Ekspertsvar NHD - når besteforeldrene/foreldre er deprimert - hva er rett å gjøre?

[isbe]

Var nettopp på et lengre besøk med våre barn til min mor. Hun er en fantastisk bestemor som elsker sine barnebarn og som stiller 100% opp for dem.

Dessverre har hun en fysisk sykdom som gjør at hun er ufør og rullestolbruker. Hun føler at dette gjør at hun ikke er noen fullverdig bestemor fordi hun mener hun ikke kan stille opp for oss. Hun har svært mye smerter. Hun er dessuten meget ensom ettersom min far døde for 15 år siden, hun bor alene på annet sted enn vi vokste opp. Hun har mange venner men ingen gode som hun kan betro seg til.

Hun bruker Imovane(?) sovetabl hver natt og sover da noen timer. Hun sier at hun ikke ønsker å leve og at hun "kommer nok til å ta sitt eget liv, og da med tabletter", men at hun "pr idag er for feig for det".

Jeg har prøvd å være der for henne - hjelpe henne med alt fra søknader på hjelpemidler til praktiske gjøremål, men hun har svært vanskelig for å ta mot hjelp, og vil gjøre alt sjøl. Har også vært der i mange og lange samtaler som stort sett ender i gråt, men føler at hun har behov for det - samtidig som jeg føler at det er for tøfft for meg.

Min mann hadde det ikke bra i ferien, og trivdes ikke. Følte at hun ikke kunne gjøre noe uten stilletiende kritikk fra henne - og det er nok sant. Han ønsker ikke flere ferier til min mor, slik at jeg har kommet i en vanskelig situasjon.

Nå vet jeg at hun savner oss masse, men har lite overskudd. Skrev et brev til henne om litt tanker rundt dette, men det tror jeg ble for tøfft, så nå sitter jeg her med dårlig samvittighet.

Hva er lurt å gjøre - "blande seg oppi det" - eller la det være - føler at hun er i en depresjon og trenger hjelp, men ser det ikke selv. Sa det i brevet, men det var kanskje helt galt av meg...?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Din mor ønsker å være et selvstendig, modent og ansvarsbevisst voksent menneske som vil være til hjelp.

I dette ligger også ansvaret for å skaffe seg den hjelp en trenger. Hun trenger hjelp fra et profesjonelt helsevesen, i første omgang fastlegen. Sannsynligvis er hun deprimert og trenger samtaler (med en profesjonell utenoim familien), medisiner og praktisk hjelp.

Slik det er nå, er hennes helse ditt ansvar.

Jeg forstår komplett at mannen din ikke vil være med på dette. Han trenger sikkert sin fritid og sine ferier med sin kone og sine barn, men uten en deprimert svigermor. Svigerforeldre bør ikke være en betydelig del av en families fritid og ferie.

[isbe]

Din mor ønsker å være et selvstendig, modent og ansvarsbevisst voksent menneske som vil være til hjelp.

I dette ligger også ansvaret for å skaffe seg den hjelp en trenger. Hun trenger hjelp fra et profesjonelt helsevesen, i første omgang fastlegen. Sannsynligvis er hun deprimert og trenger samtaler (med en profesjonell utenoim familien), medisiner og praktisk hjelp.

Slik det er nå, er hennes helse ditt ansvar.

Jeg forstår komplett at mannen din ikke vil være med på dette. Han trenger sikkert sin fritid og sine ferier med sin kone og sine barn, men uten en deprimert svigermor. Svigerforeldre bør ikke være en betydelig del av en families fritid og ferie.

Tusen takk for svar.

Jeg tror ikke hun klarer å se situasjonen sin såpass utenfra at hun klarer å oppsøke hjelp nå - hun ser bare svart på sin egen situasjon - og hun har det virkelig ikke bra, så jeg forstår det godt - MEN hun trenger hjelp.

Bør jeg "presse" på henne hjelp (hvordan kan jeg isåfall gjøre det - ta direkte kontakt med fastlegen hennes å fortelle hvordan det er?) - eller skal jeg stå på sidelinja og "vente og se"?

Vi kommer nok ikke til å ha så mange dagene heretter med ferie hos henne - men kommer nok til at kun JEG tar ungene på litt lengre besøk - hun bor svært langt borte fra oss, så vi kan liksom ikke dra på helgebesøk..