stucked in a moment...,and i can`t get out of it.

[stucked in a moment]

Det begynte så vakt.Som hentet ut fra en virkelighet som aldri tilhørte meg.Men som ble påtvunget meg av idealene rundt meg. Egentlig, så kan jeg vel si at desse idealane ikke bare var idealer som andre var skyld i. Jeg hadde godtatt dem selv. Akseptert at du ikke er noe , at du ikke betyr noe, uten at du har en fremtoning som en anorektisk modell.De som er så pene. Sier de.

"Du blir ikke berømt før du er borte", var det en vis person som hevdet en gang.Og kanskje er det sant det? Kanskje må jeg dø før noen ser hva som skjer, og har skjedd, med meg, og mange andre der ute.

Jeg vet ikke jeg; men livet burde vel kanskje handle om mer enn mat.Livet burde vel handle om så mye mer enn hvordan du ser ut i trang olabukse,og gensere som du faktisk ikke drukner i. Tro det eller ei.Men for øyeblikket er det akkurat det , og bare det , livet mitt handler om.

Det kalles bulimi. Har jeg hørt.Selv så driter jeg i hva det heter.Driter i hva folk ønsker å omtale meg som , driter i hva folk tenker om de noen gang har sett sårene på knokene mine.På høyrehanda.Selvsagt. Jeg ønsker ikke å omtale meg selv som en bulimiker.Ønsker ikke å bli plassert i en eller annan gruppe som mest av alt minner meg om hvilken dritt jeg egentlig er. Ja , for mest av alt, viktigest av alt; det handler om å nekte seg selv innsikt i sannheten.Det er der jeg er dyktig.Det er der du finner det ingen kan ta fra meg , det som ingen veit eksisterer engang; min egen forskrudde virkelighetsoppfatning.

Hvordan går det an å kaste opp nesten alt du tillater deg å spise, og likevel..likevel, så blir du bare feitere og feitere. Jeg har ikke kontroll lenger.Får ikke kastet opp tidsnok.Bare stenger meg inne i min egen virkelighet, og overlater til andre å leve i den som faktisk er. Den som faktisk flyver rundt meg på alle kanter.Det er bare å gripe den.

Men...hva er denne virkeligheten? Du sier den er bedre? Hvordan kan du si det da, jente? Hvorfor i allverden er din verden så mye bedre enn min? Faktisk, så trivst jeg her. Til tider. Liker sultfølelsen etter et forsøk på faste,Liker mitt eget melkehvite kontruerte univers. Men om universet er farget av melkens under, det er nå en annen sak. Tror jeg.

Jeg er syk. Jeg sier det - men stol ikke på at jeg mener det. Jeg trenger hjelp. Og jeg tror faktisk at jeg mener det denne gangen.

Kan du holde på en hemmelighet? Vil du det?

To år. To år er borte fra livet mitt, Jeg husker ikke noen ting. Ikke en dritt. Bare klosettringen som truer med å sluke meg og grave meg ned i skitt og gjørme ,og avføringspiller , og dårlig samvittighet.

En ung kvinne må ikke ha det slik, Jeg må ikke ha det slik. Men hvis så er tilfellet, foretrekker jeg heller å dø.

Jeg vil ikke dø når jeg er 18 år!!! Hører du meg?!?! Hører dere meg?!?!

Skriv meg noen ord. Ikke kom med alt det vrøvlet om fastlege, og helsesøster, og all verdens kvakksalvere. For alt jeg vet kan du gjerne vere en kvakksalver selv. Og det må du gjerne vere - bare du klarer å hjelpe meg.Overbevise meg. Se på det som en utfordring. Se på det som eksamen for alle de årene du satt der på skolebenken og ønsket å hjelpe ..Nå har du sjansen.GRIP DEN!

[Gjest en der ute]

Nei du, jeg har ikke tenkt å overbevise deg om noe som helst.. Den jobben er din. Det er du som må ville deg frisk, så er det "min"/terapeutens oppgave å samarbeide med deg,hjelpe deg til å se deg selv. Hjelpe deg med å lege de sårene du sitter med. Men først.. aller først.. må du velge deg selv.

Gode tanker ut i natten fra..

[Gjest trist jente]

Hei du.

Jeg kjenner deg ikke, og jeg håper du ikke føler at jeg trenger meg på når jeg nå skriver et svar til deg?

Jeg er også en jente med spiseforstyrrelseJeg hører fortvilelsen din så godt. Og jeg har så lyst til å hjelpe deg. Jeg skjønner deg så veldig godt.

Selvfølgelig burde livet dreie seg om mer enn mat og trening og kalorier og fett og oppkast og....

Men veien tilbake til et normalt forhold til mat er jo så fryktelig lang. Jeg vet det så godt. har gått i behandlin i 4 år, men er alt annet enn frisk dessverre..

Jeg kjenner smerten din lille venn, og kunne så inderlig ønsket at det var noe jeg kunne gjøre for deg...

Jeg skal ikke komme med noen preken om at du må kontakte lege, få henvisning til psykolog, få hjelp til å begynne å spise normalt igjen( hva nå enn det er...). Grunnen til at jeg følte at jeg måtte svare deg er at jeg skjønner hvor vondt du har det.

Det er så altfor lett å komme inn i en spiseforstyrrelse, og så fryktelig vanskelig å gå veien tilbake. Jeg er av den oppfatning at det er så vanskelig og krever så mye at man ikke klarer det alene.

Ønsker det alt godt!!!!!

mange gode klemmer fra meg