Hvem er jeg?

[TRISTIAN]

Jeg har fundert litt...igjen, -og kommet fram til at alle mine problemer bunner i mine sosiale egenskaper, som er heller dårlige......forståelig nok.

Generell prestasjonsangst, fremmedfølelse,sammen med praktisk talt null evne til å engasjere meg i andre menneskers dagligliv eller gjøremål.

Vet at det er litt "klisjè "...... men det føles faktisk stort sett som om jeg kommer fra en annen planet, eller galakse om du/dere vil......:-) .......dette er i seg selv ingen bemerkelsesverdig sak....sikkert mange som lever med den følelsen.

Følelsen av at folk flest ser på meg som " noe rart" er , når jeg tenker etter ; et problem jeg også kan huske fra mine yngre dager, og har dermed ikke oppstått som følge av diverse livskriser og omstendigheter underveis. Den har mer eller mindre vært en av mine iboende "egenskaper".........antar at jeg har vært tidvis "flink" til å fortrenge den opp gjennom årene....

Men nå har den tatt meg igjen....for alvor...og gitt meg den største , personlige livskrisen jeg kommer til å måtte gå igjennom.....

En altoppslukende, drepende depresjon....forbundet med panikkangst og sosialfobi.

Og alt dette sannsynligvis bare fordi jeg ikke har konfrontert meg selv med spørsmålet som har murret i bakhodet mitt så å si hele livet :

HVEM ER JEG?

Så enkelt èr det.....nemlig.

En seriøs identitetskrise.......jeg har rett og slett ikke tatt standpunkt til , eller rett og slett GLEMT hvem jeg VIL være...og føler meg derfor som en kork på vannet.....seiler fra den ene personligheten til den andre....tar på meg en ny maske ....fortrinnsvis en som passer omgivelsene i øyeblikket.....

Men hvilken maske som egentlig er MIN.......tja, -dèt er jeg ikke kar om å huske....tror jeg...:-)

Har tidligere nevnt kontrasten mellom hvordan jeg føler meg i og etter arbeidstiden....og på vei hjem til ingenting her en dag , slo det meg : Herregud, mann....du har jo ikke peiling på HVEM DU ER ......! Ikke rart du ikke vet hva du har lyst til å gjøre, eller hva som er morsomt, interessant og spennende.

Det er.....akkurat som om jeg "møter" meg selv på gata....en fremmed; vet ikke hvor vedkommende skal, hva han setter pris på og gleder seg over.......

Ukjent.

Det er dèt jeg er........rett og slett.

Ukjent....og redd for meg selv og alle andre......

Sosialfobiker, for å bruke den "gamle" fagterminologien....

Hvilket leder meg til punktet hvor jeg blir nødt til å stille dere der ute følgende spørsmål:

Hvilke signaler oppfattes av folk flest når de møter en person som har et lett anfall av sosial angst? Og hvordan forholder de seg til disse?

Blir de selv skremt når de ser noe de ikke forstår? At et menneske rødmer uten noen spesiell grunn........er det grunnlag for en evt. tillitssvikt? Mister man tilliten til personen der og da, eller vil mennesker flest gi deg en "second chance" til å vise hvem du er, eller hva du kan....?

Er det noen der ute med noen meninger, hypotetiske eller ikke; om hvordan DERE ville oppfatte og evt. forholde dere til et fremmed menneske om han /hun skulle vise tegn til sosial angst?

Spør fordi jeg trenger å forstå hva folk SER når de møter meg.....og hvilke følelser /tanker som kan ligge til grunn for det som skjer videre.....trenger noen upåtenkte , nye innfallsvinkler........noe NYTT å bearbeide.......

Akkurat nå...rører jeg i gammal graut.....nemlig.

Tror jeg blir nødt til å....på en måte..."speilvende" prosessen litt.......speile meg i andre mennesker, for derigjennom å kanskje få øye på litt av meg selv......og til slutt forhåpentligvis forstå hvem jeg er.....og hvordan JEG passer inn i helheten....?

"...and then I`ll teach my children love,

Like every father should.

For we are part of every living thing,

and speak of half-forgotten words,

Like Peace and Joy and Good.

For the world can only live when love can sing"

Det dreier seg om tilhørighet, følelsen av å dele noe med et annet eller flere andre mennesker......tja......kanskje tilogmed hele verden...for den sakens skyld.

[Gjest ikke undertegnet]

Å rødme blir ikke sett på noe negativt. De fleste får vel en tanke om at de synes litt synd på vedkommende. En tenker på hvordan det ville være hvis det var en selv. De fleste gjør nok derfor som en ikke ser det. Mange slet med rødming i ungdommen, så det er ikke helt fremmed for de fleste.

Hvordan folk flest oppfatter en sosialfobiker, kommer helt an på hvor åpen du er om lidelsen din, hvor mye kunnskap folk rundt deg har, og om du bruker noen forsvarsmekanisker og hvilke disse er.

Selv så var jeg gift med en sosialfobiker i mange år uten å skjønne at det var det han led av. Til slutt var jeg sikker på at han rett og slett var en drittsekk. Da jeg begynte å få problemer selv begynte jeg å lese psykologi og psykiatri, og da skjønte jeg straks hva som feilte gubben. Han kom ut av skallet til slutt, men det var en hard kamp.

Min mann brukte nemlig en forsvarsmekanisme som var meget usympatisk. Istedenfor å innrømme at han ikke turte det eller det pga psykdom, så rakket han ned på alt og alle som hadde med denne tingen å gjøre (særlig meg selvfølgelig). Alt han ikke turde var noe tull, den og den type mennesker var idioter. Han påtok seg meninger som han egentlig ikke hadde, og som såret og 'dreit ut' folk rundt han. For han var det tydeligvis det enkleste. Da slapp han å innrømme svakhet. En slik strategi er ødeleggende for en selv og omgivelsene. Det sier seg selv.

Legg aldri skylda på andre på den måten! Folk kommer til å få veldig mye imot deg.

Det viktigste er å søke hjelp. Viktig er det også å være åpen om problemene. Du kommer til å få mye sympati. De som tenker stygt om deg pga dette, er allikevel mennesker som ikke er verdt å brukt tid og krefter på.

[Utafor]

Å rødme blir ikke sett på noe negativt. De fleste får vel en tanke om at de synes litt synd på vedkommende. En tenker på hvordan det ville være hvis det var en selv. De fleste gjør nok derfor som en ikke ser det. Mange slet med rødming i ungdommen, så det er ikke helt fremmed for de fleste.

Hvordan folk flest oppfatter en sosialfobiker, kommer helt an på hvor åpen du er om lidelsen din, hvor mye kunnskap folk rundt deg har, og om du bruker noen forsvarsmekanisker og hvilke disse er.

Selv så var jeg gift med en sosialfobiker i mange år uten å skjønne at det var det han led av. Til slutt var jeg sikker på at han rett og slett var en drittsekk. Da jeg begynte å få problemer selv begynte jeg å lese psykologi og psykiatri, og da skjønte jeg straks hva som feilte gubben. Han kom ut av skallet til slutt, men det var en hard kamp.

Min mann brukte nemlig en forsvarsmekanisme som var meget usympatisk. Istedenfor å innrømme at han ikke turte det eller det pga psykdom, så rakket han ned på alt og alle som hadde med denne tingen å gjøre (særlig meg selvfølgelig). Alt han ikke turde var noe tull, den og den type mennesker var idioter. Han påtok seg meninger som han egentlig ikke hadde, og som såret og 'dreit ut' folk rundt han. For han var det tydeligvis det enkleste. Da slapp han å innrømme svakhet. En slik strategi er ødeleggende for en selv og omgivelsene. Det sier seg selv.

Legg aldri skylda på andre på den måten! Folk kommer til å få veldig mye imot deg.

Det viktigste er å søke hjelp. Viktig er det også å være åpen om problemene. Du kommer til å få mye sympati. De som tenker stygt om deg pga dette, er allikevel mennesker som ikke er verdt å brukt tid og krefter på.

Jeg har sosial fobi, og jeg _tror_ jeg blir oppfattet som en arrogant drittsekk. Kald og likegyldig. Et av mine største problemer er at jeg grubler mye over hva som oppstår i mitt eget hode og hva som er realitet. Pga "negative leveregler" innbiler jeg meg stadig at folk ser ned på meg, men for å skjule sårbarheten min engasjerer jeg meg ikke i noe. Vet dog ikke om jeg på andre virker så drittsekk som jeg selv tror jeg er..

Kjenner også igjen dette med mangel av interesse for andre mennesker, som TRISTIAN nevnte. Hadde vært interessant å vite hvordan andre mennesker ser på typisk avvikende/kald/likegyldig personlighet..

Mvh

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg har sosial fobi, og jeg _tror_ jeg blir oppfattet som en arrogant drittsekk. Kald og likegyldig. Et av mine største problemer er at jeg grubler mye over hva som oppstår i mitt eget hode og hva som er realitet. Pga "negative leveregler" innbiler jeg meg stadig at folk ser ned på meg, men for å skjule sårbarheten min engasjerer jeg meg ikke i noe. Vet dog ikke om jeg på andre virker så drittsekk som jeg selv tror jeg er..

Kjenner også igjen dette med mangel av interesse for andre mennesker, som TRISTIAN nevnte. Hadde vært interessant å vite hvordan andre mennesker ser på typisk avvikende/kald/likegyldig personlighet..

Mvh

Jeg har gjennom tidene fått ganske sterke signaler om at andre synes min mann er lite sympatisk. I perioder har det vært godt å høre at det ikke bare var meg som synes han var 'snodig'.

Men etterhvert som han har innrømt at ting ikke var min eller omgivelsenes feil, så har jeg fått et annet syn på det selvfølgelig. jeg synes synd på han og tar han i

forsvar. Forklarer hvorfor han reagerer som han gjør. Det forstår faktisk folk, og mange ser nok på han på en mildere måte nå.

Til tider må jo folk bla ha oppfattet han totalt uinteressert i sine egne barn, siden han aldri har klart å stille oppp på foreldremøter og fritidsaktiviteter pga fobien. Men til meg og andre sa han jo at han syntes slikt var noe tull. Jeg var jo flau på hans vegne og fortvilet over en slik innstilling til ting som vedrørte hans egne barn. Ingen så jo positivt på en slik far. Samtidig hatet jeg at de syntes synd på meg som var gift med 'drittsekken'.

Det var en lettelse å kunne forklare folk hvorfor det har vært slik.

Til å begynne med fille min mann fortsatt skjule det for alle andre enn meg, men det godtok ikke jeg. Mine år med å dekke over hans merksnodigheter måtte være over. jeg var lei av å bli sett på som en raring selv, pga min mann. Så han måtte pent finne seg i at sannheten kom fram. Tror han har tjent på det ved at folk sakte men sikkert har fått sympati for han.

Grunnen til at jeg sa enten eller, var at han ikke var villig til å søke profesjonell hjelp. Det turde han ikke. Da fant jeg meg ikke lenger i å være den i familien som tok støyten utad. Nok er nok! Etterhvert hadde jo hans sære reaksjoner gjort at jeg var begynt å bli dårlig psykisk selv.

Hvis en har barn eller ektefeller å ta hensyn til, så mener jeg det er en plikt å søke hjelp. Det er til tider et helvete å leve med andres psykiske smerte. Selv om de ikke legger skylden på omgivelsene.