan gjenkjenne forskjellsbehandlingen hos ditt eget forhold til dine barn, og se at det ikke betyr at kjærligheten er forskjellig.

[eliseid]

Enten må du konfrontere dem med at du egentlig ikke opplever at de er glade i deg, og se hva som skjer.

Eller så må du finne ut hvordan du kan leve med at de andre søsknene dine faktisk krevde, og fikk, mer plass enn du gjorde.

Du er voksen, og må ta ansvar for følelsene dine selv.

Hvis det virkelig er så forbudt for deg å føle forkjellig for forskjellige barn, hvordan er det for deg når det ene barnet er sykt og krever oppmerksomhet? Får du dårlig samvittighet for de andre? Eller når det ene barnet ikke skjønner leksene sine, og samme uka har mye ekstra på forballtreninga? Kan du gi og gi, uten å fordele "likt"?

Kanskje du selv kan gjenkjenne forskjellsbehandlingen hos ditt eget forhold til dine barn, og se at det ikke betyr at kjærligheten er forskjellig.

Jeg har konfrontert dem med dette - min far bekrefter at det har blitt gjort forskjell. Når jeg spør ham hvorfor det har blitt slik svarer han at det vet han egentlig ikke.

Men er det virkelig slik at den som krever mer oppmerksomhet får mer, mens den som "går mer stille i dørene" må ta til takke med mindre?

Jeg har selv 3 barn. Et av dem krever desidert mest oppmerksomhet - men vi er veldig bevisste på at hun ikke skal stjele all oppmerksomhet fra oss. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i alle tre - og håper og tror at de også oppfatter det slik.

Slik forskjellsbehandlinga har utartet seg i min oppvekst og voksen aldre, er at mine foreldre tilbringer mesteparten av sin fritid med de to andre søskene mine. Dette smerter faktisk mye, og mine barn begynner merke det. Men det skal vel ikke være lett med familie.

Vet at jeg må fortsette å "skyve disse følelsene unna" - det er bortkastet energi å gruble over.

Men det som gnager er "hvorfor"? Hvorfor er ikke jeg verdt like mye kjærlighet? Må man rett og slett kreve mer kjærlighet for å få det (dette har jeg forsøkt uten å lykkes).

Uansett - takk for svar.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har konfrontert dem med dette - min far bekrefter at det har blitt gjort forskjell. Når jeg spør ham hvorfor det har blitt slik svarer han at det vet han egentlig ikke.

Men er det virkelig slik at den som krever mer oppmerksomhet får mer, mens den som "går mer stille i dørene" må ta til takke med mindre?

Jeg har selv 3 barn. Et av dem krever desidert mest oppmerksomhet - men vi er veldig bevisste på at hun ikke skal stjele all oppmerksomhet fra oss. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i alle tre - og håper og tror at de også oppfatter det slik.

Slik forskjellsbehandlinga har utartet seg i min oppvekst og voksen aldre, er at mine foreldre tilbringer mesteparten av sin fritid med de to andre søskene mine. Dette smerter faktisk mye, og mine barn begynner merke det. Men det skal vel ikke være lett med familie.

Vet at jeg må fortsette å "skyve disse følelsene unna" - det er bortkastet energi å gruble over.

Men det som gnager er "hvorfor"? Hvorfor er ikke jeg verdt like mye kjærlighet? Må man rett og slett kreve mer kjærlighet for å få det (dette har jeg forsøkt uten å lykkes).

Uansett - takk for svar.

Tror mange foreldre rett og slett ikke er klar over at de forskjellsbehandler.

Min mann har flere søsken. Det er to av dem som får masse oppmerksomhet, gaver og penger. Fordi de klager hele tiden over at de er dårlig råd og hvor urettferdig livet farer fram mot akkurat dem.

Selv så løser vi våre egne problemer etterhvert som de dukker opp (prøver i hvertfall) uten å fly rundt å be om at folk synes synd på oss.

Vi går glipp av noen 'almisser' kanskje. Men det er en god følelse å greie seg selv. Synes folk som 'tusker til seg' av andres oppmerksomhet og penger er patetiske. En må bare synes synd på dem og være glad at en ikke er slik selv.

Konsekvensen for oss er dessverre blitt at foreldrene hans på den måten allikevel har skilt søskenflokken i to leirer, og DET er synd. Vi prøvde forsiktig å snakke med 'svigers' om det for mange år siden, men vi skjønte ganske raskt at det var nytteløst. De ville eller kunne ikke forstå - så det var bedre å ikke lage mer oppstyr enn det allerede var i familien.

Etter som jeg hører folk snakker rundt forbi, så er det nok et ganske vanlig problem. Ofte er nok problemet også at de voksne barna føler seg forbigått uten at de er det. Alle ser situasjonen ut fra sitt eget lille ståsted i verden.

Og så må en huske på at om det er en som får mye gjennom mange år, så kan det være en annens om får noen 'gavmilde år' senere. Slik at det kanskje jevner seg litt ut iløpet av et helt liv - avhengig av de forskjellige barns livssituasjon.

Vi har vel en tendens til å sammenligne oss der og da, istedenfor å tenke bakover og vente for å se hva som skjer rundt neste sving.

[Gjest ikke undertegnet]

Tror mange foreldre rett og slett ikke er klar over at de forskjellsbehandler.

Min mann har flere søsken. Det er to av dem som får masse oppmerksomhet, gaver og penger. Fordi de klager hele tiden over at de er dårlig råd og hvor urettferdig livet farer fram mot akkurat dem.

Selv så løser vi våre egne problemer etterhvert som de dukker opp (prøver i hvertfall) uten å fly rundt å be om at folk synes synd på oss.

Vi går glipp av noen 'almisser' kanskje. Men det er en god følelse å greie seg selv. Synes folk som 'tusker til seg' av andres oppmerksomhet og penger er patetiske. En må bare synes synd på dem og være glad at en ikke er slik selv.

Konsekvensen for oss er dessverre blitt at foreldrene hans på den måten allikevel har skilt søskenflokken i to leirer, og DET er synd. Vi prøvde forsiktig å snakke med 'svigers' om det for mange år siden, men vi skjønte ganske raskt at det var nytteløst. De ville eller kunne ikke forstå - så det var bedre å ikke lage mer oppstyr enn det allerede var i familien.

Etter som jeg hører folk snakker rundt forbi, så er det nok et ganske vanlig problem. Ofte er nok problemet også at de voksne barna føler seg forbigått uten at de er det. Alle ser situasjonen ut fra sitt eget lille ståsted i verden.

Og så må en huske på at om det er en som får mye gjennom mange år, så kan det være en annens om får noen 'gavmilde år' senere. Slik at det kanskje jevner seg litt ut iløpet av et helt liv - avhengig av de forskjellige barns livssituasjon.

Vi har vel en tendens til å sammenligne oss der og da, istedenfor å tenke bakover og vente for å se hva som skjer rundt neste sving.

Glemte en ting: Noen ganger ER det faktisk også slik at enkelte i søskenflokken trenger mer tid og oppmerksomhet enn andre.

Noen har det lett på skolen, andre må ha hjelp til alt.

Noen sitter bare hjemme og krever lite. Andre er med på masse utenfor huset som krever kjøring, tid og penger fra foreldrene.

Noen er flinke til å hjelpe til hjemme, andre ikke.

Noen er blide og lette og like, andre sure og tverre slik at en selv blir i dårlig humør av dem.

Barn og voksne er alle forskjellige, og egentlig ville det jo være urettferdig å behandle dem likt.

En psykiater sa en gang i et foredrag jeg hørte på at hans barn hadde den vanlige kranglen om det og det var urettferdig. Han hadde da sagt til dem noe slikt som at 'dere er så forskjellige personer på alle måter, at om jeg hadde behandlet dere likt, DA hadde jeg ihvertfall helt sikkert vært urettferdig'. Og det er det mye sant i.

[maybente]

"Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i alle tre."

Men sa ikke foreldrene dine til deg også?? Kanskje de håpte at du skulle oppfatte det på samme måte som du ønsker hos dine barn?

" - og håper og tror at de også oppfatter det slik."

Dette får en som regel ikke svar på, før ungene(som i ditt tilfelle) er blitt voksne.

Og da er det forsent....

[eliseid]

"Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i alle tre."

Men sa ikke foreldrene dine til deg også?? Kanskje de håpte at du skulle oppfatte det på samme måte som du ønsker hos dine barn?

" - og håper og tror at de også oppfatter det slik."

Dette får en som regel ikke svar på, før ungene(som i ditt tilfelle) er blitt voksne.

Og da er det forsent....

Hallo!

Som jeg sier så ER det virkelig forskjellsbehandling dette dreier seg om. Feks:

- i familiesammenhenger skrytes det uhemmet av hva min søster og bror har gjort

- i festlige lag danser min far aldri med meg kun med min søster

- det fleipes/ertes ofte om og med meg

- min far har bygd stort sett hele huset til min bror, men aldri hjulpet oss

Jeg har innsett at det ikke er noe jeg kan gjøre for å forandre på situasjonen, det som er rett er å prøve å ikke bry seg om det. Tror grunnen til at mine foreldre har gått så opp i hvert sitt favorittbarn er at de alltid har hatt et dårlig ekteskap.

Så min konklusjon på problemet er at jeg ikke bør tenke så mye på det - jeg er jo heldig som har et godt forhold til min mann. Dessuten ser jeg at mine søsken er mindre lykkelige enn meg - jeg er mer fornlyd med det jeg har fordi jeg har greid det selv.

Virker som om noen av dere ble irritert på meg fordi jeg tar opp dette med forskjellsbehandling - men faktum er at dette skjer i mange familier.

Og, ja jeg håper at jeg skal greie å lykkes med å få mine til å føle at de alle er like mye verdt for meg. Håper jeg har bedre tgangspunkt enn mine foreldre til å greie dette - i og med at jeg har følt hvor vondt det er selv

[maybente]

Hallo!

Som jeg sier så ER det virkelig forskjellsbehandling dette dreier seg om. Feks:

- i familiesammenhenger skrytes det uhemmet av hva min søster og bror har gjort

- i festlige lag danser min far aldri med meg kun med min søster

- det fleipes/ertes ofte om og med meg

- min far har bygd stort sett hele huset til min bror, men aldri hjulpet oss

Jeg har innsett at det ikke er noe jeg kan gjøre for å forandre på situasjonen, det som er rett er å prøve å ikke bry seg om det. Tror grunnen til at mine foreldre har gått så opp i hvert sitt favorittbarn er at de alltid har hatt et dårlig ekteskap.

Så min konklusjon på problemet er at jeg ikke bør tenke så mye på det - jeg er jo heldig som har et godt forhold til min mann. Dessuten ser jeg at mine søsken er mindre lykkelige enn meg - jeg er mer fornlyd med det jeg har fordi jeg har greid det selv.

Virker som om noen av dere ble irritert på meg fordi jeg tar opp dette med forskjellsbehandling - men faktum er at dette skjer i mange familier.

Og, ja jeg håper at jeg skal greie å lykkes med å få mine til å føle at de alle er like mye verdt for meg. Håper jeg har bedre tgangspunkt enn mine foreldre til å greie dette - i og med at jeg har følt hvor vondt det er selv

Nei, jeg ble på ingen måte irritert på deg!

Bare husk på dine egne barn. Det er ikke alltid barna oppfatter og forstår det som de voksne gjør. Det _er_ veldig lett misforstå og bli misforstått.

Min mor feks mener hun har gitt oss ungene verdens beste omsorg og oppdragelse, mens jeg er av en annen oppfatning. Jeg mener det er mange ting hun kunne og burde ha gjort annerledes.

Men at foreldrene dine har gjort dette mot deg "med viten og vilje", det syns jeg skammelig. Det er ikke noe skal legge bak deg! Ta et skikkelig oppgjør, både mot dem og dine søsken.

Mener....

[avil]

Jeg har konfrontert dem med dette - min far bekrefter at det har blitt gjort forskjell. Når jeg spør ham hvorfor det har blitt slik svarer han at det vet han egentlig ikke.

Men er det virkelig slik at den som krever mer oppmerksomhet får mer, mens den som "går mer stille i dørene" må ta til takke med mindre?

Jeg har selv 3 barn. Et av dem krever desidert mest oppmerksomhet - men vi er veldig bevisste på at hun ikke skal stjele all oppmerksomhet fra oss. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er like glad i alle tre - og håper og tror at de også oppfatter det slik.

Slik forskjellsbehandlinga har utartet seg i min oppvekst og voksen aldre, er at mine foreldre tilbringer mesteparten av sin fritid med de to andre søskene mine. Dette smerter faktisk mye, og mine barn begynner merke det. Men det skal vel ikke være lett med familie.

Vet at jeg må fortsette å "skyve disse følelsene unna" - det er bortkastet energi å gruble over.

Men det som gnager er "hvorfor"? Hvorfor er ikke jeg verdt like mye kjærlighet? Må man rett og slett kreve mer kjærlighet for å få det (dette har jeg forsøkt uten å lykkes).

Uansett - takk for svar.

Jeg syns egentlig det er selvsagt at krevende barn får mer enn stille/selvstendige barn.

Min bror var til tider en skikkelig umuliuss, og sleit med både lekser og selvtillitt på grunn av dysleksi. Jeg likte meg godt i fred, var ikke i tvil om at jeg var elsket, men ville sysle med mitt. Det ville da vært litt teit av foreldrene mine å gi ham mindre oppmerksomhet/oppdragelse, og løpe etter meg inn på rommet isteden.

Men hvis jeg nå var kommet til dem og hadde sagt at jeg _egentlig_ hadde ønsket mer av dem, og følte at broren min fikk mest, så hadde de nok fått dårlig samvittighet og sagt at det var urettferdig.

Poenget mitt er at det er _din_ subjektive opplevelse av hva du fikk som gjør deg trist nå, og _din_ opplevelse kan du gjøre noe med. Ikke "glemme" det som er skjedd, men jobbe med det. Fortiden kan man ikke endre, sier folk. Jeg tror faktisk man kan endre fortiden, ved å endre hvordan man har det nå. I tunge stunder husker jeg det vonde, i glade stunder husker jeg det gode. Slik "endrer fortiden seg".