Ekspertsvar Kan jeg få bli innlagt? Hvor? Hvordan? (BPD)

[Gjest blæh]

Har aldri fått diagnosen (aldri fått greie på det iallefall), men har svært mange BPD-trekk som i enkelte perioder skaper svært store problemer for meg. I de gode periodene har det gått greit å "glemme" at noe er galt, men nå vet jeg at jeg MÅ gjøre noe med det.

Men timer hos en psykolog holder ikke! Det har jeg prøvd, med flere forskjellige. Jeg takler ikke å åpne meg, vet jeg kommer til å knekke helt sammen hvis jeg skal gå så dypt som nødvendig for å bli helt frisk (og ikke bare midlertidig litt kurert), og jeg takler ikke å skulle tørke tårene etter 45 minutter og sette meg på bussen hjem... går ikke.

Trenger noen rundt meg etterpå, noen som kan forstå. Vet at hvis jeg skal gå så dypt som jeg innerst inne vet jeg må for å bli helt frisk, så vil jeg ikke være i stand til å utføre mine daglige gjøremål en stund. Er dette god nok grunn for å ta det hele ved rota, eller må jeg fortsette å "stusse hekken" hos en psykolog helt til jeg føler jeg stagnerer og feilaktig innbiller meg at jeg er "kurert"?

Og åssen får jeg lagt meg inn? Må jeg til fastlegen min, som er en venn av familien? Hva skal jeg gjøre da liksom, vise han arrene mine for å få han til å ta meg seriøst?

Og HVOR legges man inn? Jeg er 22. Hvordan er en slik avdeling? Kan jeg forvente meg en sjokkartet opplevelse jeg aldri vil glemme, med mange triste skjebner vandrende rundt eller løpende rundt uten kontroll?

Veit det er mange psyk'er som kvier seg for å prøve å behandle BPD'ere, og mange der igjen som har liten tro på bedring. Jeg vil til noen som har tro på meg og som orker meg!!! Hvor?? Har alle innleggelses-plasser kunnskap og tålmod nok?

Og går det an å skjule dette for familien? Jeg bor et stykke fra dem og treffer dem ikke så ofte. Vil ikke at de skal vite, av diverse grunner.

Går det forresten an å fjerne arr med laser? Har ikke kutta på noen måneder, og har ikke tenkt å gjøre det mer heller, men jålebukken i meg trenger håp om at de kan forsvinne.

[Gjest papirtiger]

Jeg har en kamerat som jeg hjalp med å få innlagt. Han var kjempesliten og på grensen til å knekke helt sammen.

Du snakker med fastlegen din, eller i mitt tilfelle, jeg snakket med legen på legevakta.

Så vidt jeg forstod er det vanskelig å få noen innlagt, lang ventetid. Med mindre det er veldig akutt med fare for livet til personen. Legen var veldig opptatt av suicidale-trekk. Og også at medmenneskene rundt han ikke klarte å "håndtere" han mer,

Han ble innlagt på Lovisenberg psykiatrisk sykehus i oslo. Jeg var med han når han snakket med leger, og de virket veldig flinke. Han ble i hvert fall tatt på alvor. Han ble sjekket om han gikk på dop og diverse andre greier.

På sykehuset har de faste aktiviter, med mange samtale-timer, og fast time hos psykolog. Vet egentlig ikke så mye om akkurat dette.

Jeg antar at innleggelse virker som et fristed. Du har lov til å være så deprimert som du vil, og du har mye tid til å tenke.

Jeg møtte noen av de andre som var innlagt der, og det var helt vanlige og hyggelig mennesker. Det var folk i alle aldre, men mange i 20-års alderen. Ikke noe hysterisk skriking i gangene eller noe slikt.

Det eneste som jeg oppfattet som noe negativt er at kameraten min ble vant til å ha psykologer og sykesøstre tilgjengelig nesten hele tiden. Når han kom tilbake virket det som om han forventet at vi vennene hans skulle fylle tomrommet etter helsepersonellet. Han ble veldig selvsentrert. Og brukte lang tid på å venne seg til å bare se psykologen 2-3 ganger i måneden.

Har skrevet mye ser jeg.. Men jeg tror innleggelse kan være bra. Han får nå den hjelpen som han trenger.

Snakk med fastlegen din. Vær ærlig med han, hvis du pynter på situasjonen vil han kanskje ikke se alvoret i det.

Ønsker deg lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg viser til det svært gode svaret du har fått av papirtiger. Jeg ber deg spesielt også merke deg det som skrives om det negative som skjedde som følge av innleggelsen. Regresjonen som skjer under en innleggelse skal en slltid være oppmerksom på.

Det er mulig å bli innlegt for et par måneder for å komme skikkelig i gang med å snakke om det aller vanskeligste. Etter det vil det nok være nødvendig med et par år til med poliklinisk psykoterapi.

Skal besvare noen av dine konkrete spørsmål:

Fastlegen eller psykologen (helst denne) kan henvise deg. Vanligvis skal du innlegges på den psykiatriske avdelingen du hører til ut fra ditt bosted.

Det er ingen grunn til at din familie skal få vite om dette om du ikke forteller det selv.