farlige følelser......

[LinnSofie]

Det er dager jeg får lyst til å kutte meg opp...ikke noe alvorlig, men slik at jeg virkelig føler det. Har ikke sagt det til noen, for jeg er ikke så flink til å prate åpenlyst om mine følelser. Jeg vil bare at smerten jeg føler skal komme ut. Har pratet litt med rådgiveren på skolen, men jeg tror ikke hun tar meg så alvorlig for jeg har bygget opp en mur rundt meg. Det er ikke 1 person som kan si at han/hun har sett meg virkelig sur noen gang. Jeg er alltid i godt humør og smiler, men innvendig er jeg ikke sånn. Jeg føler at jeg har ødelagt hele forholdet til min mor. Hun bor i sverige nå, trives ikke i det hele tatt og alt er min feil. Bare fordi jeg ikke taklet hennes psykiske problemer. Men bør virkelig en 16-17år gammel jente tenke og bekymre seg over morens problemer? er jeg egoistisk nå? til slutt taklet jeg det ikke mer og flyttet til pappa. det knuste henne og slo henne helt ned på bunnen. nå kommer hun seg ikke opp igjen og jeg lider av verdens dårligste samvittighet. men ikke bare på grunn av det. mamma er ikke den personen hun en gang var; den jeg kunne betro meg til, den jeg var så glad i og ikke visste om jeg kunne leve uten. idag klarer jeg så vidt å være i samme rom som henne. hun lider bla depresjoner og etter at jef flyttet for 1,5år siden blir de ikke bedre. hun har pratet flere ganger om å dø, ta selvmord, om hvordan livet går henne imot, men jeg orker ikke tenke på det. det er jo min feil! vet ikke om jeg orker å ha henne i livet mitt mer, om jeg har lyst.... noen ganger tenker jeg at det kanskje er best om hun dør, for henne. orker ikke disse tankene mer, men tør ikke si de til noen, de er jo grusomme. men jeg kan ikke noe for det, det er sånn jeg føler.det er ikke noe mer jeg vil enn å ha mamman min tilbake, mamman min;ikke den hun er nå. hun kommer inn til oslo nå om 5 dager og jeg sliter skikkelig, tror hun skal bo hos meg en stund. kommer ikke til å takle det. jeg sover allerede dårlig, klarer ikke konsentrere meg og er konstant nervøs. men hvordan kan jeg si til min mor at hun ikke kan bo her, at jeg ikke orker treffe henne? spesielt når hun er her for å få porffesjonell hjelp?? alle sier tenk på moren din, hun kan jo bli frisk! men ingen tenker på meg, at jeg ikke klarer det her, at jeg sliter. 7uker skal hun være i oslo (ikke alle hos meg), men 7uker er lang tid uansett...så lenge jeg ikke har henne i nærheten og tenker på det, klarer jeg meg greit. men nå er jeg redd for hva jeg kan komme til å gjøre...mot meg selv. klarer ikke disse følelsene som jager inni meg, tenk om det ender med at jeg kutter meg et sted?? har nesten gjort det flere ganger, men klarer alltid å gå bort, men denne gangen er det annerledes. jeg begynner å bli redd. redd for meg selv og tankene mine...hva skal jeg gjøre?????? 5 dager igjen...

[Mistera]

Hei LinnSofie!

Måtte bar svare deg....

Jeg har i flere år slitt med selvskading, både på den ene og andre måten.

Og det hele tror jeg handler om selvbeherskelse...

Det er iallefall slik jeg har klart det uten å skade meg selv alvorlig (selv om jeg har skadet meg alvorlig nok)

Grunne til at du vil skade deg hva er den?

Er det det å kjenne en annen smerte enn det psykiske som får deg til å tenke slik?

Eller er det tanken på å se blod, for da kjenner du ikke følesene dine lenger?

Syntes du skulle tanke over det når du har et "lysglimt"!

Jeg har skadet meg siden barndommen fordi jeg mente (trodde andre mente) at jeg var stygg, feit osv... Og jeg mente at jeg fortjente det... Hatet mitt speilbilde i alle år, men det begynner å bli bedre nå. Skadingen min idag er nedtonet til å bare tenke tanken, før jeg kommer til meg selv...

Før var det slik at jeg fant meg selv på gulvet en eller annen plass oppkuttet og full av blod, de værste skjedde i full transe....

Arrene du får etter selvskading er en grunn nok til å ikke gjøre det, jeg kan forsatt ikke gå med kortermet eller shorts, men jeg gør det fordet, folk får tenke hva de vil... Men i familiesammenhenger og i dannede selskaper der ikke mange kjenner meg ol da er jeg fullt dekket... Dette er også slitsomt om sommerene...

Når jeg idag ser på arrene så kommer endel tanker i fra den tiden som jeg trodde jeg var ferdig med. For man skal hele tiden legge det vonde bak seg og ta med seg erfaringene videre.

Mener det er bedre å å få "bukt" med problemet nå når du bare har det i tankene, enn når du har gått så lang som å skjære eller klore deg til blods...

Du har da full rett til å få hjelp i fra en psykolog, noe jeg mener rådgiveren på skolen SKAL ordne til deg...

Vet faren din om problemene dine?

Han kan også skaffe deg hjelp...

Slik at du en gang kan takle å møte din mor,uten å få store problemer av det!

Det er klart din mor sliter, jeg skjønner at hun vil ha kontakt med familen for du er aldri så alene som når du blir avvsit av familien når du har store problemer. Har selv vokst opp med en mor med angst og depresjoner, hun har det fortsatt men er frisk nok idag til både å jobbe å gjøre andre ting... Fordi hun fikk støtte..

Nå sier ikke jeg dette fordi jeg mener at du skal la henne bo hos deg osv.

Du må selv finne ut når du er klar for det, ingen kan gjøre det for deg.

Hovedsaken er at du finner noen du kan snakke med, en fagperson som kan hjelpe deg med problemene....

Det er desverre ingen somkan fortelle deg hva du skal gjøre for det vet du best selv! Innerst inne....

Håper det ordner seg for deg!

Men vær så snill å oppsøk hjelp, du kommer ikke videre uten!

Varme tanker og et lykke til

Fra

[hershel1365380410]

Det finnes hjelp å få for barn som har foreldre med psykiske problemer. Jeg har en datter som er 8 år og jeg sliter med en del psykiske ting. Gjennom min psykiater fikk vi ordnet det slik at hun går og prater med en psykolog om sine tanker og problemer. Det er ikke enkelt å være barn av psykisk slitne foreldre. derfor er det viktig at også de blir fanget opp av systemet, før det blir for sent.

Det høres ut som om du kunne trenge litt hjelp du også. Hjelp til å takle din mors tunge og farlige tanker. Kanskje kan du finne en psykolog som kan hjelpe deg, og sammen kan dere snakke med moren din, finne ut hva som er det beste for alle.

Jeg synes ikke det er riktig at moren din skal lempe over problemene sine på deg. Men jeg er ABSOLUTT klar over at det er vanskelig å ikke gjøre det. Jeg har erfaring på det området der...

Selv om moren din ikke skulle ønske å skyve sine ting over på deg, er det nesten umulig at du ikke får noe av det siden dere er mor og datter. Kanskje bare det å se hvordan hun sliter får deg til å slite selv, med depresjoner og dårlig samvittighet. Det er ingen enkel sak, og spesielt ikke om du står alene. Det er ikke din feil at det har blitt slik, ikke legg all skyldfølelse på deg.Du har ikke valgt å ha en forelder som er psykisk syk. Du trenger profesjonell hjelp!!!

Det å kutte seg, litt risping en gang iblant, er ikke verdens undergang. Noen ganger hjelper det meg. Får ut presset som ligger inni kroppen. Vær smart, om du føler for å kutte deg litt, så gjør det på steder som ikke synes så godt. Og på steder der hvor du ikke ødelegger så mye. Ikke kutt så dypt at du ødelegger sener eller andre viktige ting. Det gjør bare livet ditt værre. Må du kutte, så gjør det bare dypt nok til at presset letter litt, og at blodet renner i en LITEN stripe. Sett så et fint plaster på, eller en bandasje, alt ettersom hvor stort det er. Men jeg gjentar ikke lag et alvorlig kutt. Det fører bare til større problemer.

Se om ikke du har et tilbud fra stedet du bor på. Psykologhjelp og familieterapi. Jeg tror det vil lette mye på situasjonen du er i nå.

Stell pent med deg selv og vit at det er IKKE din feil at moren din sliter. Problemet var der før du flyttet, før du holdt deg unna henne. Du er ikke årsaken til hennes psykiske problemer selv om du står med et ben innenfor det.

Lykke til!