Skilsmissebarn

[Moa1365380457]

Vi har en gutt på 8 år som bor annenhver uke hos oss og moren sin.

Han oppfører seg kjempebra hos oss, det er ikke noe problemer utenom vanlige ting som følger med å ha en guttunge i huset. Det har til tider vært episoder på skolen, men dette går bedre og bedre. Hos besteforeldre og våre omgangskrets får vi bare positive tilbakemeldinger på hans oppførsel.

Moren ringer hit stadig vekk og forteller oss hvor umulig han er. Dette skjer nesten hver uke han er der. Han er stygg i munnen og får plutselige raseriutbrudd, kaster ting og forteller at han vil flytte til pappa. Vi har aldri opplevd gutten slik og synes det er påfallende at det bare skjer der. Hvis vi sier det til moren, lurer hun på om hun er en dårlig mor og blir ofte sint hvis vi kommer med kritikk. Hun har selv fortalt oss at hun har "klappet" til gutten en gang og vasket munnen hans med såpe. Da er det sikkert mer vi ikke vet. Nå har moren kontaktet en miljøterapeut som skal komme på skolen å snakke med ham fordi han er så umulig. Vi er bekymret og lurer på om dette kan skade gutten mer enn å hjelpe ham. Det er noen ganger vi lurer på om kanskje moren trenger hjelp istedet for gutten. Kan dette på noen måte skade gutten?

[Gjest ta kontakt med skolen]

Det er viktig at far tar kontakt med skolen, og forlanger møte med miljøterapeuten først, og full info om hvilke tiltak som settes i gang.

[Gjest Idolf]

Jeg synes det du forteller om moren tyder på en mor som ikke er fullt oppegåenede psykisk. Virker jo litt ubalansert. Vaske munnen med såpe hører vel fortiden til. Hun virker ikke istand til å ta klok beslutninger.

Hvis hun sliter psykisk selv så er det vanskelig å orke ansvaret for andre i tillegg. Hun burde på støttesamtaler slik at hun orker omsorgen isåfall.

Det at hun ringer _dere_ i sin egen omsorgsuke for å fortelle om problemer med gutten, tyder på at hun ikke takler oppgaven.

Jeg kan kjenne det igjen på meg selv de periodene jeg er dårlig. Da orker jeg ikke den minste lille fillekonflikt med en av ungene. Hiver meg på telefon til mannen min med en gang for å bearbeide det. Det driver han til vanvidd også.

Dere burde ta en bekymringssamtale. Jeg vet at jeg ikke er bra for mine barn i de dårlgie periodene. Men jeg har m in mann å støtte meg til. Hun har eneansvaret en hel uke. Hun burde nok ha litt hjelp og kanskje avlastning. Kanskje dere kunne ha han oftere en periode.

Lykke til!