Gruer meg til så mye nå...

[snufseguri]

Jeg og samboeren skal i to "store" familieselskaper i januar (hans familie). To helger på rad!!!! Dette gjør at vi må overnatte hos hans foreldre fra fredag til søndag to helger etter hverandre, fordi familien hans bor langt unna.

Det verste er at det kommer til å bli mange som skal overnatte og være der hele helgen. Blir så nervøs, får ikke gjemt meg bort noe sted, fordi det "bor" noen i alle rommene.

Jeg har alltid gruet meg til fester og selskaper, men nå er det bare ekstra ille. Føler på meg at jeg kommer til å knekke sammen av angst. Og folk kommer til å spørre meg hva jeg gjør for tiden, hvordan det går osv. Da må jeg jo si at jeg er sykemeldt, og da vil de sikkert høre hvorfor også.

Huff... Hater å pynte meg. Har ingen penklær som passer lenger...

Dessuten har jeg fullt av arr på armene. Får vel ha på meg en genser eller noe...

Å, som jeg hater å være på besøk hos folk. Særlig over så lang tid. Jeg vet jeg kommer til å se sur og mutt ut, og jeg kan begynne å grine for den minste lille ting. Også kommer jeg til å dilte etter kjæresten min hele tiden, det gjør jeg alltid når jeg er der. Vil helst slippe å snakke med noen.

Å, som jeg gruer meg. Vil bare gråte, men jeg klarer ikke det en gang...

[Gjest lema]

Å, som jeg kjenner meg igjen!

Føler med deg.

Har du noe beroligende å ta forut for besøket? Det hjelper meg ihvertfall, da jeg ankommer stedet, er jeg noe nervøs, men når det har "gåttsegtil" går det bra og jeg føler at jeg mestrer!Deilig følelse!

Husk, det er bare du som kjenner den følelsen av være nervøs, de andre ser på deg som en av dem:-)

*klem*

[snufseguri]

Å, som jeg kjenner meg igjen!

Føler med deg.

Har du noe beroligende å ta forut for besøket? Det hjelper meg ihvertfall, da jeg ankommer stedet, er jeg noe nervøs, men når det har "gåttsegtil" går det bra og jeg føler at jeg mestrer!Deilig følelse!

Husk, det er bare du som kjenner den følelsen av være nervøs, de andre ser på deg som en av dem:-)

*klem*

Jo, jeg har sobril, får vel ta det hver dag i de helgene... Det er sjelden jeg bruker beroligende, men jeg føler nok behov for det i de selskapene. Men det er ikke bare selskapene som er "uoverkommelige" for meg, det verste er nesten overnattingen og det at det kryr av unger og voksne overalt, og at jeg ikke kan trekke meg unna til et mer rolig sted for meg selv. Synes også det er ille å spise sammen med mange folk, og blir nervøs hvis jeg ikke får sitte ved siden av noen jeg kjenner.

Har alltid vært nervøs for å gå i selskaper, på fester o.l., føler meg usikker, sjenert og prater lite. Er redd for at folk skal begynne å prate med meg.

Lurer faktisk på om jeg skal droppe i hvertfall ett av selskapene, men da er det jo litt synd på samboeren min som må dra så langt alene. Og hva skal han si når folk spør hvorfor jeg ikke er med? Det er heller ingen i familien hans som vet at jeg er psyk, jeg har ikke akkurat så lyst til å fortelle dem det selv, og samboeren min har heller ikke sagt noe, selv om jeg prøver å få ham til å si det i hvertfall til foreldrene sine. Hadde de visst at jeg var deprimert og engstelig, så hadde det nok vært litt lettere for meg. Men det vet de ikke, og da vil de oppfatte meg som sur, innesluttet og uinteressert...

Tusen takk fo at du svarte på innlegget mitt! Det setter jeg stor pris på. : )

[Gjest lema]

Jo, jeg har sobril, får vel ta det hver dag i de helgene... Det er sjelden jeg bruker beroligende, men jeg føler nok behov for det i de selskapene. Men det er ikke bare selskapene som er "uoverkommelige" for meg, det verste er nesten overnattingen og det at det kryr av unger og voksne overalt, og at jeg ikke kan trekke meg unna til et mer rolig sted for meg selv. Synes også det er ille å spise sammen med mange folk, og blir nervøs hvis jeg ikke får sitte ved siden av noen jeg kjenner.

Har alltid vært nervøs for å gå i selskaper, på fester o.l., føler meg usikker, sjenert og prater lite. Er redd for at folk skal begynne å prate med meg.

Lurer faktisk på om jeg skal droppe i hvertfall ett av selskapene, men da er det jo litt synd på samboeren min som må dra så langt alene. Og hva skal han si når folk spør hvorfor jeg ikke er med? Det er heller ingen i familien hans som vet at jeg er psyk, jeg har ikke akkurat så lyst til å fortelle dem det selv, og samboeren min har heller ikke sagt noe, selv om jeg prøver å få ham til å si det i hvertfall til foreldrene sine. Hadde de visst at jeg var deprimert og engstelig, så hadde det nok vært litt lettere for meg. Men det vet de ikke, og da vil de oppfatte meg som sur, innesluttet og uinteressert...

Tusen takk fo at du svarte på innlegget mitt! Det setter jeg stor pris på. : )

Jeg syns du skal ta hensyn til deg selv, ikke press deg mer enn det du orker. Du får heller komme med en unnskyldning om at du begynner å få influensa eller noe...men prøv å gå i ett selskap og se hvordan det er.

Tenk på deg selv:-)

Forstår deg!